Ren Mat
15.06.2020
Slik som en villvin vokser seg stadig større for hver sesong, kler det urbane landbruket byene stadig mer i grønt. Det er vakkert, men matforsyningen fra byer spiller også en viktig rolle i å bekjempe sult og bygge matsikkerhet, ifølge FNs organisasjon for mat og landbruk.
... I denne artikkelserien møter vi fire av de mange suksessfulle urbane dyrkings-prosjektene rundt om i landet og vi ser nærmere på hvorfor urbane bønder er en viktig del av den store landbruksfamilien. Uten mat og drikke, duger byen ikke
Urbant landbruk som begrep er både en selvfølgelighet og et paradoks. Byer har blitt til der jorda eller fisket var fruktbart, men den typiske urbane arbeideren jobber utenfor primærnæringene. Og når byen vokser, da krymper matfatet vårt.
OPPDAGELSEN AV landbruket og domestiseringen av dyr var selve premisset for fast bosetting, og det lokale jordbrukets produktivitet var lenge en naturlig regulator for samfunnets størrelse. Organisert handel (og plyndring) gjorde det etterhvert mulig for byene å ekspandere utover sin egen selvforsyning.
I dag bor 55 prosent av verdens befolkning i urbane strøk og konsumerer 80 prosent av maten. For å holde tritt med utviklingen anslår FN at dagens matproduksjon må dobles innen 2050. Da må også en større andel produseres i og rundt byen. Men hvor?
Ifølge NIBIO har omtrent én million dekar dyrka og dyrkbar jord blitt til boliger, veier og næringsområder siden andre verdenskrig. Det tilsvarer én milliard brød i året. Den beste jorda ligger hovedsakelig rundt de største byene våre på Østlandet, Jæren og i Trøndelag. Trondheim alene valgte likevel å bygge ned 5 prosent av jordbruksarealet sitt i tolvårsperioden 2005 til 2017.
ØKT FOKUS PÅ jordvern har de siste årene gitt resultater. Stortinget vedtok i 2015 et mål om å ikke omdisponere mer enn 4000 dekar dyrka mark i året, noe vi har klart å innfri siden 2018. 4000 dekar tilsvarer likevel fire millioner kvadratmeter og like mange brød, i et land med kun 3 prosent jordbruksareal. Danmark har til sammenligning over 60 prosent.
Ifølge Verdensbanken er Norge et av landene i verden med minst dyrkbar jord per landareal. For å delta i den globale dugnaden om økt matproduksjon må vi derfor verne om jorda og utnytte de dyrkningsarealene vi allerede har. FNs mat- og landbruksorganisasjon FAO mener at det urbane landbruket er en viktig del av løsningen. Det gjør også Bollestad.
- Det pågår en oppblomstring av urbant landbruk i byer over hele verden, også i Norge, sier landbruks- og matministeren.
- Stadig flere oppdager gleden ved å dyrke jorda og høste sin egen mat. Når flere får kunnskap om matproduksjon, og jordteiger holdes i hevd, styrker vi samtidig beredskapen og matsikkerheten, fortsetter hun.
NÅR VI SNAKKER om urbant landbruk i dag handler det hovedsakelig om kommersielle eller ikke-kommersielle aktiviteter knyttet til dyrking og husdyrhold i by og bynære strøk. Det kan være alt fra tradisjonelt landbruk og hagebruk til parseller, felleshager, takhager og balkongdyrking.
FAO antyder at det urbane landbruket står for 15-20 prosent av verdens matforsyning, men at potensialet er langt større. Den cubanske hovedstaden Havana produserer hele 60 prosent av sitt eget behov for frukt og grønt. Fra én kvadratmeter høster de opp mot 20 kg grønnsaker i året, helt uten kunstgjødsel og sprøytemidler.
Det kan virke utopisk for en nasjon som hovedsakelig dyrker gress. Ifølge NIBIOs nettsider har vi omtrent én million dekar plen i Norge - dette til tross for at den krever mer arbeid, har mindre mangfold og forbruker mer fossilt drivstoff enn alle andre deler av hagen.
Konseptet prydplen ble introdusert av den engelske adelen som et statussymbol i slutten av middelalderen. Det var bare de aller rikeste som kunne tillate seg å la god jord ligge ubenyttet til fordel for en ressurskrevende gressplen. Praksisen ble demokratisert ved hjelp av gressklipperen, og har i dag blitt en helt normal og til dels brysom del av våre liv. Mange, spesielt eldre, sitter på hager de ikke klarer å utnytte eller ta vare på.
I OSLO PRØVER den nyetablerte bedriften Dyrk å koble disse opp mot ivrige gartnerspirer uten tilgang til jord. Det er ikke alltid like lett å finne seg et sted å dyrke i hovedstaden. Kolonihager kan ha 10-15 år lange ventelister, og flere parsellhager har måttet avslå tusenvis av interesserte. Med hagedeling kan én manns byrde bli en annen kvinnes ressurs. Airbnb for hager, kaller de det.
Den kanadiske grønnsaksgartneren Curtis Stone tjener dessuten gode penger på hagedeling. Det hele startet for ti år siden, da han måtte leie en fremmeds bakgård i mangel på egen jord. Nå dyrker han på rundt 1500 kvadratmeter fordelt utover flere bakgårder, og tjener opp mot 75 000 kanadiske dollar i løpet av sesongen. Han bruker ingen kunstgjødsel eller sprøytemidler og transporterer det meste med sykkel. Prosjektet hans, Green City Acres, har blitt et internasjonalt anerkjent eksempel på hvor lønnsomt og produktivt urbant landbruk kan være.
Ved å bruke lignende metoder som Curtis og Cuba anslår FAO at hagene våre kan produsere 15 prosent mer effektivt enn det tradisjonelle landbruket. Alle monner drar, og mye mat kan produseres på små arealer. For å oppnå dette trengs imidlertid kunnskap, praktisk erfaring og kretsløp basert på lokale ressurser. Framtidens byfolk må ha beina godt plantet på jorda - det er tross alt matfatet vårt som står på spill.
Arktisk matproduksjon
På Tromsøya finner du Nord-Norges aller største by, Tromsø - men kun ett eneste gårdsbruk. Da en ny, sentrumsnær bydel truet den sjeldne matjorda, grep Holt Læringstun tak i spadene for å kunne fortsette med bynær kunnskapsformidling - fra jord til bord, og tilbake til jord.
- STIFTELSEN HOLT LÆRINGSTUN ble til i 2011, og var opprinnelig tenkt som en 4H-gård tilknyttet NIBIO Holt, verdens nordligste forskningsstasjon i jord- og plantekultur. Men det som var et avgrenset prosjekt for barn, har etterhvert blitt langt større og mer mangfoldig, forteller daglig leder Ute Vogel.
- I dag dyrkes 70 parseller av 300 deltakere i alle aldersgrupper og livssituasjoner, og de fem hagene rettet mot skoler og barnehager får besøk av omtrent 250 barn i året, forklarer hun. - I tillegg har vi en internasjonal felleshage til disposisjon for flyktninger, flyktningeguider og asylsøkere. Vår egen produksjons- og lær
Gå til medietUrbant landbruk som begrep er både en selvfølgelighet og et paradoks. Byer har blitt til der jorda eller fisket var fruktbart, men den typiske urbane arbeideren jobber utenfor primærnæringene. Og når byen vokser, da krymper matfatet vårt.
OPPDAGELSEN AV landbruket og domestiseringen av dyr var selve premisset for fast bosetting, og det lokale jordbrukets produktivitet var lenge en naturlig regulator for samfunnets størrelse. Organisert handel (og plyndring) gjorde det etterhvert mulig for byene å ekspandere utover sin egen selvforsyning.
I dag bor 55 prosent av verdens befolkning i urbane strøk og konsumerer 80 prosent av maten. For å holde tritt med utviklingen anslår FN at dagens matproduksjon må dobles innen 2050. Da må også en større andel produseres i og rundt byen. Men hvor?
Ifølge NIBIO har omtrent én million dekar dyrka og dyrkbar jord blitt til boliger, veier og næringsområder siden andre verdenskrig. Det tilsvarer én milliard brød i året. Den beste jorda ligger hovedsakelig rundt de største byene våre på Østlandet, Jæren og i Trøndelag. Trondheim alene valgte likevel å bygge ned 5 prosent av jordbruksarealet sitt i tolvårsperioden 2005 til 2017.
ØKT FOKUS PÅ jordvern har de siste årene gitt resultater. Stortinget vedtok i 2015 et mål om å ikke omdisponere mer enn 4000 dekar dyrka mark i året, noe vi har klart å innfri siden 2018. 4000 dekar tilsvarer likevel fire millioner kvadratmeter og like mange brød, i et land med kun 3 prosent jordbruksareal. Danmark har til sammenligning over 60 prosent.
Ifølge Verdensbanken er Norge et av landene i verden med minst dyrkbar jord per landareal. For å delta i den globale dugnaden om økt matproduksjon må vi derfor verne om jorda og utnytte de dyrkningsarealene vi allerede har. FNs mat- og landbruksorganisasjon FAO mener at det urbane landbruket er en viktig del av løsningen. Det gjør også Bollestad.
- Det pågår en oppblomstring av urbant landbruk i byer over hele verden, også i Norge, sier landbruks- og matministeren.
- Stadig flere oppdager gleden ved å dyrke jorda og høste sin egen mat. Når flere får kunnskap om matproduksjon, og jordteiger holdes i hevd, styrker vi samtidig beredskapen og matsikkerheten, fortsetter hun.
NÅR VI SNAKKER om urbant landbruk i dag handler det hovedsakelig om kommersielle eller ikke-kommersielle aktiviteter knyttet til dyrking og husdyrhold i by og bynære strøk. Det kan være alt fra tradisjonelt landbruk og hagebruk til parseller, felleshager, takhager og balkongdyrking.
FAO antyder at det urbane landbruket står for 15-20 prosent av verdens matforsyning, men at potensialet er langt større. Den cubanske hovedstaden Havana produserer hele 60 prosent av sitt eget behov for frukt og grønt. Fra én kvadratmeter høster de opp mot 20 kg grønnsaker i året, helt uten kunstgjødsel og sprøytemidler.
Det kan virke utopisk for en nasjon som hovedsakelig dyrker gress. Ifølge NIBIOs nettsider har vi omtrent én million dekar plen i Norge - dette til tross for at den krever mer arbeid, har mindre mangfold og forbruker mer fossilt drivstoff enn alle andre deler av hagen.
Konseptet prydplen ble introdusert av den engelske adelen som et statussymbol i slutten av middelalderen. Det var bare de aller rikeste som kunne tillate seg å la god jord ligge ubenyttet til fordel for en ressurskrevende gressplen. Praksisen ble demokratisert ved hjelp av gressklipperen, og har i dag blitt en helt normal og til dels brysom del av våre liv. Mange, spesielt eldre, sitter på hager de ikke klarer å utnytte eller ta vare på.
I OSLO PRØVER den nyetablerte bedriften Dyrk å koble disse opp mot ivrige gartnerspirer uten tilgang til jord. Det er ikke alltid like lett å finne seg et sted å dyrke i hovedstaden. Kolonihager kan ha 10-15 år lange ventelister, og flere parsellhager har måttet avslå tusenvis av interesserte. Med hagedeling kan én manns byrde bli en annen kvinnes ressurs. Airbnb for hager, kaller de det.
Den kanadiske grønnsaksgartneren Curtis Stone tjener dessuten gode penger på hagedeling. Det hele startet for ti år siden, da han måtte leie en fremmeds bakgård i mangel på egen jord. Nå dyrker han på rundt 1500 kvadratmeter fordelt utover flere bakgårder, og tjener opp mot 75 000 kanadiske dollar i løpet av sesongen. Han bruker ingen kunstgjødsel eller sprøytemidler og transporterer det meste med sykkel. Prosjektet hans, Green City Acres, har blitt et internasjonalt anerkjent eksempel på hvor lønnsomt og produktivt urbant landbruk kan være.
Ved å bruke lignende metoder som Curtis og Cuba anslår FAO at hagene våre kan produsere 15 prosent mer effektivt enn det tradisjonelle landbruket. Alle monner drar, og mye mat kan produseres på små arealer. For å oppnå dette trengs imidlertid kunnskap, praktisk erfaring og kretsløp basert på lokale ressurser. Framtidens byfolk må ha beina godt plantet på jorda - det er tross alt matfatet vårt som står på spill.
Arktisk matproduksjon
På Tromsøya finner du Nord-Norges aller største by, Tromsø - men kun ett eneste gårdsbruk. Da en ny, sentrumsnær bydel truet den sjeldne matjorda, grep Holt Læringstun tak i spadene for å kunne fortsette med bynær kunnskapsformidling - fra jord til bord, og tilbake til jord.
- STIFTELSEN HOLT LÆRINGSTUN ble til i 2011, og var opprinnelig tenkt som en 4H-gård tilknyttet NIBIO Holt, verdens nordligste forskningsstasjon i jord- og plantekultur. Men det som var et avgrenset prosjekt for barn, har etterhvert blitt langt større og mer mangfoldig, forteller daglig leder Ute Vogel.
- I dag dyrkes 70 parseller av 300 deltakere i alle aldersgrupper og livssituasjoner, og de fem hagene rettet mot skoler og barnehager får besøk av omtrent 250 barn i året, forklarer hun. - I tillegg har vi en internasjonal felleshage til disposisjon for flyktninger, flyktningeguider og asylsøkere. Vår egen produksjons- og lær
