Bokas redaktører beskriver kunnskapsverkstedet som «et møtested mellom praksis og teori, hvor praktikere og veileder/forsker i fellesskap arbeider med systematisk kunnskapsutvikling, forståelse av praksis, kulturell kontekst og den personlige og eksistensielle dimensjonen i arbeidet». Den konkrete tilnærmingen er at en gruppe praktikere, med utgangspunkt i fortellinger fra praksis, møtes i dialog og refleksjon over fortellingene. Arbeidet skal munne ut i et faglig essay, men underveis dit veksles det mellom arbeid i «det dialogiske samtalerom» og skriftlig framstilling av fortellingen som etter hvert får sin endelige form gjennom den felles refleksjonsprosessen. Dette er en prosess der praksis, teori, kreativitet, kunst, metaforer og eksistensielle filosofiske tilnærminger kan være til stede og bidra til forståelse av fenomenene som ligger i bunnen av fortellingen, og i siste instans, til faglig utvikling hos den enkelte deltaker.
Boka om kunnskapsverkstedet tar sikte på å gi en samlet framstilling av denne modellen, gjennom fem hoveddeler. I bokas første del blir vi presentert for selve modellen. Her redegjør Erstad og Hansen for hvordan kunnskapsverkstedet gjennomføres og for dets bakgrunn og prosess. Det personlige essayet, som bygger på praksisfortellingen, løftes fram som et brudd med tradisjonell rapportskriving, i den forstand at jeg-personen er til stede, med sine vurderinger og tanker omkring den beskrevne hendelsen.
Denne noe tunge innledningen veies opp av de neste to kapitler, der norske Sofie Normann og estiske Sirli Peterson presenterer sine essays som illustrasjon til forståelse av hovedidéen bak kunnskapsverkstedet. Disse to essayene følger oss inn i bokas andre del, der vi får presentert modellens teoretiske og filosofiske fundament.
I del tre blir erfaringer fra kunnskapsverkstedet formidlet, først ved Inger Helene Erstad selv, deretter følger spanske erfaringer fra Anjelica Majos Trepatt, før samiske Else Mari Boine knytter egne røtter i den samiske fortellertradisjonen sammen med denne nye tilnærmingen til erfaringskunnskap. Etter å ha fokusert på fortellingen, dreier boka over på skriveprosessen, der Jan Jaap Rothuizen fra Danmark skriver om å finne sin fortelling, og forfatterstemme. Et praktisk nedslag får vi i Sigrid Nordstogas kapittel, der hun diskuterer essay som fagskriving, med utgangspunkt i både egne erfaringer og studentarbeider ved Universitetet i Agder.
Den siste delen av boka er viet forskning og evaluering. Spanske Rafael Aliena bryter med den tradisjonelle vitenskapelige formidlingsformen, og presenterer sine kvalitative forskningsfunn i form av illustrerende fortellinger, der leseren selv må gjøre sine fortolkninger av historiene for å få tak i hva forskeren ønsker å formidle. Finn Thorbjørn Hansen stiller det utfordrende spørsmål om man kan evaluere prosesser som de kunnskapsverkstedet setter i gang, gjennom tradisjonelle metoder. Hans postulat er at man ikke kan evaluere visdomsdimensjonen som ligger i kunnskapsverkstedet uten gjennom en «radikal anden form for evaluering basered på fænomenologisk hermeneutisk grund». Han kaller da også kapittelet sitt «Sokratisk og artistisk evaluering».
Et etterord har også fått plass. Professor Jens Ivar Nergård runder av med en refleksjon over fortellingens refleksivitet der han trekker paralleller til kunnskapsform
