Det er ikke Børge Brendes feil at han fikk ansvar for både utenriks- og utviklingspolitikken, og således havnet litt i spagaten mellom to tidvis motstridende interesse- og politikkfelt - utviklingspolitikkens tilsynelatende altruisme, som pretenderer å prioritere bistandsmottagerens behov og ønsker foran de utenrikspolitiske egeninteressene.
Brende var den første utenriksministeren siden 1983 som også har hatt det overordnede ansvaret for bistand- og utviklingspolitikken. Fraværet av en egen minister for utviklingsfeltet har påvirket utviklingspolitikken, liksom Brendes dobbeltrolle har gjort det. Fraværet har medført at det ikke har vært noen designert minister til å fremme utviklingspolitikken og forsvare tematikken og budsjettet.
Dette kom spesielt til uttrykk da regjeringen bestemte seg for å bruke bistandspenger til å finansiere nødhjelp til Syria og flyktningers og asylsøkeres første oppholdsår i Norge, med det absurde resultat at Norge ble den største mottager av norske bistandsmidler. I 2015 mottok Afghanistan 758 millioner kroner over bistandsbudsjettet, kun overgått av Norge som mottok 2,1 milliarder kroner over samme budsjett for å dekke Norges egne kostnader ved å ta imot flyktninger (Aftenposten 2015).
Egne og andres interesser
Bruken av bistand og utviklingspolitiske virkemidler for å fremme nasjonale egeninteresser kom ikke med Brende - dette har vært en global trend siste tiår (Lie 2006), og også noe Brende arvet fra sine forgjengere og spesielt utviklingsminister Erik Solheim (2005-2012).
Det nye med Brende var at han fikk ansvar for to politikkfelt med forskjellige målsetninger, der bistanden skal anvendes til å redusere fattigdom i verden, mens utenrikspolitikken skal fremme norske interesser utenfor landets grenser. Disse rasjonale kan fort komme i konflikt med hverandre, og norske egeninteresser vil i de fleste tilfeller veie tyngre enn hensynet til de fattige landene.
Blant de sentrale argumentene for å slå sammen disse ministerpostene var den økte relative betydningen utenlandsinvesteringer og handel har fått for fattige land sammenlignet med bistandsoverføringer. Således ble målet med denne dobbeltrollen beskrevet som et middel i å fremme koherens i utviklingspolitikken, basert på en forståelse av at utvikling er mer enn bistand og at bistanden på andre samfunnsområder og politikkfelt skulle ha en 'katalytisk effekt', som snart ble Brendes mantra. Dog har det vært smale forsøk på å samkjøre de andre norske politikkfeltene med et internasjonalt utsyn og relevans for utviklingsprosesser ute, som fra eksempelvis departementene for klima og miljø, næring og handel, olje og energi.
Polarisering av utviklingspolitikken
Bistandsbudsjettet forvaltet av Brende har i snitt ligget på omtrent 30 mrd. kroner, noe som utgjør rundt 80 prosent av Utenriksdepartementets samlede midler. Disse pengene er bevilget til å tjene andre lands interesser, mens departementet har norske interesser som sin hovedoppgave (Eggen 2017). Fraværet av en egen minister for bistandsporteføljen har ført til en tiltagende politisering av utviklingspolitikken. Det i seg selv er ikke nødvendigvis galt - alt for lenge har bistandens politiske effekter og utenrikspolitiske funksjon blitt underkommunisert.
Utfordringer oppstår ved potensielle interessekonflikter mellom politikkområdene, som når departementets fremme av norske næringslivsinteresser i Sør kommer i konflikt med forvaltningens mål om å redusere bistand på grunn av for eksempel landenes menneskerettssituasjon, korrupsjon, sviktende måloppnåelse eller departementets ambisjon om å redusere antall avtaler og bistandsmottagere - som tilfellet har vært i blant annet Myanmar, Etiopia og Afghanistan. Slike interessekonflikter har, gitt Brendes dobb
