AddToAny

Vernepleierens framtidige kompetanse og rolle

Robuste stabile velferdsprofesjoner eller tidspregede omlegginger og nyskapninger - hva tjener velferdsstatens reformprosesser?
Denne debattartikkelen tar utgangspunkt i de diskusjoner og drøftinger som følger av stortingsmeldingen Utdanning for velferd, samspill i praksis (2011-2012). Artikkelens fokus er særlig på vernepleierprofesjonen og vernepleierutdanningen. Ved etableringen av en ny profesjon, og i utviklingen og forandringen av denne, skjer det en stadig definering av det som utgjør kjernen i profesjonens kunnskap, det Nygren (2004) benevner et kunnskapsobjekt. Det sentrale her er om kunnskapsobjektet er så forskjellig hvis vi ser det i lys av gårdagens, nåtidens og framtidens behov at vi nødvendigvis snakker om tre forskjellige profesjoner; gårsdagens, dagens og morgendagens? Er kunnskapsobjektet i stand til å møte meldingens signaler om endringer i tjenestene som svar på nye behov og krav til samspill, og for økt kvalitet og relevans i utdanningene? Er profesjonens kjernesubstans robust nok til å fornye og utvikle seg i takt med samfunnsutviklingen og den tilstrømmende nye kunnskapen uten å endres til en ny profesjon?

Vi vil argumentere for at kjerneelementene og fagsammensettingen i vernepleierutdanningen utgjør en basis som er grunnleggende for profesjonen slik den var, er og må være for å løse de oppgaver vernepleiere arbeider med. Utfordringen ligger i å utvikle samspillsferdigheter basert på de endringer som finner sted, samt å være proaktiv i forhold til tjenesteutformingen.

Vernepleierutdanningen kom i gang på 1960-tallet og vokser fram i samme tidsperiode som velferdsstaten. Utdanningens rammeplan kan sees som en samfunnskontrakt mellom staten og profesjonen, men er i seg selv ingen garanti for kvalitet. Rammeplanen for vernepleierutdanningene ble, sammen med de andre helsefaglige utdanningene, revidert i 2004. Høgskolene har fulgt opp rammeplanen på forskjellig måte.

For at en rammeplan skal være et reelt styringsredskap er det viktig at den gjenspeiler yrkesgruppens praksis og kjernekompetanse. Det signaliseres at Kunnskapsdepartementet (KD) på sikt vurderer å erstatte rammeplanene med felles forskrift, jfr. stortingsmelding 13 (2011-2012). I Universitets- og Høgskolerådets (UHR) høringsuttalelse til meldingen ble det foreslått at en reviderer gjeldende rammeplaner og bygger disse på prinsippene fra kvalifikasjonsrammeverket (Nasjonalt kvalifiseringsrammeverk). Vi er av samme oppfatning. Det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket inneholder overordnede læringsutbyttebeskrivelser knyttet til nivåene i utdanningssystemet. Læringsutbyttebeskrivelser konkretiseres i utdanningenes studieplaner, og synliggjør hvilken kompetanse kandidatene skal ha etter endt utdanning. Dette er viktig informasjon både for potensielle studenter og fremtidige arbeidsgivere. Kunnskapsdepartementet ser på innføring av kvalifikasjonsrammeverket som et viktig bidrag til kvalitetsheving også av de helse- og sosialfaglige utdanningene. Gjennom kravene til generell kompetanse i læringsutbyttebeskrivelsene kan kompetanse økes også på områder hvor det i dag er svakheter. Det vil eksempelvis være mulig å styrke områdene samspill og tjenesteyting.

Utvikling, forandring og omlegging

Vi lever i et samfunn i stadig forandring. Ny kunnskap bidrar til slike forandringer og forandringene bidrar til ny kunnskap. Det fører også til at profesjonene og yrkesutøvernes riller endres. Å hevde at profesjonene ikke må, kan eller skal endre seg med tiden, er sånn sett verken hensiktsmessig eller en riktig beskrivelse av hva som faktisk har skjedd. Vernepleierprofesjonen har gjennomgått en rekke forandringer. I lys av den nye tids krav, forventninger og reformer, kan vi komme til å forkaste de kunnskapsobjektene som utgjør substansen og kjernen i eksempelvis vernepleierprofesjonen. Gjør vi det, vil ikke den profesjonen som vokser fram være den samme og heller ikke i stand til å løse de oppgavene som den tidligere gjorde. Spørsmålet blir da om man ønsker å løse de samme oppgavene?

I 1992 endret Danmark sine pedagogutdanninger til en pedagogisk enhetsutdannelse, en sammensmelting av det vi i Norge kjenner som barnevernspedagogutdanningen, sosionomutdanningen og vernepleierutdanningen. I et brev til den danske ministeren for Forskning, Innovation og Videregående Uddannelser (2012) skriver landsformand for LEV (Brukerorganisasjonen for utviklingshemmede) Sytter Kristensen:

«Den nuværende enhedspædagoguddannelsen formår ikke at imødekomme nutidens og fremtidens krav til kvalitet i indsatsen for mennesker med udviklingshæmning - og heller ikke for andre grupper med behov for specialiseret innsats.» (Kristensen 2012, s.1)

Dette er uttrykk for at en reform som hadde til hensikt å forenkle eller standardisere kunnskapsobjektet for profesjonene slik at man fikk en mer enhetlig forståelse, rammer de svakeste eller de med behov for en spesialisert innsats. Kristensen sikter ikke til en egen spesialisering, men en spesiell vektlegging og orientering av emner og kunnskaper som også de andre profesjonene innehar. Kristensen skriver om dette i sitt brev til ministeren:

«Stærk faglighet som forandringsmotor. En af forutsætningerne for at fremme denne proces er efter min opfattelse, at fagligheden blant medarbejderne på området styrkes. En faglighed, som også rummer viden om grundlæggende handicappolitiske værdier og principper samt om sociallovgivning, retssikkerhed mv.» (Kristensen 2012, s.2)

Norge har til nå beholdt en profesjon med spesiell vektlegging og en særskilt kompetanse i forhold til det kunnskapsfeltet som Kristensen etterlyser. Ser vi på omfanget av det Kristensen benevner som handicappolitiske værdier i andre tilstøtende og aktuelle profesjoner, finner vi manglende eller svært lite kunnskap om utviklingshemming i rammeplanene og studieplanene til disse. En finner også raskt at sammensetningen, det mangfoldet av kunnskapsfelt som til sammen dekker kunnskapen i vernepleierprofesjonen, er helt særegen og utviklet i samspill med og basert på de behov brukerne har. Den er utformet for å fange opp de kunnskapsområdene som Kristensen nevner og enda flere. Det er ikke nok å kjenne til bestemmelser om boligtildeling, arbeidsformidling og sosialhjelpsordninger som enkeltvise kunnskapsområder. De må settes sammen og tilføyes en viktig kunnskap basert på de behov som melder seg fra det å ha en kognitiv funksjonsnedsettelse. Dette skal så innlemmes i helt grunnleggende verdier og etikk som fremmer synet om likeverd, menneskeverd og retten til inkludering og deltakelse på alle samfunnsområder. Det forutsetter at de som skal inneha slike oppgaver må ha med seg en profesjonsutdannelse som har forberedt dem på dette både menneskelig, kunnskapsmessig, holdningsmessig og ferdighetsmessig. Kristensen avslutter slik: «det stiller krav om socialpædagoger, der kan yde en kvalificeret, kompenserende og udviklende innsats med respekt for borgerens autonomi og selvbestemmelse.» (Kristensen s.3)

Oppgaver, roller og ideologi

Virksomheter møter utfordringer med endringer på tre nivå; standard operative prosedyrer, roller eller ideologi. Argumenter for å gjennomføre større reformer, avvikle noen av profesjonene eller foreta radikale sammenslåinger har ofte som utgangspunkt at oppgavene er forandret eller at profesjonenes roller, rammer og idealer er endret (Brunson 1985). Endringene kan komme som resultat av trusler om at konkurrenter tar over (andre samfunnsmodeller), at man frykter kollaps (framtidens kostnadstyngde) eller ganske enkelt et ønske om å reformere for å vise handlingsevne (maktdemonstrasjon). Vernepleierprofesjonen har som øvrige helse- og velferdsprofesjoner gjennomlevd vesentlige endringer innen alle tre nevnte styringsnivå. Når det har skjedd, har utdanningenes grunnverdier og grunnelementer blitt synlig og debattert. Eksempelvis medførte Nav-reformen juridiske og organisatoriske endringer for yrkesgruppene som tidligere var ansatt på trygdekontor, arbeidsformidlingen eller i sosialtjenesten. Det samme skjedde i 1991 med avviklingen av institusjonsomsorgen for personer med utviklingshemning med organisatoriske, juridiske og ideologiske endringer.

Borgernes rettigheter og profesjonsutøverens plikter

Meldingen Utdanning for velferd (2011-2012) omhandler regjeringens analyse av behov for endringer i helse- og sosialfagutdanningene på alle nivåer i utdanningssystemet, samt helse- og sosialfaglig forskning og utviklingsarbeid. Meldingen tar utgangspunkt i tre perspektiver: utenfraperspektivet, samspillperspektivet og fremtidsperspektivet. Det er nyttig å analysere framtiden basert på dagens kunnskap. Samtidig er det viktig å være på vakt mot faren for at vi basert på den lett kan komme til å konkludere med at framtiden først og fremst krever mer av det vi ser som dagens behov for tjenester.

Samspillperspektivet krever sammensatte og koordinerte tjenester med fokus på forebyggende og helsefremmende arbeid. Det krever økt kjernekompetanse samt økt kompetanse om helse- og velferdssystemet og egen rolle som profesjonsutøver i dette. Framtidsperspektivet viser retning for et langsiktig utviklingsarbeid for å styrke utdanning og forskning på det helse- og sosialfaglige området. Meldingen synliggjør fremtidens behov for økt kompetanse i kommunikasjon og samarbeid på tvers av nivåer og sektorer. Den tydeliggjør også behovet for sterkere felles kunnskapsbasis innen flerkulturell forståelse, diskriminering, arbeidslivskunnskap, brukerorientering, system- og organisasjonskunnskap, lov- og regelverk, juridisk grunnkompetanse og IKT- kunnskaper. Særlig nevnes også behovet for økt kompetanse innen forebyggende helsearbeid, omsorgssvikt, vold og overgrep, fattigdom, psykisk helse, og rusmiddelavhengighet, og habilitering og rehabilitering. Dette samsvarer med intensjonene i Samhandlingsreformen i helsesektoren, Stortingsmelding 47 (2008-2009). Reformen innebærer en økt satsning på helsefremmende og forebyggende arbeid, større brukerinnflytelse, habilitering og rehabilitering, samt flere helse- og omsorgstjenester i kommunene.

Ser vi videre på Stortingsmelding 16 (2010-2011) Nasjonal helse og omsorgsplan 2011-2015 er det lagt en plan for innfasing av samhandlingsreformen. Også den vektlegger kompetanseheving gjennom utdanning, forskning og fagutvikling på de områder som nevnt ovenfor, og disse vil stå sentralt i planperioden. Hensynet bak nyere lovgivning på helse og velferdsrettens område er ivaretakelse av behov, interesser og selvbestemmelse for bruker og pasient. Det er særlig to lover og to stortingsmeldinger som utgjør juridisk, planmessig og faglige ramme for samhandlingsreformen. Den nye helse- og omsorgstjenesteloven synliggjør kommunenes plikt til å sørge for at ansatte innen de ulike deler av tjenestetilbudene har brukernes og pasientenes rettigheter i fokus. Folkehelseloven synliggjør kommunenes plikt til å fremme folkehelsen på alle områder og sektorer. Dette får stor betydning for de kandidater som uteksamineres fra våre utdanningsinstitusjoner. Nye krav til tjenesteyting innen kommunenes ulike deltjenester medfører naturlig nok behov for endringer i utdanningenes innhold.

Samspill og utvikling

Flere av velferdsstatens profesjoner har spilt en aktiv rolle overfor velferdsstaten i den forstand at de har kjempet for rettigheter og rettferd for personer og grupper som trenger støtten som ligger i velferdsstatens grunnleggende idé, men som ikke alltid når fram. Om endringer handler om modernisering eller om mer radikale endringer, vil velferdsprofesjonene ha som utgangspunkt en kritisk og positiv innstilling i retning av å strebe etter løsninger, modeller og strukturer som fremmer velferden og levekårene til de personene profesjonene retter sin virksomhet mot.

Det finnes alltid en mulighet for at profesjonene kan ønske å beskytte seg selv, sin eksistens, mot endringer som vil fjerne dem. Særlig aktuelt er det dersom det også innebærer at de som innehar den kompetansen profesjonen gir dem, ikke kan være til nytte i noe annet arbeid. Debatten som har gått om endringer av velferdsprofesjonene, har inneholdt påstander om profesjonskamp og forsvar av egne posisjoner. Når det gjelder vernepleierprofesjonen, så var den i sin tid en kraftig forkjemper for å avvikle institusjonsomsorgen. De visste den gang at dette ville endre arbeidssituasjonen ganske vesentlig og at en rekke ledende stillinger kunne forsvinne. Endringen innebar at profesjonen gav opp en monopolsituasjon. Historien viser her at profesjonen kjempet for en endring som man trodde ville gi utviklingshemmede en bedre hverdag og bedre levekår. Samtidig kjempet og kjemper profesjonen for stadige forbedringer, økte tildelinger, økt inkludering og deltakelse i samfunnet. Basert på forskning om levekår blant utviklingshemmede, ser en at samfunnet, politiske prosesser og andre interessenter har større andel i å gjøre endringer for å bidra til ønsket utvikling.

Fra pasient til borger

En viktig endring er skiftet fra profesjonsmakt til brukernes selvbestemmelsesrett. I en spørreundersøkelse (Ellingsen 2003) oppga ingen av de spurte «selvbestemmelse» som kunnskapsgrunnlag for sitt arbeid i 1998, mens 25 prosent oppgav dette i 2002. De spurte var ansatte i boligtjenester til utviklingshemmede. I tiden fra 2000 og fram til i dag er selvbestemmelse et av de sentrale kunnskapsobjektene i utdanningen. Her finnes det en utviklingslinje i profesjonen som går fra selvstendighet som et dominerende ønske bak mye av opplærings- og treningsarbeidet som ble gjennomført fra 1960-tallet med en særlig intensiv topp rundt 1980, og fram til en videre og kanskje mer helhetlig forståelse hvor selvbestemmelse står som et samlende begrep.

Det mer påtrengende spørsmålet blir hvilken selvbestemmelse utviklingshemmede har med hensyn til valg av bosted, boligstandard, nabolag og andre viktige forhold knyttet til bosted. Hvilke valgmuligheter og hvilken grad av selvbestemmelse har utviklingshemmede med hensyn til arbeid? Hva slags selvbestemmelse har utviklingshemmede i forhold til utdanning på høgskole- og universitetsnivå? På disse spørsmålene er det ikke velferdsprofesjonene som er de som setter de største begrensningene, men velferdsstaten som ikke har mange nok, gode nok eller adekvate tilbud å gi.

Velferdsgoder - en forhandlingsvare?

Av ulike grunner kan enkelte ønske å fjerne kritikken eller kravene vi så i slutten av forrige avsnitt. Siden noe av kritikken klart handler om politikk og dermed også kan oppfattes som kritikk av dagens politikk, kan det være fristende å gjøre endringer som flytter problemet, og i noen grad ansvaret, over på forvaltningen og inn i rettsapparatet med blant annet rettigh

Les mer

Flere saker fra Fontene forskning

Medvirkning er et begrep flittig brukt i både festtaler og lovverk, men fortsatt opplever mennesker i møte med velferdsstaten å bli snakket til, ikke med. Hvorfor er det så vanskelig?
Fontene forskning 14.12.2023
Hensikten med denne artikkelen er å bidra med kunnskap om hvordan gård-skole-tilbud kan legge til rette for personlig utvikling og yrkesvalg for elever med faglige og/eller sosiale vansker på ungdomstrinnet. Artikkelen bygger på kvalitative telefonintervjuer med ti ungdommer i alderen 16-18 år som hadde et slikt tilbud da de gikk på 9. og 10. trinn.
Fontene forskning 14.12.2023
Boka handler om det som i fagsjargongen i barnevernet kalles ettervern, selv om slikt «vern» i lovverket nå omtales som Hjelpetiltak til ungdom over 18 år (§ 3-6).
Fontene forskning 14.12.2023
? «CHILDREN WITH DISABILITIES and UN rights conventions» er et partnerskapsbasert prosjekt for gjensidig utveksling mellom Norge og Tanzania.
Fontene forskning 14.12.2023
Artikkelens tema er betraktninger rundt det å flytte ut av foreldrehjemmet som ung voksen med en utviklingshemming. Informantene er åtte unge voksne med Downs syndrom og 25 foreldre, og artikkelen har en kvalitativ tilnærming med intervjuer og tematisk analyse. Funnene avdekker ulike posisjoner mellom foreldre og unge voksne når det gjelder ønsker og behov knyttet til å bo utenfor foreldrehjemmet.
Fontene forskning 14.12.2023

Nyhetsbrev

Lag ditt eget nyhetsbrev:

magazines-image

Mer om mediene i Fagpressen

advokatbladet agenda-316 allergi-i-praksis appell arbeidsmanden arkitektnytt arkitektur-n astmaallergi automatisering baker-og-konditor barnehageno batmagasinet bedre-skole bioingenioren bistandsaktuelt blikkenslageren bobilverden bok-og-bibliotek bondebladet buskap byggfakta dagligvarehandelen demens-alderspsykiatri den-norske-tannlegeforenings-tidende diabetes diabetesforum din-horsel energiteknikk fagbladet farmasiliv finansfokus fjell-og-vidde fontene fontene-forskning forskerforum forskningno forskningsetikk forste-steg fotterapeuten fri-tanke frifagbevegelse fysioterapeuten gravplassen handikapnytt helsefagarbeideren hk-nytt hold-pusten HRRnett hus-bolig i-skolen jakt-fiske journalisten juristkontakt khrono kilden-kjonnsforskningno kjokkenskriveren kjottbransjen kommunal-rapport Kontekst lo-aktuelt lo-finans lo-ingenior magasinet-for-fagorganiserte magma medier24 museumsnytt natur-miljo nbs-nytt nettverk nff-magasinet njf-magasinet nnn-arbeideren norsk-landbruk norsk-skogbruk ntl-magasinet optikeren parat parat-stat politiforum posthornet psykisk-helse religionerno ren-mat samferdsel seilmagasinet seniorpolitikkno sikkerhet skog skolelederen sykepleien synkron tannhelsesekreteren Tidsskrift for Norsk psykologforening traktor transit-magasin transportarbeideren uniforum universitetsavisa utdanning vare-veger vvs-aktuelt