Fagpressenytt

Hensikten med prosjektet har vært å gi en situasjonsbeskrivelse av den norske velferdsstaten med utgangspunkt i empiriske analyser av seks kommunale tjenesteområder: tjenester til sårbare barn og unge, tjenester til personer med utviklingshemming, flyktningetjenester, psykisk helsearbeid, rusomsorg og eldreomsorg. Prosjektet søker å si noe om både fellestrekk og særtrekk ved disse tjenesteområdene, og de utfordringene de står ovenfor.
Søkelyset blir rettet mot forholdet mellom statlig politikk og praksiser i de kommunale tjenestene. Statlig politikk blir i hovedsak studert gjennom stortingsmeldinger, mens kommunal praksis for et meste blir studert gjennom intervjuundersøkelser med mellomledere og tjenesteytere som er gjort i 12 kommuner ulike steder i landet.

SELV OM DETTE ikke er tydelig markert i boken, så kan den likevel sies å være delt i tre deler. Den første delen starter med et innledningskapittel hvor det blir gjort rede for forskningsprosjektet som boken springer ut av. Dette blir så fulgt opp av et kapittel hvor det blir gitt en generell beskrivelse av grunntrekkene i den nordiske velferdsmodellen, hvor dette store omfanget av tjenester som det offentlig tilbyr sine borgere blir trukket fram som et viktig kjennetegn.
Et annet viktig punkt i kapittelet er ordningen med statlige rammetilskudd til kommunene, som i 1986 erstattet den tidligere ordningen der kommunenes inntekter var bestemt av hvilke oppgaver kommunene skulle utføre. Ifølge forfatterne har innføringen av det nye inntektssystemet, som var motivert av verdier som desentralisering og lokalt selvstyre, bidratt til å sikre demokratisk innflytelse, skape gode tjenester og også vært et bidrag til den høye tilliten som den norske befolkningen har til velferdsstaten. Samtidig blir det vist til at det nye systemet har bidratt til å svekke integrasjonen mellom stat og kommune. Staten har pålagt kommunene stadig nye og utvidede oppgaver, og så overlatt ansvaret for måloppnåelsen til kommunene.
DET SOM ER nærliggende å se som den andre delen av boken, inneholder kapitler hvor de empiriske analysene blir presentert. Kapittel 3 tar for seg kommunale tjenester for barn og unge. Dette er et bredt tjenesteområde som lenge har eksistert i kommunene, og som kommunene har prioritert høyt de siste 20 årene. Kapitlet avgrenser seg til velferdstjenester som er rettet inn mot barn i sårbare situasjoner: Barnevernet, skolehelsetjenesten/helsestasjon og den pedagogisk-psykologiske tjenesten (PPT). På alle områdene har det vært en sterk vekst i antall henvendelser og saker de siste tiårene, noe som blant annet blir sett i sammenheng med at oppgaver som tidligere ble utført av spesialisttjenesten, har blitt overført til kommunene.

ARBEID MED BARNS psykiske helse har blitt viktigere, og flere henvendelser kommer fra yngre aldersgrupper (barn i barnehagealderen).