David Carlos Catun Quintana kalles Gato, «katt» på spansk, på grunn av de grønne øynene. Han vokste opp innerst i Guatemala by, med mor og far og fire søsken. Byen har drøyt fire millioner innbyggere, svært mange lever i fattigdom. Volds- og kriminalitetsraten er brutalt høy. Det har Gato fått kjenne på kroppen.
Nå bor han på Furuset, øst i Oslo. 9200 kilometer med trygg avstand fra hjembyen. Og hjemlengsel.
- Otro planeta, sier han og smiler. En annen planet.
En skjult verden
- Jeg var vel 14 år da jeg begynte å danse, forteller han.
I skolegården så han medelevene breake, men turte aldri kaste seg inn i ringen selv. På en fotballturnering, i gledesrus etter en scoring, tok en av spillerne en rekke baklengs saltoer. Gato stod målløs og så på. Dette måtte han lære seg. Han tok mot til seg, og den ukjente saltokongen fortalte hvor han skulle gå: La Bodeguita de Centro. Åpen trening hver torsdag. Inngang: tre quetzales (drøyt 3,50 norske kroner).
- Det var en annen verden. Folk danset overalt på gulvet, malte graffiti på veggene, rappet og beatboxet.
En skjult hiphop-planet, gjemt i en liten bar midt i byens historiske sentrum.
Pust: Før Gato går på scenen, tenker han på én ting. Husk å puste. - Da danser man friskere, mer spenstig.
Anne-Sylvie Bonnet
Gato elsket det. Han kom hit jevnlig, ble en del av miljøet. Han tok til gatene: dansen trengte plass, tid, ikke bare én gang i uken. Vennene ble med. Morens gamle madrass ble omgjort til tjukkas, der de kunne øve seg på saltoer. På kveldene gjemte de den i parken. Kom tilbake hver dag, trente og trente.
Å krysse gjengens grenser
Dansegleden viste seg smittsom. Så smittsom at den krysset gjenggrenser. Slikt kan fort bli utrygt.
Som i flere av Mellom-Amerikas storbyer domineres Guatemala by av mektige, kriminelle gjenger, i evig konflikt med hverandre og dem som kommer i deres vei.


































































































