I anmeldelsen følger jeg bokas to målsettinger. Først kommenteres kapitlene organisert etter de tre områdene, deretter det mer helhetlige bildet redaktørene har tegnet opp. Innenfor rammen av en anmeldelse som denne, er det ikke mulig å gå dypt inn i innholdet i hvert enkelt kapittel. Jeg har valgt å si noe kort om innholdet, og dernest løfte fram noen poenger jeg synes er spesielt viktige.
Andre, sjette og tiende kapittel handler på ulike måter om familiepolitikk.
Kapittel 2 er skrevet av Ingunn T. Ellingsen, Ingunn Studsrød og Ida Bruheim Jensen, og handler om norsk familiepolitikk og sosialarbeideres familieforståelse. Utgangspunktet er at sosialarbeidere har ansvaret for å gjennomføre det som til enhver tid er den vedtatte familiepolitikken. Følgelig har deres oppfatninger av ulike målsettinger og begreper direkte betydning for hvordan politikken faktisk implementeres. Forfatterne tok dels utgangspunkt i et pågående, internasjonalt forskningsprosjekt om familiekompleksitet og sosialt arbeid, og dels så de på hvordan sosialarbeidere fra ulike velferdsforvaltninger forstår begrepet familie. Kapitlet gir interessant innsikt nettopp på grunn av koblingen mellom disse to prosjektene.
I tråd med den britiske forskeren Linda Hantrais karakteriseres velferdsregimet i Norge som de-familiarisert (s.25). Det innebærer en eksplisitt, koherent, koordinert og universell familiepolitikk med støtte til foreldre i arbeid, fulgt opp av generøse og offentlig finansierte tjenester. Generelt kan velferdsregimet sies å være familie- og likestillingsorientert. Mange velferdstjenester er universelle, og ulike familiepraksiser ses i liten grad som problematiske. Men tiltakenes høye legitimitet kan også føre til legitimering av sterkere statlig styring av familielivet enn det som er ønskelig.
Et spørsmål som reises etter analysen av det empiriske materialet, er om norsk familiepolitikk kanskje beveger seg i retning av det Hantrais kaller delvis de-familiarisert, det vil si mindre direkte, legitimert og koordinert, og mer retorisk. Dette begrunnes med at nettverket rundt familier ser ut til å få en stadig viktigere funksjon - ikke i form av overføring av ansvar fra tjenester til nettverket, men i form av at nettverket inngår som en del av tjenesteapparatet. Dette innebærer likevel en mulighet for ansvarsfraskrivelse i en presset situasjon, og at tilbudet kan bli dårligere til de som ikke har et ressurssterkt nettverk rundt seg.
For øvrig oppsummerer forfatterne at den biologiske familietenkningen synes å ha forrang blant sosialarbeidere på tvers av tjenester. Dette selv om familiebegrepet synes å være i endring, og selv om et mer utvidet familiebegrep nettopp gjør seg gjeldende gjennom sosialarbeidernes betoning av nettverkets betydning. Tatt i betraktning at flertallet av Norges 16-åringer fortsatt bor sammen med begge foreldre er dette kanskje ikke så rart? Og selv om foreldrene ikke bor sammen, som jo er langt mer vanlig i barnevernet, er mor-barn-enheten fortsatt den mest framherskende, om enn med en samboer som ikke er alle barnas far.
Kapittel 6 er skrevet av Memory Jayne Tembo og Ingunn Studsrød, og handler om foreldreskap i en ny kontekst, det vil si når mor og far har migrert til Norge. Dermed flyttes fokus fra den generelle forståelsen av familiepolitikken til den særegne forståelsen av hvordan foreldre fra andre land møtes og blir sosialisert. Spesielt viktig for analysene i dette kapitlet, er at forfatterne både har intervjuet innvandrerforeldre som hadde hatt kontakt med barnevernet (8) og foreldre som ikke hadde hatt slik kontakt (5). Alle utenom to var fra afrikanske og asiatiske land.
Slik foreldrene beskrev det, handlet foreldreskap i en ny kontekst særlig om tre forskjellige, men sammenvevde forhold: økt offentlig innblanding, forsørgelse og forbruk og sosialisering av kultur og etnisk identitet. Forskjellene de opplevde, gjaldt dermed både forskjeller knyttet til foreldrerollen og til daglige gjøremål som foreldre. Interessant nok innebar dette både utvidelser og innsnevringer av foreldrerollen.
Utvidelser av foreldrerollen handler om å bli pålagt flere oppgaver og forventninger i form av mer individuell oppfølging, større medvirkning og autonomi og økt press på forbruksvarer. Det offentlige Norge satser stort på å veilede foreldre, men med dette følger også forventninger og mulige sanksjoner. Kanskje som følge av vårt de-familiariserte velferdssamfunn, opplever også migrantforeldre at foreldreskapet blir innsnevret på grunn av offentlig inngripen og fordi målestokken for godt nok foreldreskap blir smalere og strengere. Begge deler stiller store krav til migrantforeldre.
Kapittel 10 er skrevet av Svein Tuastad og Morten Tønnesen, og handler om familie og frihet. Norsk familiepolitikk i lys av liberal politisk teori. Her flyttes igjen blikket til et mer overordnet nivå, men teoretisk i stedet for velferdspolitisk. Utgangspunktet er om norsk familiepolitikk, med stadig mer statlig innblanding i familiesfæren, overskrider grensen for det borgere i et liberalt demokrati bør akseptere. Vil en sterkt nærværende stat svekke eller styrke friheten til ulike familiemedlemmer, med særlig vekt på barna? Forfatterne behandler først spørsmålet ved å diskutere allment aksepterte og ikke aksepterte familiepolitiske tiltak. Eksempler på førstnevnte er foreldrepenger og opplæringsplikt, mens eksempler på sistnevnte er fedrekvote og barnehageplikt. Gjennomgangen kan visualiseres i form av to dimensjoner fra aksept til kontrovers, og fra tvang til valgfrihet, som til sammen illustrerer et tett bånd mellom familiene og det offentlige.
Filosofisk dreier diskusjonen seg om to grunnleggende prinsipper i den liberale idétradisjonen, nemlig autonomi og det at alle borgere skal være likemenn. Autonomi har å gjøre med å være i stand til å bestemme over sitt eget liv, men også et krav om å ta ansvar og oppfylle visse plikter for å kunne være rettighetsbærer. Det å være likemenn betyr på sin side at alle har krav på lik omtanke og respekt. Diskusjonen av disse prinsippene er grunnlaget for en analyse av de to ikke allment aksepterte familiepolitiske tiltakene fedrekvote og barnehageplikt. Når disse ordningene analyseres ut fra kriterier som er basert på liberale prinsipper, er det problemer med begge deler. Spørsmålet som stilles, er om framtidige autonomigevinster for barn som gruppe kan rettferdiggjøre at alle foreldre skal få innskrenket makt.
De mulige løsningene er ikke like for de to situasjonene. Forfatterne argumenterer for at ut fra et liberalt perspektiv, kan risikoen for paternalistisk overstyring mht. fedrekvoten løses med å gjøre denne til en individuell og ikke en gruppebasert rettighet. Barnehageplikt vil være klart paternalistisk, og her vil det kanskje heller være snakk om å overlate valget til foreldrene, men holde fast ved de kollektive målene om at barn har godt av å gå i barnehage fra en viss alder. Dette gir foreldrene status som likeverdige borgere. Avslutningsvis påpeker forfatterne at statlige tiltak kan komme i konflikt med liberale kjerneverdier, men at dette kommer an på måten politikken utformes på.
Tredje, fjerde, femte og sjuende kapittel handler om barnevern, og tar opp fire sentrale temaer: bolig, høring av barn i fylkesnemnda, hastevedtak og om hvorvidt barnevernet er etnosentrisk.
Kapittel 3 er skrevet av Anders Vassenden, og handler om bolig og barnevern. Dette er et tema som ofte utelates i bøker om barnevern, selv om man generelt vet at mange familier som er i kontakt med barnevernet, bor dårlig og flytter mye. De vil også i langt mindre grad enn andre norske familier eie boligen sin. Dessuten har de langt oftere vedvarende dårlig økonomi, knyttet til lavt utdanningsnivå, svak tilknytning til arbeidsmarkedet og høy avhengighet av offentlige ytelser.
Forfatteren kombinerer kvantitative og kvalitative data, og levendegjør situasjonen til de som er avhengig av leiemarkedet gjennom to konstruerte case.
Interessant nok påpeker forfatteren at både familiepolitikken og boligpolitikken handler om «hjemmet», det arketypisk private, som han kaller det. Når det gjelder familiepolitikken, griper staten tungt inn gjennom både støttefunksjoner og intervensjoner. Men når det gjelder boligpolitikken, overlates ansvaret til den enkelte familien og dens markedsmuligheter. Spørsmålet blir da om dette igjen er en medvirkende årsak til at familier i neste omgang kommer i barnevernets søkelys, fordi ustabile boligforhold er med på å forverre barns omsorgssituasjon.
Kapittel 4 er skrevet av Ingunn Studsrød, Wenche Hovland og Turid Bie, og handler om Fylkesnemndas høring av barn, med hovedtittel «Den gode vilje er ikke nok». Her er man over på et tema som på mange ulike måter diskuteres i dagens barnevernlitteratur, nemlig barns medvirkning i ulike sammenhenger. Dette kapitlet bygger på intervjuer med seks fylkesnemndsledere, som er viktige informanter fordi de representerer det første formelle beslutningsorganet i barnevernet. Lov og forskrifter gir klare anvisninger om at barn fortrinnsvis skal høres om beslutninger som angår dem. Hensikten var å utvikle kunnskap om deres oppfatninger og erfaringer med å høre barn.
Resultatene viser at det er vanskelig å ivareta barns rett til medvirkning i en fylkesnemndskontekst. Informantene fortalte om organisatoriske vansker, som følge av at det ikke var gode nok systemer på plass til å sikre at prosessen gjennomføres på en god måte for barna. Videre ble kompetansevansker nevnt, både når det gjelder gjennomføring av samtaler med barn og fortolkning av det barn formidler. For det tredje er sakene ofte komplekse, og det er ikke gitt at barn ønsker eller greier å gi uttrykk for det som er deres reelle oppfatning. Sist, men ikke minst må man gjøre vanskelige avveininger mellom deltakelse og beskyttelse, som er en annen viktig rettighet for barn, og som informantene var veldig opptatt av.
«Høring av barn» blir vanskelig fordi fenomenet har et vidt og mangetydig innhold, og innebærer mange avveininger. Det stilles store krav til fylkesnemnda når det gjelder å høre barn, samtidig som barna ofte ikke får det som de vil, noe som også kan oppleves som problematisk fordi man kan oppleve at det er utfordrende for barna å uttale seg. Videre kan barns oppfatning være flyktig og foranderlig, og det kan være vanskelig å vite hva man skal legge vekt på. Sist, men ikke minst må organisatoriske forhold tilrettelegges, og man må ha tilstrekkelig kompetanse til å gjennomføre barnesamtalene.
Kapittel 5 er skrevet av Arve Lerum, og handler om hastevedtak i barnevernet. Tesen er at samspill, spenning og konflikt mellom det offentlige og familien settes på spissen når barnevernet gjennomfører hastevedtak. Kapitlet benytter data fra intervjuer i 22 hastesaker. Spørsmålet var hvordan barnevernstjenesten går fram og begrunner saker som fører til hastevedtak. Forfatteren fant to måter å arbeide på i hastesakene: det han kalte henholdsvis det raske og det langsomme hastesporet. Navnene viser til den tiden det tar fra barnevernet blir kjent med bekymringen i en sak til hastevedtaket foreligger. I det raske sporet (9 saker) kunne vedtaket bli fattet samme dag som saken ble kjent, mens i det langsomme sporet (13 saker) kunne det gå uker og måneder.
Sakene i det raske sporet var kjennetegnet av at barnevernstjenesten ikke involverte samarbeidspartnere utenom tjenesten. De ni sakene dette gjaldt, kunne kategoriseres på tre måter. Det var avdekkingssaker, gjerne av rus eller mishandling, nyfødtsaker og såkalte trossaker, eller at barnevernstjenesten bygger på det barnet forteller selv om foreldre gir motstridende opplysninger.
Blant sakene i det langsomme sporet fantes også avdekkingssaker, men ikke nyfødtsaker eller trossaker. Avdekkingssakene var kjennetegnet av at barnevernstjenesten fikk bekreftet oppfatningen man allerede hadde av familien, og at hjelpetiltak hadde vært iverksatt. Fortsatt er det barnevernstjenesten som gjorde mesteparten av arbeidet, samtidig som samarbeid med andre kunne forsinke sakene ytterligere. Barnevernstjenesten benyttet ofte både ny og gammel kunnskap i vurderingene, og hastevedtaket kunne bli fattet når det oppsto et vendepunkt i saken. I tillegg til avdekkingssakene kom sammensatte saker og det som ble kalt andre saker. I de sammensatte sakene så man at samarbeid med andre tjenester, eller involvering av sakkyndige, kunne påvirke saksforløpet gjennom å gjøre beslutningsgrunnlaget tydeligere.
Hastesakene representerer vanskelige problem
