Fontene forskning
15.12.2022
Anmeldt av Johans Sandvin Professor i sosiologi, Nord universitet, Fakultet for samfunnsvitenskap
Da Debatten på NRK i november 2022 hadde ulikhet og fattigdom som tema, hadde Fredrik Solvang følgende innledningsord:
«Det er noen som sitter nederst ved det norske bordet. De har aldri levd fett av minstepensjonen, uføretrygden, arbeidsavklaringspengene eller sosialhjelpa si. De vet hvor langt opp det er til andre enden av det bordet. Men det har for mange av dem gått på et vis. Men nå går det ikke lenger.»
Norge er kjent som et land med små forskjeller. At ulikheten har økt jevnt og trutt over lang tid har inntil nylig ikke tiltrukket seg særlig mye oppmerksomhet. Pandemi og nedstengning, og senere virkningene av krigen i Ukraina med kraftig prisvekst og galopperende rente har gjort den sosiale ulikheten mer synlig også i Norge.
Det er derfor interessant og betimelig at vi bare de siste to årene har fått flere bøker som omhandler sosial ulikhet i Norge. Boka Ulikhet, redigert av Grønmo, Nilsen og Christensen (2022), ble anmeldt i dette tidsskriftet tidligere i år. Dette er en bredt anlagt antologi på 400 sider. Halvorsen og Stjernø sin bok Økonomisk og sosial ulikhet i Norge, som vi her skal se nærmere på, er en monografi på knappe 170 sider. Den dekker ikke like bredt som Ulikhet, men er til gjengjeld en mer sammenholdt tekst. De to bøkene henvender seg dermed til litt ulike lesere. Ulikhet presenterer seg først og fremst som pensumbok, i sosiologi eller tilgrensende fag, og deretter til andre som er interessert i ulikhetens utvikling. Halvorsen og Stjernø henvender seg først og fremst til en bredere allmenhet, men jeg tror boka også kan egne seg som pensumbok i sosiologi og andre samfunnsvitenskapelige disipliner.
FORFATTERNE av boka Økonomisk og sosial ulikhet i Norge sier at de har to normative utgangspunkter. Det ene er at «et samfunn med relativt jamn fordeling av økonomiske og sosiale goder er et bedre samfunn enn et der goder og byrder er systematisk skjevt fordelt» (s. 13). Det andre handler om faglig etterrettelighet. Boka bygger på «tradisjonelle vitenskapelige normer om saklighet, på empiriske undersøkelser med data som er kvalitetssikret av anerkjente institusjoner, og på de fremste norske og internasjonale bidrag til forskningen om ulikhet (s. 13-14). Vi skal se hvordan forfatterne evner å balansere de to hensynene.
Boka er inndelt i åtte kapitler, men har i tillegg en innledning som gjør rede for motivasjonen (og utgangspunktene). Innledningen gjennomgår også en del sentrale begreper og redegjør for hvordan boken er organisert.
KAPITTEL 1 tar for seg økonomisk ulikhet i Norge og andre land. Hovedbudskapet er at inntektsforskjellene i Norge er mindre enn i de fleste andre land, men at ulikheten i formue er blant de høyere i Europa. Formue er også en potensiell kilde til inntekt, i form av utbytte fra næring eller aksjer. Om en inkluderer tilbakeholdt utbytte i inntektsberegningen, blir også inntektsulikheten betydelig. Det uttrykkes bekymring for den økende formues- og inntektsandelen til de aller rikeste, og økningen i andelen ved
Les opprinnelig artikkel«Det er noen som sitter nederst ved det norske bordet. De har aldri levd fett av minstepensjonen, uføretrygden, arbeidsavklaringspengene eller sosialhjelpa si. De vet hvor langt opp det er til andre enden av det bordet. Men det har for mange av dem gått på et vis. Men nå går det ikke lenger.»
Norge er kjent som et land med små forskjeller. At ulikheten har økt jevnt og trutt over lang tid har inntil nylig ikke tiltrukket seg særlig mye oppmerksomhet. Pandemi og nedstengning, og senere virkningene av krigen i Ukraina med kraftig prisvekst og galopperende rente har gjort den sosiale ulikheten mer synlig også i Norge.
Det er derfor interessant og betimelig at vi bare de siste to årene har fått flere bøker som omhandler sosial ulikhet i Norge. Boka Ulikhet, redigert av Grønmo, Nilsen og Christensen (2022), ble anmeldt i dette tidsskriftet tidligere i år. Dette er en bredt anlagt antologi på 400 sider. Halvorsen og Stjernø sin bok Økonomisk og sosial ulikhet i Norge, som vi her skal se nærmere på, er en monografi på knappe 170 sider. Den dekker ikke like bredt som Ulikhet, men er til gjengjeld en mer sammenholdt tekst. De to bøkene henvender seg dermed til litt ulike lesere. Ulikhet presenterer seg først og fremst som pensumbok, i sosiologi eller tilgrensende fag, og deretter til andre som er interessert i ulikhetens utvikling. Halvorsen og Stjernø henvender seg først og fremst til en bredere allmenhet, men jeg tror boka også kan egne seg som pensumbok i sosiologi og andre samfunnsvitenskapelige disipliner.
FORFATTERNE av boka Økonomisk og sosial ulikhet i Norge sier at de har to normative utgangspunkter. Det ene er at «et samfunn med relativt jamn fordeling av økonomiske og sosiale goder er et bedre samfunn enn et der goder og byrder er systematisk skjevt fordelt» (s. 13). Det andre handler om faglig etterrettelighet. Boka bygger på «tradisjonelle vitenskapelige normer om saklighet, på empiriske undersøkelser med data som er kvalitetssikret av anerkjente institusjoner, og på de fremste norske og internasjonale bidrag til forskningen om ulikhet (s. 13-14). Vi skal se hvordan forfatterne evner å balansere de to hensynene.
Boka er inndelt i åtte kapitler, men har i tillegg en innledning som gjør rede for motivasjonen (og utgangspunktene). Innledningen gjennomgår også en del sentrale begreper og redegjør for hvordan boken er organisert.
KAPITTEL 1 tar for seg økonomisk ulikhet i Norge og andre land. Hovedbudskapet er at inntektsforskjellene i Norge er mindre enn i de fleste andre land, men at ulikheten i formue er blant de høyere i Europa. Formue er også en potensiell kilde til inntekt, i form av utbytte fra næring eller aksjer. Om en inkluderer tilbakeholdt utbytte i inntektsberegningen, blir også inntektsulikheten betydelig. Det uttrykkes bekymring for den økende formues- og inntektsandelen til de aller rikeste, og økningen i andelen ved
