Fysioterapeuten
27.10.2021
Introduksjon
Det finnes en betydelig mengde kunnskap om helsemessige fordeler ved å være fysisk aktiv (1). Fysisk aktivitet fører til bedre fysisk form, redusert smerte og tretthet, bedre livskvalitet og redusert risiko for å utvikle sekundære helseproblemer (2-4). Til tross for disse fordelene oppnår ikke folk flest den anbefalte mengden fysisk aktivitet (4-6).
Mennesker med fysisk funksjonsnedsettelse er mindre fysisk aktive enn jevnaldrende uten funksjonsnedsettelse (6, 7). Ungdomsidretten er preget av frafall, og denne negative trenden har enda større konsekvenser for ungdommer med fysisk funksjonsnedsettelse som er mindre aktive fra før (8).
Ungdommer med fysisk funksjonsnedsettelse påpeker at en av de viktigste faktorene for deltakelse i fysisk aktivitet er indre motivasjon (9). Indre motivasjon innebærer å gjøre noe fordi man finner det interessant eller morsomt i seg selv, i motsetning til ytre motivasjon, hvor man gjør noe for å oppnå et ønsket resultat, for eksempel en belønning (10). Det er lite kunnskap om hva som bidrar til å utvikle og bevare aktivitetsglede og indre motivasjon. Studier som viser reduksjon i fysisk aktivitet blant ungdommer uten funksjonsnedsettelse har også undersøkt faktorer som fører til denne reduksjonen (5, 6, 11). Imidlertid er det lite kunnskap om ungdommer med fysisk funksjonsnedsettelse deler de samme utfordringene når det gjelder å holde seg fysisk aktive, eller om de møter andre og/eller flere utfordringer.
Et økende antall studier understreker viktigheten av fysioterapi rettet mot økt deltakelse i aktiviteter i pasientenes nærmiljø (12-14). Palisano et al. (12) har publisert en artikkel som beskriver en deltakelsesbasert intervensjonsmodell for barn med fysisk funksjonsnedsettelse. De påpeker at aktiviteter i naturlige omgivelser og situasjoner fremmer utvikling av ferdigheter som optimaliserer deltakelse. Ifølge forfatterne innebærer optimal deltakelse dynamisk interaksjon mellom individet, familien og omgivelsene.
Ny kunnskap, særlig om tilpasset fysisk aktivitet (15), vil være viktig for fagpersoner som jobber med ungdommer som trenger hjelp til å opprettholde aktivitet og deltakelse. Forskning har vist at en intensiv periode med tilpasset fysisk aktivitet i en rehabiliteringskontekst kan bidra til fortsatt deltakelse i fysisk aktivitet i nærmiljøet ett år etterpå (16). Derfor er forskningsspørsmålet i denne studien: Hvilke faktorer bidrar til varig deltakelse i fysisk aktivitet blant ungdommer med fysisk funksjonsnedsettelse?
Vår forståelse av begrepene aktivitet og deltakelse er i samsvar med Internasjonal Klassifikasjon av Funksjon, Funksjonshemming og Helse (ICF), henholdsvis, utførelse av oppgaver og involvering i en livssituasjon (17).
Metode
For å søke mer kunnskap om ungdommers erfaringer med hvilke faktorer som skal til for å forbli fysisk aktiv, gjennomførte vi fokusgruppeintervjuer med ungdommer med fysisk funksjonsnedsettelse. Dette er en god metode for å identifisere menneskers opplevelser (18). Deltakerne deler og diskuterer ulike erfaringer og synspunkter om et emne som er bestemt av en moderator, og som gjerne fører til andre og mer utfyllende svar enn individuelle intervjuer. I denne studien ble ungdommer med forskjellige erfaringer med fysisk aktivitet samlet i fokusgrupper. En moderator ledet gruppene og introduserte utvalgte emner, mens en med-moderator gjorde notater.
Deltakere
Fem fokusgrupper bestående av 24 deltakere; 11 kvinner og 13 menn mellom 15 og 26 år, (gjennomsnittlig 20 år) ble gjennomført med fire til seks ungdommer i hver gruppe (Tabell 1). Tre firedeler av deltakerne bodde i en norsk by. Inklusjonskriterier var ønske om å delta og evne til å forstå og svare på spørsmål.
Deltakerne hadde forskjellige fysiske funksjonsnedsettelser, som cerebral parese, ryggmargsbrokk, muskeldystrofi, cystisk fibrose, revmatoid artritt, amputasjon og andre sjeldnere diagnoser. De hadde ulike erfaringer med fysisk aktivitet. Ti av dem gikk uten hjelpemidler, fire brukte hjelpemidler til å gå, åtte brukte manuell rullestol, mens to brukte elektrisk rullestol (Tabell 1).
Prosedyrer
Deltakerne ble rekruttert fra både spesialisthelsetjeneste og kommunehelsetjeneste. Én gruppe ved Valnesfjord Helsesportsenter og to grupper ved Beitostølen Helsesportsenter ble rekruttert under rehabiliteringsopphold for ungdom, og intervjuene ble gjennomført i samme periode. Deltakere fra treningssenteret Turbo i Bergen ble delt inn i to grupper, en med ganske mye aktivitetserfaring og en med mindre aktivitetserfaring. Disse to fokusgruppene ble gjennomført ved treningssenteret.
Før fokusgruppeintervjuene ga alle deltakerne skriftlig informert samtykke. I tillegg hadde deltakeren som var 15 år foreldrenes skriftlige samtykke. Studien ble vurdert til å være «ikke meldepliktig» av Regional etisk komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (saksnr. 1990). Den ble godkjent av Norsk senter for forskningsdata (saksnr. 32513).
Fokusgruppene varte i ca. 11/2 time og ble moderert og tilrettelagt av førsteforfatter (B.G.). Det ble brukt en semistrukturert intervjuguide. Vi definerte ikke begrepet «fysisk aktivitet», så hver ungdom snakket ut fra sin egen forståelse av begrepet. Deltakerne ble spurt om følgende temaer:
1.
2.
3. 4.
Deres forhold til begrepet «fysisk aktivitet». Deres erfaringer med fysisk aktivitet, inkludert endringer i aktivitetsnivå.
Deres grunner for å delta eller ikke delta i fysisk aktivitet.
Hvordan kan det legges til rette for varig deltakelse i fysisk aktivitet?
I alle fokusgruppene tok én eller noen få deltakere en dominerende rolle, mens andre var mer passive. Likevel bidro alle deltakerne med å dele sine erfaringer og tanker da moderatoren ba om det.
Det ble gjort lydopptak av fokusgruppesesjonene. En med-moderator noterte viktige innspill fra deltakerne, inkludert ikke-verbal kommunikasjon som ikke kom fram i lydfilene.
Analyse
Opptakene ble transkribert ordrett av førsteforfatter (B.G.). De transkriberte intervjuene ble analysert ved hjelp av tematisk innholdsanalyse. Viktige faktorer fo
Gå til medietMennesker med fysisk funksjonsnedsettelse er mindre fysisk aktive enn jevnaldrende uten funksjonsnedsettelse (6, 7). Ungdomsidretten er preget av frafall, og denne negative trenden har enda større konsekvenser for ungdommer med fysisk funksjonsnedsettelse som er mindre aktive fra før (8).
Ungdommer med fysisk funksjonsnedsettelse påpeker at en av de viktigste faktorene for deltakelse i fysisk aktivitet er indre motivasjon (9). Indre motivasjon innebærer å gjøre noe fordi man finner det interessant eller morsomt i seg selv, i motsetning til ytre motivasjon, hvor man gjør noe for å oppnå et ønsket resultat, for eksempel en belønning (10). Det er lite kunnskap om hva som bidrar til å utvikle og bevare aktivitetsglede og indre motivasjon. Studier som viser reduksjon i fysisk aktivitet blant ungdommer uten funksjonsnedsettelse har også undersøkt faktorer som fører til denne reduksjonen (5, 6, 11). Imidlertid er det lite kunnskap om ungdommer med fysisk funksjonsnedsettelse deler de samme utfordringene når det gjelder å holde seg fysisk aktive, eller om de møter andre og/eller flere utfordringer.
Et økende antall studier understreker viktigheten av fysioterapi rettet mot økt deltakelse i aktiviteter i pasientenes nærmiljø (12-14). Palisano et al. (12) har publisert en artikkel som beskriver en deltakelsesbasert intervensjonsmodell for barn med fysisk funksjonsnedsettelse. De påpeker at aktiviteter i naturlige omgivelser og situasjoner fremmer utvikling av ferdigheter som optimaliserer deltakelse. Ifølge forfatterne innebærer optimal deltakelse dynamisk interaksjon mellom individet, familien og omgivelsene.
Ny kunnskap, særlig om tilpasset fysisk aktivitet (15), vil være viktig for fagpersoner som jobber med ungdommer som trenger hjelp til å opprettholde aktivitet og deltakelse. Forskning har vist at en intensiv periode med tilpasset fysisk aktivitet i en rehabiliteringskontekst kan bidra til fortsatt deltakelse i fysisk aktivitet i nærmiljøet ett år etterpå (16). Derfor er forskningsspørsmålet i denne studien: Hvilke faktorer bidrar til varig deltakelse i fysisk aktivitet blant ungdommer med fysisk funksjonsnedsettelse?
Vår forståelse av begrepene aktivitet og deltakelse er i samsvar med Internasjonal Klassifikasjon av Funksjon, Funksjonshemming og Helse (ICF), henholdsvis, utførelse av oppgaver og involvering i en livssituasjon (17).
Metode
For å søke mer kunnskap om ungdommers erfaringer med hvilke faktorer som skal til for å forbli fysisk aktiv, gjennomførte vi fokusgruppeintervjuer med ungdommer med fysisk funksjonsnedsettelse. Dette er en god metode for å identifisere menneskers opplevelser (18). Deltakerne deler og diskuterer ulike erfaringer og synspunkter om et emne som er bestemt av en moderator, og som gjerne fører til andre og mer utfyllende svar enn individuelle intervjuer. I denne studien ble ungdommer med forskjellige erfaringer med fysisk aktivitet samlet i fokusgrupper. En moderator ledet gruppene og introduserte utvalgte emner, mens en med-moderator gjorde notater.
Deltakere
Fem fokusgrupper bestående av 24 deltakere; 11 kvinner og 13 menn mellom 15 og 26 år, (gjennomsnittlig 20 år) ble gjennomført med fire til seks ungdommer i hver gruppe (Tabell 1). Tre firedeler av deltakerne bodde i en norsk by. Inklusjonskriterier var ønske om å delta og evne til å forstå og svare på spørsmål.
Deltakerne hadde forskjellige fysiske funksjonsnedsettelser, som cerebral parese, ryggmargsbrokk, muskeldystrofi, cystisk fibrose, revmatoid artritt, amputasjon og andre sjeldnere diagnoser. De hadde ulike erfaringer med fysisk aktivitet. Ti av dem gikk uten hjelpemidler, fire brukte hjelpemidler til å gå, åtte brukte manuell rullestol, mens to brukte elektrisk rullestol (Tabell 1).
Prosedyrer
Deltakerne ble rekruttert fra både spesialisthelsetjeneste og kommunehelsetjeneste. Én gruppe ved Valnesfjord Helsesportsenter og to grupper ved Beitostølen Helsesportsenter ble rekruttert under rehabiliteringsopphold for ungdom, og intervjuene ble gjennomført i samme periode. Deltakere fra treningssenteret Turbo i Bergen ble delt inn i to grupper, en med ganske mye aktivitetserfaring og en med mindre aktivitetserfaring. Disse to fokusgruppene ble gjennomført ved treningssenteret.
Før fokusgruppeintervjuene ga alle deltakerne skriftlig informert samtykke. I tillegg hadde deltakeren som var 15 år foreldrenes skriftlige samtykke. Studien ble vurdert til å være «ikke meldepliktig» av Regional etisk komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (saksnr. 1990). Den ble godkjent av Norsk senter for forskningsdata (saksnr. 32513).
Fokusgruppene varte i ca. 11/2 time og ble moderert og tilrettelagt av førsteforfatter (B.G.). Det ble brukt en semistrukturert intervjuguide. Vi definerte ikke begrepet «fysisk aktivitet», så hver ungdom snakket ut fra sin egen forståelse av begrepet. Deltakerne ble spurt om følgende temaer:
1.
2.
3. 4.
Deres forhold til begrepet «fysisk aktivitet». Deres erfaringer med fysisk aktivitet, inkludert endringer i aktivitetsnivå.
Deres grunner for å delta eller ikke delta i fysisk aktivitet.
Hvordan kan det legges til rette for varig deltakelse i fysisk aktivitet?
I alle fokusgruppene tok én eller noen få deltakere en dominerende rolle, mens andre var mer passive. Likevel bidro alle deltakerne med å dele sine erfaringer og tanker da moderatoren ba om det.
Det ble gjort lydopptak av fokusgruppesesjonene. En med-moderator noterte viktige innspill fra deltakerne, inkludert ikke-verbal kommunikasjon som ikke kom fram i lydfilene.
Analyse
Opptakene ble transkribert ordrett av førsteforfatter (B.G.). De transkriberte intervjuene ble analysert ved hjelp av tematisk innholdsanalyse. Viktige faktorer fo
