Fagpressenytt

En voksende empirisk forskningslitteratur viser at mer (og bedre) utdanning gir høyere inntekt og bidrar til oppbygging av sosial kapital og langsiktig økonomisk vekst (Hanushek & Wößmann, 2010). Med andre ord er investeringer i barns skolegang viktig for et lands økonomiske utvikling. De siste tiårene har vi sett store forbedringer i utdanning i verden: Analfabetisme har gått ned, og gjennomsnittlig antall års skolegang har gått opp (Roser & Ortiz-Ospina, 2019). Til tross for den positive utviklingen er det fremdeles store forskjeller i utdanning både mellom og innad i land. Spesielt henger land i Afrika sør for Sahara etter. I Tanzania, hvor våre studier er gjennomført, er 80 prosent av barn i barneskolealder innskrevet i skole, men mindre enn 60 prosent fullfører barneskolen (Verdensbanken, 2017).
Om et barn går på skole eller ei, bestemmes av tilbud og etterspørsel av skoletjenester. Selv om barneskolen i utgangspunktet skal være gratis i Tanzania, er det mange kostnader knyttet til skolegang. For eksempel må foreldre betale for skoleuniform og skolebøker. Mange viktige utdanningsbeslutninger tas innad i husholdningen, og for å styrke husholdningers investeringer i barns utdanning må vi vite hvilke faktorer som påvirker slike investeringer.
En faktor som har fått mye oppmerksomhet, er hvem som har kontroll over økonomiske beslutninger i hjemmet. Det er en vanlig antakelse blant forskere, politikere og bistandsorganisasjoner at kvinner, i større grad enn menn, bruker penger på varer og tjenester som kommer husholdet (og spesielt barn) til gode, inkludert barns skolegang og helse. Denne oppfatningen har påvirket utviklingspolitikk og -programmer i hele verden (Moeller, 2019). I 2014 var for eksempel ti milliarder av norsk bistand øremerket prosjekter relatert til kvinners rettigheter og likestilling (NORAD, 2015). Flere av prosjektene som fikk støtte, ønsket å styrke kvinners stilling i hjemmet, med det håp at dette skulle forbedre barns levevilkår. Hvis antakelsen om at kvinner bruker mer penger på barn enn menn, er korrekt, kan det å gi kvinner mer kontroll over familieøkonomien gjennom pengeoverføringer være en måte å øke husholdets investeringer i barns utdanning på.
Ser vi på forskningen som er gjort innenfor området, gir den et lite entydig svar. Eldre empiriske studier som Thomas (1990, 1993) og Kennedy og Peters (1992) er basert på data fra spørreundersøkelser, og er i tråd med oppfatningen om at en økning i kvinners beslutningsmakt innad i husholdningen gjør at mer ressurser brukes på barns humankapital (inkludert utdanning og helse). Disse studiene har metodiske svakheter som gjør at kausalitet ikke kan identifiseres. Det kan for eksempel være mange forskjeller mellom familier hvor kvinner jobber eller har flere eiendeler, og familier hvor kvinnen ikke har god tilgang til ressurser, som igjen kan påvirke utfallet av beslutninger. Esther Duflo (2003) sin studie av Sør-Afrikas pensjonssystem bruker en mer overbevisende metode for å identifisere forskjeller mellom kvinner og menn. Hun bruker regresjonsdiskontinuitet og sammenligner husholdninger hvor et medlem nettopp kvalifiserte til pensjonsprogrammet, med husholdninger hvor et medlem snart vil være kvalifisert for å motta overføringer. Hun finner at kvinners pensjonspenger forbedrer jenters ernæringsstatus, men at de ikke har effekt på gutter sin ernæring. Menns pensjonspenger har derimot ingen effekt på verken jenters eller gutters ernæring. Videre bruker Lundberg og medforfattere (1997) et naturlig eksperiment i Storbritannia fra slutten av 1970-tallet hvor barnetrygden ble endret slik at mor mottok hele beløpet. Med denne omfordelingen av inntekt finner de at utgifter på klær til mor og barn økte relativt til utgifter på klær til far.
Siden 2000-tallet har litteraturen fokusert på såkalte pengeoverføringsprogrammer (eng. cash transfers programs). Oportunidades (tidligere Progresa) i Mexico er ofte brukt i forskning på hvordan over føringer til familier påvirker økonomiske beslutninger. I Oportunidades ble overføringene i hovedsak gitt til kvinner, og bare dersom de tilfredsstilte visse krav, som for eksempel å sende barna på skole eller ta dem med til lege. Generelt finner studier av programmet positive effekter av økt inntekt på barns humankapital (Attanasio & Lechene, 2002, 2010), noe som viser at økonomiske forhold er viktige. Studiene kan ikke si noe om hvorvidt overføringer til kvinner gir høyere investeringer i barn enn overføringer til menn, fordi programmet kun ga penger til kvinner. Bobonis (2009) prøver å omgå dette problemet ved å bruke lokale, uventede endringer i nedbør sammen med den gradvise innføringen av Oportunidades. Han finner at endringer i nedbør som påvirker husholdets inntekt generelt, og ikke bare kvinnens inntekt, har en liten effekt på konsum av kollektive goder i husholdningen. Økt inntekt til kvinner øker derimot, i tråd med Lundberg og medforfattere (1997), utgifter på kvinner og barns klær.
På grunn av utfordringene ved å bruke spørreundersøkelser og data fra programmer som Oportunidades baserer nyere forskning seg på forskningsdesign der man randomiserer om det er mannen eller kvinnen som mottar pengeoverføringene. I likhet med studiene av Oportunidades finner denne typen studier generelt at pengeoverføringer til familier fører til en forbedring i barns humankapital, men de finner ikke noen forskjell i forbedringen mellom mannlige og kvinnelige m