Han griper likevel mobiltelefonen for å sjekke. Meldingen er ikke til å misforstå:
«Det er behov for to IP på overtid for bistand helsevesenet umiddelbart. Umulig å si noe om lengde på oppdraget. Ring OPSen, mvh OL»
Før politibetjenten rekker å stå opp og ringe operasjonssentralen, har allerede en annen politibetjent et annet sted i Sør-Troms respondert på den samme meldingen. Hun har jobbet kveldsskift, og slapper av på sofaen når meldingen kommer inn. Hun føler seg opplagt, og er som kollegaen klar for å ta på seg et overtidsoppdrag.
Det er velkommen erfaring og ekstrainntekt for de to unge politibetjentene, som begge er i 20-årene. Fra hver sin kant er de to snart på vei ut på et oppdrag som kommer til å prege dem resten av livet.
Destinasjonen er den lille kommunen Lavangen.
Et ordinært oppdrag
Hver eneste dag i 2022 drar norsk politi ut på 54 oppdrag som loggføres med koden «bistand helsevesen» i PO. Koden ble brukt nesten 20.000 ganger i fjor, en markant økning fra de 11.425 tilsvarende kodete oppdragene i 2016.
Det er et slikt rutinemessig oppdrag de to politibetjentene er på vei ut på. Klokka har passert ett om natten når de to møter hverandre en halvtimes kjøring fra gården til en 49 år gammel gårdbruker i Lavangen.
Ifølge VG er det bonden selv som har kontaktet Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK), hvorpå AMK har bedt politiet om bistand.
Dette er et ordinært oppdrag vi har vært på flere titalls ganger før
- Dette er et ordinært oppdrag vi har vært på flere titalls ganger før, sier politibetjent Petter.
- Vi tenker at helse kanskje trenger bistand fra oss som sikkerhet, eller at de trenger hjelp til en velferdssjekk bak en låst dør. Det er utgangspunktet vårt; at vi kanskje må bryte opp en dør slik at helse kan komme seg inn, fortsetter politibetjenten.
Petter er ikke hans egentlige navn. Hverken han eller kollegaen, som vi velger å kalle Anne, ønsker å stå fram med navn og bilde i Politiforum.
Det er Anne som kjører politibilen - en 2021-modell Volvo V90CC - mens Petter sitter pikett. Anne og Petter kjenner hverandre fra tidligere patruljering, og samarbeidet dem imellom er godt. Selv om nattens oppdrag er rutinemessig, forbereder de seg så godt de kan på vei til gården.
- Hverken jeg eller Petter har vært der før, så vi zoomer inn på kartet for å få en formening om hva som kommer til å møte oss på området. Vi er årvåkne og klare, selv om vi tenker at dette er et ordinært bistand til helse-oppdrag med lav trussel, sier Anne.
Et opplyst hus
Klokken har blitt 01.40 natt til fredag 9. desember når patruljebilen tar en venstresving ut av fylkesvei 141, og kjører opp en smal, snølagt grusvei inn mot gårdsplassen til bonden AMK har bedt politiet om bistand til å kontakte.
Huset patruljen er på vei til, ligger i bakenden av gårdstunet, snaut 200 meter fra fylkesveien, bak en låve og en gammel silo. Innkjørselen oppleves som kronglete og uoversiktlig. Oppholdsværet og fullmånen gir bedre sikt i nattemørket, men store snøskavler hindrer innsyn før Anne og Petter kjører inn på gårdstunet.
- Vi tenker at vi må se etter aktivitet eller tegn på at noen er hjemme. Ligger han kanskje og sover? Vi ser imidlertid at huset er fullt opplyst, såpass at det vil være unaturlig å ligge og sove, så fremt ikke noe har skjedd, sier Petter.
Omtrent samtidig oppdager de også en hjullaster som står vendt med siden mot dem, på en liten høyde omtrent 50-60 meter foran politibilen.
- Vi ser begge med en gang at den er på. Den lyser og den beveger seg. Den har akkurat kjørt enten fram eller bak. Det går noen tanker gjennom hodet mitt da, sier Petter.
Inni politibilen sier Anne: «Kan det være han?»
Petter vurderer raskt om dette er en nabo som er ute for å måke snø.
- Det er det ikke. Jeg ser gaflene på hjullasteren tydelig stå rett opp i lufta. Den naturlige reaksjonen når politiet kommer, vil være at han parkerer, men det gjør han ikke. Mens jeg tenker inni meg at dette ikke er noen nabo, og at det faktisk er han vi skal bistå helsevesenet med, snur han hjullasteren så fronten vender rett mot oss, sier Petter.
Han oppfatter dette samtidig som Anne er i ferd med å rygge politibilen på plass bak en garasje. Hun har snudd bilen slik at passasjersiden er vendt mot hjullasteren når hun fra førersetet ser den senke gaflene og sette fart rett mot dem.
Tenker «nå dør jeg»
Ingen vet nøyaktig hvor lang tid det tar. Sannsynligvis går det mindre enn 20 sekunder fra Anne og Petter kjører inn på gårdsplassen og oppdager hjullasteren til alt er over. 20 sekunder som både endrer og ender liv.
Fra passasjersetet ser Petter den nesten 20
