Fagpressenytt

... I juli 2015 returnerte Horverak til Norge etter et fem og et halvt års langt utenlandsopphold i USA som expat-partner, og hun har erfart mange av de utfordringene som berøres av expat-forskning. VI HØRER ofte om arbeidstakere som skal «ta noen år i utlandet». Vi ser for oss folk som jobber og bor på eksotiske steder, har høy lønn, bor i luksuriøse hus og leiligheter, i tillegg til at de allerede her hjemme har blitt båret fram som faglig dyktig, pålitelig - en kommende stjerne i bedriften. Så hvorfor ender nesten halvparten av disse eventyrene i avbrutte opphold? Resultatet er ofte mangfoldige millioner tapt for selskapet og et personlig nederlag for den ansatte.
Norske bedrifter har i dag 5-6000 utstasjonerte arbeidstakere i ulike land i verden. Internasjonalisering kommer til å øke drastisk i årene fremover. Samtidig er det stadig vanskeligere å rekruttere kompetent personell som er villig til å reise utenlands. Hele 20-50 prosent av arbeidstakere som er utstasjonert i utlandet, avbryter oppholdet før kontraktens utløp. Kulturelle tilpasningsvansker er nevnt som en av de viktigste årsakene til så vel avbrutte utenlandsopphold som for vegring til å reise ut i det hele tatt.
En enkelt utstasjonering koster arbeidsgiver mellom to til åtte millioner kroner årlig, eller cirka to til ti ganger norsk lønn. Avbrutte opphold er ekstremt kostbare. For organisasjonen innebærer dette tapte investeringer, tapte forretningsmuligheter og forretningsrelasjoner, og svekket renommé. For expat (og familie) innebærer det tap av selvtillit / manglende mestringstro, opplevelse av å mislykkes, svekkede karrieremuligheter og økonomisk utrygghet.
Cartis (2014, 2