Kortversjon: Hvis fagekspertene i offentlig sektor bare fikk være i fred - som i gode, gamle dager - ville alt blitt bra.
Det er på ingen måte første gang vi hører bekymringsmeldinger om blårussens inntog i offentlig sektor.
Det er paradoksalt. Faktum er at denne blårussinvasjonen er en illusjon. I fjor ble det skrevet en masteroppgave ved Norges Handelshøyskole som viste at 38 prosent av større offentlige virksomheter ikke har en eneste siviløkonom i ledergruppen, mot bare to prosent i privat sektor.
Vi ser altså at så godt som alle større virksomheter i privat sektor finner det fornuftig å ha siviløkonomer i ledergruppen i samspill med andre kompetanser. I private virksomheter arbeider siviløkonomer - sammen med ulike fageksperter - med oppgaver som å kartlegge brukerbehov, vurdere investeringer, balansere kvalitet og effektivitet, unngå budsjettoverskridelser og organisere arbeidet på en god måte.
Dette gjelder også i virksomheter med tunge tekniske fagmiljøer. Tenk på bransjer som olje, IT og farmasi. Det er svært få her som ikke klarer å avfinne seg med at folk med en annen fagbakgrunn enn dem selv har en rolle i ledergruppene.
Spørsmålet blir om offentlig sektor er så annerledes at nyttig kompetanse i private bedrifter er unyttig eller skadelig i offentlige virksomheter. Det synes jeg virker søkt.
Det er selvsagt forskjeller, for eksempel når det gjelder graden av eksponering mot markedsmekanismer og finansieringsordninger. Men disse forskjellene er jeg sikker på at oppegående ledere, enten de er siviløkonomer eller noe annet, er fullt ut i stand til å forstå. Det er i alle fall min erfaring, etter å ha tilbragt en god porsjon av min yrkeskarriere i offentlig forvaltning.
Offentlige virksomheter forvalter enorme verdier, og en veldrevet offentlig sektor er helt nødvendig for et godt samfunn. Jeg kan ikke forstå at den kompetansen som blir ansett som viktig når private milliarder forvaltes, skal være mindre viktig når fellesskapets milliarder skal forvaltes.
