Fagpressenytt

Tema for denne kommentaren er den nylig avsagte dommen fra Høyesterett inntatt i HR-2022-563-A. Det dreier seg om den mye omtalte dommen hvor advokat Per Danielsen ble dømt til å tilbakebetale cirka 1 million kroner i salær til sin tidligere klient Rondeslottet Hotell AS. Det springende punkt i saken var om Danielsen var bundet av den forholdsmessighetsbegrensningen som andre punktum i RGA 3.3.1 fastsetter med hensyn til salærets størrelse.

Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens meninger.

Jeg skriver for tiden en doktorgrad om condictio indebiti og de «alminnelige restitusjons- og berikelsesprinsippene» i norsk rett. Min kommentar er et kortfattet innspill til dommen, og ikke ment som en uttømmende faglig analyse av alle rettslige sider ved saken.

- Både advokater og klienter er tjent med at det gjelder en forholdsmessighetsbegrensning for salær

Jeg stusser i første rekke over Høyesteretts resonnementer knyttet til rettsgrunnlaget for tilbakebetalingskravet, men er også kritisk til at Høyesterett ikke er mer prinsipielle i sin tilnærming til RGA 3.3.1 og avtaleloven § 36.

- Fortsatt uklart om man avtaler seg vekk fra RGA

Det første spørsmålet var om RGA 3.3.1 er uttrykk for en bindende bransjenorm som kan håndheves av domstolene, eller om det «bare» er yrkesetiske normer som må håndheves av advokatbransjens egne organer (avsnitt 36). Høyesterett kom til at RGA 3.3.1 er rettslig bindende bakg