Fagpressenytt

FAMILIEEIENDOMMEN VÅR kalles for Granlund. Høyreiste grantrær utgjorde lenge en liten lund på østsiden av det hvite trehuset hvor fjerde generasjon nå trår sine barnesko. Men årene gikk, og de stolte nåletrærne hvor grandtante Magnhild klatret til topps med et norsk flagg på frigjøringsdagen, svaiet stadig mer risikofylt under høststormene. Tilslutt måtte de tas. Kornkråkekolonien som hadde holdt til i grantoppene i flere titalls år, og som med sin ivrige «skravling» bidro til utfordringer i våre naboforhold, måtte lage nye reir. Ti stusslige stubber var alt som ble igjen av barndommens eventyrskog. Jeg tørket en nostalgisk tåre over at familiens minste ikke skulle få vokse opp med å tygge ferske granskudd, kjenne mestring ved å klatre en grein høyere for hver uke, eller bygge hytte i ly av snøtunge greiner om vinteren. Men da jeg hørte treåringens gledeshyl mens hun løp i sikksakk mellom hagens 18 epletrær, innså jeg at fra hennes ståsted, snaue meteren over bakken, kan de mosegrodde, krokete epletrærne være minst like spennende å utforske.

ENGANG VAR DET 20 av dem - men så kom høststormen og tok to: oldemor og oldefar sine - det fantes vel en slags logikk i det. De andre står der mosegrodde og krokete, gamle, men stolte. De seks eldste var oldefars gaver til min bestemor og hennes søstre da de kom flyttende nordfra, og kjøpte tre dekar av bonden på Kjonerud gård for snart hundre år siden. Alle barna fikk hvert sitt tre å ta vare på. Det var beskjæring, plukking, raking av blader, safting og sylting. Alt til sin tid. I dag er fem av seks søstre gått inn i tiden. Tante Magnhild reiste videre i sommer, mens epleknoppene på treet hennes var i ferd med å bli til kart. Og nå står det der. Like skrukkete og krokete som tante selv var. Som et minne over levd liv, men fortsatt så struttende i live.

NÅR HØSTEN KOMMER er mange eplegreiner så tunge at de må støttes av påler for ikke å knekke. Et resultat av manglende beskjæring, sier du muligens. Ja, det ble nok glemt i noen år. Men kanskje er det like mye den fruktbare Stange-jorda som har gitt oss de overveldende epleavlingene. Ofte vet vi ikke hvor vi skal gjøre av all frukten. Mye har i årenes løp rukket å falle ned på gressplenen før vi fikk plukket det. Men nedfallsfrukt er også mat. I oldefars tid ble det fôr til grisene som bodde i ei jernbanevogn han på ukjent vis hadde fått fraktet fra Hamar Stasjon, hvor han var ansatt, og opp i skogen vår. De beste eplene ble sendt til slektninger i Lofoten, i retur kom lammekjøtt. I min oppvekst fikk epletrærne hjelp til bestøvning av flittige bier fra pappas fire bikuber. Det ble andektig stemning når vi barna fikk være med å hente ned Transparente, Haugman (senere omdøpt Edengross), Åkerø, Gravenstein og Signe Tillisch. Vi plukket hvert eple som om det var egg, og la dem varsomt ned i hjemmesnekrede trekasser. Helt fra tidlig september laget bestemor eplekake etter egen oppskrift. Det gikk gjetord i nabolaget om bakverket, som var gjennomboret av eplebåter o