Politiets forebyggende tradisjoner må betraktes i lys av etatens historiske utvikling. Organisasjonen har vært preget av en desentralisert struktur, hvor tjenesteutførelsen har bygget på politiets ti grunnprinsipper. Dette har i lang tid sikret et lokalt forankret politi med en sivil tilnærming, i tett kontakt med befolkningen som det samme politiet er satt til å tjene. Politiets organisatoriske endringer med gjennomføringen av Nærpolitireformen som siste bidrag, utfordrer enkelte av disse prinsippene. Endringene har imidlertid ikke inntruffet i et vakuum da teknologien, befolkningssammensetningen og kriminaliteten har endret etatens forutsetninger til å bedrive effektiv kriminalitetsbekjempelse.
Risikosamfunnets framvekst
Vi kan nok alle være enige om at et lokalt tilstedeværende politi som møter lokalbefolkningen jevnlig - også de som er i faresonen for å begå kriminalitet - vil kunne ha en forebyggende effekt i et lokalsamfunn. Dialog mellom kommunale myndigheter (helse, brann, skole, barnevern) og lokalt tilstedeværende statlige myndigheter (herunder politiet), slik at de kan dele informasjon om personer, trender, utviklingstrekk og kriminalitetsforebyggende tiltak - er slik sett en nødvendighet. Dette er i dag en godt forankret arbeidsmetodikk, og blir betrakte
