Fontene forskning
15.12.2022
Omsorgsovertakelser er en stigmatiserende intervensjon. «...man mister nøkler, man mister ikke barn..» sa en mor til meg i forbindelse med et intervju.
Utsagnet gjorde meg nysgjerrig på om de barnevernfaglige begrepene som relateres til omsorgsovertakelser kan påvirke foreldres selvforståelse. Hensikten med debattinnlegget er derfor å utforske meningsinnholdet i to velbrukte termer innen barnevernfaglig praksis tilknyttet omsorgsovertakelser. Jeg vil belyse hvilken betydning som kan ligge i begrepet, eller snarere frasen «å miste omsorgen» og siden kontrastere det opp mot begrepet «omsorgsovertakelse». Hvilke mulige implikasjoner kan begrepene ha hver for seg og sett i lys av hverandre?
Omsorgsovertakelser (Bvl, 1992 § 4-12) er et særlig inngripende statlig tiltak. I doktorgradsprosjektet «Perspektiver på omsorgsovertakelser» (Otterlei, 2022) utforsket jeg hvordan foreldre og barnevernsarbeidere kunne erfare omsorgsovertakelser. Å oppleve at barnet flyttes ut av hjemmet er åpenbart smertefullt for foreldre. Imidlertid viste funnene at det ikke utelukkende var flyttingen av barnet som la grunnlaget for vonde erfaringer. Foreldre var også påvirket av kontakten med barnevernsarbeiderne og hvordan omsorgsovertakelsen ble begrunnet og forklart (Otterlei, 2022). Med andre ord kunne barnevernsarbeideres språkbruk påvirke foreldrene. Blant annet beskrev de prosessen som stigmatiserende ved at inngrepet ble begrunnet gjennom negative karakteristikker av foreldreskapet (Otterlei & Engebretsen, 2021; Otterlei et al., 2021). At barnevernet peker på individuelle svakheter hos foreldre er også funnet i tidligere forskning (Burns et al., 2018; Statens Helsetilsyn, 2019; Masson, 2012; NIM, 2020). Dette kan være stigmatiserende og true foreldres selvbilde og identitet (Baum & Negbi, 2013; Morriss, 2018; Schofield et al., 2011).
Språkets iboende makt
Basert på et sosialkonstruktivistisk vitenskapssyn, vil hvordan vi snakker og skriver påvirke hvordan vi tenker og handler (Bratberg, 2017; Gergen, 2015). At språket har iboende makt og påvirker våre forståelser er et av den franske idéhistorikeren Michel Foucaults ([1971]1999) velkjente poenger. Blant annet synliggjorde Foucault hvordan det kan oppstå dikotomier, som skillet mellom fornuft og galskap (Foucault, [1961] 1999a).
Innen sosialfaglig arbeid er det åpenbare elementer av makt, men også mer subtil forvaltning av makt og moral (Kroken & Madsen, 2019). I boken «Makt på nye måter» viste Engebretsen og Heggen (2012) gjennom tekstanalytiske eksempler hvordan velferdsmakten kan tilsløres med et språk som virker forlokkende og nødvendig, fremfor truende og kontrollerende. Maktutøvelse i sosialfaglig praksis kan på denne måten tilsløres gjennom språket vi omkranser det med. I boken «Barnevernets begreper - i bevegelse» (Ask & Botnen Eide, 2018) løftes dette poenget f
Les opprinnelig artikkelOmsorgsovertakelser (Bvl, 1992 § 4-12) er et særlig inngripende statlig tiltak. I doktorgradsprosjektet «Perspektiver på omsorgsovertakelser» (Otterlei, 2022) utforsket jeg hvordan foreldre og barnevernsarbeidere kunne erfare omsorgsovertakelser. Å oppleve at barnet flyttes ut av hjemmet er åpenbart smertefullt for foreldre. Imidlertid viste funnene at det ikke utelukkende var flyttingen av barnet som la grunnlaget for vonde erfaringer. Foreldre var også påvirket av kontakten med barnevernsarbeiderne og hvordan omsorgsovertakelsen ble begrunnet og forklart (Otterlei, 2022). Med andre ord kunne barnevernsarbeideres språkbruk påvirke foreldrene. Blant annet beskrev de prosessen som stigmatiserende ved at inngrepet ble begrunnet gjennom negative karakteristikker av foreldreskapet (Otterlei & Engebretsen, 2021; Otterlei et al., 2021). At barnevernet peker på individuelle svakheter hos foreldre er også funnet i tidligere forskning (Burns et al., 2018; Statens Helsetilsyn, 2019; Masson, 2012; NIM, 2020). Dette kan være stigmatiserende og true foreldres selvbilde og identitet (Baum & Negbi, 2013; Morriss, 2018; Schofield et al., 2011).
Språkets iboende makt
Basert på et sosialkonstruktivistisk vitenskapssyn, vil hvordan vi snakker og skriver påvirke hvordan vi tenker og handler (Bratberg, 2017; Gergen, 2015). At språket har iboende makt og påvirker våre forståelser er et av den franske idéhistorikeren Michel Foucaults ([1971]1999) velkjente poenger. Blant annet synliggjorde Foucault hvordan det kan oppstå dikotomier, som skillet mellom fornuft og galskap (Foucault, [1961] 1999a).
Innen sosialfaglig arbeid er det åpenbare elementer av makt, men også mer subtil forvaltning av makt og moral (Kroken & Madsen, 2019). I boken «Makt på nye måter» viste Engebretsen og Heggen (2012) gjennom tekstanalytiske eksempler hvordan velferdsmakten kan tilsløres med et språk som virker forlokkende og nødvendig, fremfor truende og kontrollerende. Maktutøvelse i sosialfaglig praksis kan på denne måten tilsløres gjennom språket vi omkranser det med. I boken «Barnevernets begreper - i bevegelse» (Ask & Botnen Eide, 2018) løftes dette poenget f
