Noen i økonomi-miljøet kaller ham pessimist, noen at han er for mye og for ofte og noen kaller ham bare Krølle. For makroøkonom Jan Ludvig Andreassen i Eika Gruppen er reguleringer, pandemier og kriser noe som kommer og går.
Tellef Øgrim Foto: Sverre Christian Jarild
Den fem minutter lange spaserturen fra Snarøya-bussen og ned til Sjøflyhavna Kro går mellom et koronamørklagt hotell og et like stille konferansesenter. Like ved ligger et oljeselskap som skal ofres for at klimaet skal reddes. Humøret faller over all denne samfunnsøkonomiske tristesse, men listen over spørsmål til en av landets mest frittalende økonomer, vokser til gjengjeld.
Etter en liten sving til venstre, viser Indre Oslofjord seg fra sitt aller lekreste der den ligger i februar-sol og minusgrader, paddeflat som selve rentebanen.
Men ingen Andreassen å se. En kort telefon avslører at han ble sittende oppslukt av den amerikanske sentralbanksjefens tale til Kongressen.
Noen små minutter senere runder Eika-økonomen hjørnet oppe ved Equinor på to hjul og spretter ut av bilen i hjemmekoselig koronabukse og kofte. Hans karakteristiske lyse krøllhår strutter til alle kanter. Det hele ser så lite finans ut, at det umiddelbart blir en ekstrarunde til bilen hans slik at han kan kle seg, slik bransjen krever, før vi endelig kan starte intervju med fotografering på sushirestauranten i Fornebu senter.
Derfra går samtalen unna om finansbransjens fremtid, oppvekst i Washington, korona, spareråd og forventninger til kommende lønnsoppgjør. Blant annet.
- Det går stort sett bra. Det er den av mange setninger som sitter igjen etter intervjuet. For Jan Ludvig Andreassen er ikke fullt så pessimistisk som han ofte blir beskyldt for å være.
DEN SISTE LOTTOGEVINSTEN
Man skulle kanskje tro at en mann som har opplevd at tre arbeidsgivere går over ende, skulle bli merket med et litt gråere syn på fremtiden. Men ikke engang når spørsmålet om hvordan i all verden vi skal greie å erstatte de eventyrlige fossilinntektene når økonomien skal grønnvaskes, får Andreassen til å miste humøret.
- Nå har vi hatt flaks med fisken, vannkraften og oljen. Hva nå? Vind, liksom? Eller trenger vi skikkelig flaks igjen for å vedlikeholde velferdsstaten?
- Jeg sier bare takk og pris. Vi har verdens rikeste samfunn, og våre barn har ikke godt av flere lottogevinster. Vi har nok penger til at alle kan ha det greit. Skal de ha det bedre, må de tjene det selv, sier han.
DAGLIG LUNSJ: Selv om det kan være utfordrende ikke å ta den daglige lunsjen på sushien på Fornebu-senteret, mener han det er ok at kontorromantikken døde med Covid-19.
Han gleder seg over rekken av ny-noteringer på børsen, men syns ikke at alt ved det norske oljeeventyret har vært like positivt.
- Men hva hjelper det hvis en av bærebjelkene i omstillingen, er en digitaliseringsbransje som setter alt inn på å automatisere oss alle ut av døren? Ikke minst bransjen du selv jobber i?
Han har selv vært med på arbeidet med å autorisere bankenes robot-rådgivere.
- Kanskje det er mange på markedsføringssiden som tror at alle rådgivere av kjøtt og blod er på vei ut, men i realiteten vil det være behov for menneskelige rådgivere også i fremtiden, sier han, og viser for eksempel til ekteparet som kommer til banken for å snakke om økonomi.
- Noen vet ikke hva den andre tjener, eller hva han har brukt kredittkortet til. Det de trenger er nærmest en økonomisk, samlivsterapeutisk samtale, som krever en rådgiver som også forstår seg på menneskelige relasjoner. Dessuten kan rådgivningen handle om alt fra fordeling av arv til soppforsikring på huset. Jeg tror våre banker og alle slags rådgivere bare kommer til å få mer å gjøre.
Vi har verdens rikeste samfunn, og våre barn har ikke godt av flere lottogevinster
Reguleringene bør ikke blir lettere. For sjeføkonom Andreassen mener de strenge reguleringene av finansbransjen er selve forretningsidéen. De skaper kanskje mer jobb og tidvis mye irritasjon, men det viktigste er at kontroll, rapportering, ettersyn og straff skaper tillit til bransjen.
- Vi er sterkt regulerte, og det vet folk. Det er en kjempefordel når man skal snakke om ting som er viktig. Fremfor å snakke med Jalla finans på hjørnet som er satt opp for 14 dager siden av noen nyutdannede folk fra BI. Jeg er ikke redd for at de nye kommer til å ta markedet fra oss. Sterke reguleringer er ikke bare en kostnad, det er også det vi lever av. Ikke minst bidrar jo det til at våre banker alltid vil ha dollar. Det bidrar også til tilliten.
Likevel er han opptatt av betydningen av å være med på «den digitale reisen».
- Det er ikke bare å stille krav. Vi må få folk med, men hva med dem som ikke vil være med på denne utviklingen, hva gjør vi med dem?
Mannen som har gitt økonomiske spådommer gjennom flere tiår, lar spørsmålet henge. Han er vant til spørsmål som ikke umiddelbart lar seg løse. Og han kjenner seg godt igjen mellom barken og veden, et sted han har besøkt flere ganger som ansattrepresentant i Eika Gruppens styre.
- Hva slags saker har du tatt opp?
- Nei, det vil jeg helst ikke snakke om.
Han vet det lyder som en klisje at en ansattrepresentant befinner seg mellom barken og veden, men sånn er det han opplever det.
- Jeg får så hatten passer, men må ofte stå på mitt. Det viktige er å prøve å spille ledelsen bedre.
Selv var han først organisert i Akademikerne, men byttet så til Finansforbundet, fordi det var den toneangivende organisasjonen på jobben.
NYTT ARBEIDSLIV
