AddToAny

Urettmessige meldinger til barnevernet: En utilstrekkelig påaktet rettssikkerhetsproblematikk

Urettmessige meldinger til barnevernet: En utilstrekkelig påaktet rettssikkerhetsproblematikk
Referanse til artikkelen: Bente Ohnstad, Mette Sønderskov & Terje Ødegaard (2021). Urettmessige meldinger til barnevernet: En utilstrekkelig påaktet rettssikkerhetsproblematikk. Fontene forskning, 14(1), 32-44.
... Når offentlig ansatte og andre med lovpålagt taushetsplikt sender meldinger til barnevernet, uten å gjøre en tilstrekkelig vurdering av om de rettslige vilkårene for slike meldinger er oppfylt, kan det i mange tilfelle føre til svære belastninger for familiene som rammes. Belastningene er påført fordi de som inngir meldinger, misforstår eller feiltolker lovverket. Denne typen hendelser er dermed opphav til en rettsikkerhetsproblematikk. Urettmessige meldinger til barnevernet har ikke tidligere fått mye oppmerksomhet. Hvordan slike belastninger rammer og skadene de medfører har ikke vært gjenstand for systematisk drøfting, kartlegging eller forskning i norsk sammenheng. Denne artikkelens bidrag er at den setter lys på konsekvensene av urettmessige meldinger i et rettssikkerhetsperspektiv. Problematikken belyses ut fra rettskilder, annen litteratur og forskning. Ulike forklaringer og mulige tiltak drøftes til slutt. Etter en årrekke med stort fokus på at det meldes for få saker til barnevernet, har antall meldinger det siste tiåret økt markant. Ifølge Statistisk Sentralbyrå (2020) mottok barnevernet i alt 37.270 meldinger i år 2008. I 2019 var dette tallet steget til 57.988, tilsvarende en økning på 56 prosent. Det økte antall meldinger kan bero på en økning i antallet livssituasjoner som gir grunnlag for melding. Det kan også være en følge av kraftige oppfordringer fra myndighetene, blant annet Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, til å melde fra «hvis du er bekymret for om et barn får god nok omsorg» (Bufdir, 2021). Offentlig oppmerksomhet omkring saker der overforsiktig tilbakeholdenhet med å sende melding til barnevernet har fått tragiske konsekvenser, har sannsynligvis bidratt. Et eksempel er den mye omtalte Christoffersaken, der en åtteåring ble mishandlet til døde uten at skolen, helsevesenet, politiet eller andre offentlige instanser reagerte før det var for sent (Gangdal, 2010). NRKs podcast «Hele historien» fremstiller Christoffer-saken. Mot slutten refereres det til en e-post fra skolens rektor: «I dag, med nye klare regler om meldeplikten, er det nesten ingenting som skal til før vi sender bekymringsmeldinger» (NRK, 2021, 31:30-31:36).
Rettssikkerhetsgarantier skal beskytte mot vilkårlig myndighetsutøvelse. Avgjørelser må være i samsvar med gjeldende regler, og ikke bygge på makt eller beslutningstakeres eget forgodtbefinnende (Ohnstad, 2004). Den europeiske menneskerettskonvensjonen garanterer retten til respekt for privatliv, og at det ikke skal skje inngrep i denne retten, unntatt når det har lovhjemmel (jf. EMK artikkel 8, vedlegg 2 i menneskerettsloven, 1999). Oppfordringen fra Bufdir (2021) tyder på at det er direktoratets oppfatning at en generell, udefinert bekymring (en såkalt magefølelse) kan gi grunnlag for å sende en melding til barnevernet, og at terskelen for meldeplikt skal være lav. Dette er ikke riktig. Ifølge loven er det bare i særskilt alvorlige situasjoner at offentlig ansatte og andre med yrkesmessig taushetsplikt skal inngi melding til barnevernet uten å følge reglene om frivillighet, medvirkning og samtykke. Etter lovens ordlyd jf. barnevernloven (1993, § 6-4), er opplysningsplikt på eget initiativ (meldeplikt) begrenset til å gjelde i situasjoner der det er grunn til å tro at et barn blir utsatt for alvorlig omsorgssvikt, mishandling, overgrep eller lignende (lovteksten gjengis nedenfor under «Rettslig utgangspunkt»). Alvorlighetsgraden er med andre ord ikke lav, men høy. Det er i situasjoner der melder har grunn til å tro at omsorgen er så alvorlig sviktende at barnevernet kan gripe inn med omsorgsovertakelse eller andre inngrep i foreldremyndigheten at meldeplikten inntrer.
En nyere studie viser at flere offentlige tjenester, spesielt politiet, sender meldinger til barnevernet på rutine. Forskerne mener det er grunn til å vurdere hensiktsmessigheten av rutinemessige meldinger (Christiansen et al., 2019), men de unnlater å påpeke at meldinger aldri skal sendes rutinemessig, fordi en slik praksis er i strid med skjønnskravet: Ifølge loven skal den som inngir melding vurdere alvorlighetsgraden ut fra kjennskap til barnet og familien. En melding krever dermed alltid egen skjønnsutøvelse. Denne vurderingen kan ikke overlates til barnevernet (Ohnstad & Gudheim, 2019). Skjønnsmessige vurderinger av alvorlighetsgraden stiller store krav til de ansattes posisjon som myndighetsutøvere i de situasjonene lovhjemlene omhandler. Hvis kunnskapsgrunnlaget for skjønnsutøvelsen mangler, risikerer familier å bli meldt på sviktende eller urettmessig grunnlag. En melding er urettmessig dersom meldevilkårene ikke er vurdert og i ettertid viser seg ikke å være oppfylt. Fordi meldinger til barnevernet kan være både juridisk og moralsk krevende, gir loven ganske presis veiledning når det gjelder plikten til å melde i særskilt alvorlige tilfeller. Det er praktiserin-gen av lovverket som har vist seg å være utfordrende (Andersen, 2008). Studier viser videre at regeltolkning og regelforståelse i stor grad er overlatt til den enkelte offentlig ansattes skjønn (Stang et al., 2013). Men ansatte i skoler, barnehager, helsetjenester m.fl. har vanligvis begrenset kunnskap om jussen, slik at lovverkets krav i praksis settes til side (Leer-Salvesen, 2015).
Ohnstad og Gudheim (2019) viser, i en juridisk og kvalitativ prospektiv studie, at misforståelser og mistolkninger av lovverket om meldeplikt til barnevernet fører til at mange familier urettmessig utsettes for store belastninger. Utgangspunktet for studien var et intervju i Syn og Segn i 2018, der forfatterne mottok i overkant av hundre henvendelser om problematikken. Av disse ble det plukket ut elleve typetilfeller, som synliggjør et mønster i meldepraksisen. Sakene dreier seg om foreldre som er blitt meldt til barnevernet for å ha holdt et sykt barn borte fra skolen, for å ha bedt om tilpasning av undervisningsopplegg, etter dårlig kommunikasjon med helsesøster osv. Felles for sakene er at offentlige instanser sender meldinger uten at de lovmessige vilkårene er oppfylt, og der involveringen av barnevernet skjer uten foreldrenes ønske eller samtykke. Ifølge Amundsen (2017) bruker skoler barnevernet som ris bak speilet. Et antall saker i riksmedia nylig gjelder tilfeller der meldinger sendes rutinemessig fra skoler ved høyt skolefravær, at det meldes - eller trues med melding - når foreldre klager på skolemiljøet eller på annen måte engasjerer seg i barnets skolesituasjon (se for eksempel NRK, 7. februar 2021; 9. februar 2021).
I rapporten om samlede resultater og anbefalinger om barnevernets undersøkelsesarbeid, påpeker Vis et al. (2020, s. 24) at:
«Meldinger til barnevernet inneholder et stort spenn av ulike typer bekymringer og opplysninger. Noen er åpenbart alvorlige og bygger på god kjennskap til barnets og familiens situasjon, mens andre bærer mer preg av å være meldinger som er sendt rutinemessig utfra enkelthendelser og på bakgrunn av begrenset kjennskap til barnet».
Selv om utbredelsen av urettmessige meldinger ennå ikke er blitt undersøkt, viser studien av barnevernets undersøkelsesarbeid at det kun er en tredel av alle meldingene som ender med tiltak. Altså er det betimelig å stille spørsmål ved om det er for mange, eller «feil», barn som meldes til barnevernet i dag (Christiansen et al., 2019). Belastningene for familiene som rammes av denne type urettmessige inngrep i privatlivet har heller ikke fått vesentlig oppmerksomhet, verken samfunnsfaglig eller juridisk. Også i forskningslitteraturen har oppmerksomheten vært konsentrert om at det rapporteres for lite til barnevernet (Leer-Salvesen, 2015; Nguyen-Vu, 2018). En legitim frykt for at noen alvorlige saker ikke oppdages kan imidlertid ikke være grunn til ikke å undersøke hvordan det går med familier som meldes urettmessig, når mye taler for at disse rammes hardt. Forskning på foreldres erfaringer med barnevernets undersøkelser viser at mange føler frykt, skam og uro, og at kontakten oppleves stigmatiserende (Havnen et al., 2020). Opplevelse av krenkelser og av å bli overvåket er blant de erfaringene man finner hos foreldrene (Westby, 2021). Studier tyder på at belastningen kan være traumatiserende, og at grunnløse meldinger kan føre til signifikante og langvarige skader for både barn og voksne (Devine 2017a; 2017b; 2017c). Devine drøfter også behovet for oppreisning i etterkant. Vi er ikke kjent med at denne problematikken er tematisert i norsk rettstilstand eller -praksis.
Hovedproblemstillingen i denne eksplorerende artikkelen er om rettssikkerheten er tilfredsstillende ivaretatt for familier som rammes av urettmessige eller ubegrunnede meldinger til barnevernet. Problematikken belyses ut fra rettskilder, samt annen litteratur og forskning. Ohnstad og Gudheims (2019) juridiske gjennomgang fungerer som empirisk grunnlag for å eksemplifisere type situasjoner og erfaringer, mens vi her går et skritt videre og fokuserer på konsekvensene av urettmessige meldinger i et rettssikkerhetsperspektiv. Ulike forklaringer og mulige tiltak drøftes til slutt.
RETTSLIG UTGANGSPUNKT
For å belyse problemstillingen, vil vi først fremstille det rettslige utgangspunktet for taushetsplikt, opplysningsrett, opplysningsplikt og meldeplikt. Hovedregelen for alle som behandler personopplysninger i offentlig virksomhet er taushetsplikten, jf. forvaltningsloven (1967, § 13). Det samme gjelder helsepersonell, jf. helsepersonelloven (1999, §§21 flg). Taushetsplikten er begrunnet i personvernhensyn, og skal bidra til vern av enkeltindividets integritet, samt gi folk tillit til velferdstjenestene. Offentlig ansatte og andre som har lovpålagt taushetsplikt har både en passiv plikt til å tie, og en aktiv plikt til å hindre at andre får kjennskap til taushetsbelagte opplysninger. Taushetsplikten kan først vike dersom loven bestemmer at andre tungtveiende interesser går foran. For eksempel er taushetsplikt etter forvaltningslovens § 13b nr. 5 ikke til hinder for at et forvaltningsorgan kan gi andre organer opplysninger, dersom dette er nødvendig for å kunne ivareta egne lovpålagte oppgaver (opplysningsretten). Formålet med å utveksle opplysninger må avklares før utvekslingen, og så langt det er mulig bør den skje med samtykke fra den opplysningene gjelder. Nødvendighetskravet betyr at det må foreligge et konkret behov i hvert enkelt tilfelle. Det er derfor ikke adgang til rutinemessig utveksling av opplysninger (Ohnstad, 2011). Det er med andre ord bare i unntakstilfelle at for eksempel en skole har en opplysningsrett til barneverntjenesten, siden skolen og barnevernet har ulike roller og oppgaver.
Melde- og opplysningsplikten til barnevernet er et annet eksempel på en unntakshjemmel.
Les opprinnelig artikkel

Flere saker fra Fontene forskning

Tittelen på boka, Krysspress - dilemmaer i sosialt arbeid i velferdsstaten,
Fontene forskning 10.06.2021
Westby disputerte for ph.d.-graden i Barn og unges deltakelse og kompetanseutvikling (BUK) på Høgskolen i Innlandet.
Fontene forskning 10.06.2021
Utgiver Fellesorganisasjonen (FO) Fontene forskning kommer to ganger i året. Fontene kommer 10 ganger i året.
Fontene forskning 10.06.2021
Boka Hvordan gjøre dokumentanalyse: En praksisorientert metode er utgitt på Cappelen Damm Akademisk i serien Forskningsmetoder.
Fontene forskning 10.06.2021
Tolv forskere, de fleste tilknyttet Universitetet i Agder (UIA), har med ulike faglige ståsteder blitt utfordret til å bidra med kapitler som kan
Fontene forskning 10.06.2021

Nyhetsbrev

Lag ditt eget nyhetsbrev:

magazines-image

Mer om mediene i Fagpressen

advokatbladet agenda-316 allergi-i-praksis appell arbeidsmanden arkitektnytt arkitektur-n astmaallergi automatisering baker-og-konditor barnehageno batliv bedre-skole bioingenioren bistandsaktuelt blikkenslageren bobilverden bok-og-bibliotek bondebladet buskap byggfakta dagligvarehandelen demens-alderspsykiatri den-norske-tannlegeforenings-tidende diabetes diabetesforum din-horsel energiteknikk fagbladet farmasiliv finansfokus fjell-og-vidde fontene fontene-forskning forskerforum forskningno forskningsetikk forste-steg fotterapeuten fri-tanke frifagbevegelse fysioterapeuten gravplassen gullur handikapnytt helsefagarbeideren hk-nytt hold-pusten HRRnett hus-bolig i-skolen jakt-fiske journalen journalisten juristkontakt kampanje khrono kilden-kjonnsforskningno kjokkenskriveren kjottbransjen kommunal-rapport lo-aktuelt lo-finans lo-ingenior magasinet-for-fagorganiserte magma medier24 museumsnytt musikkultur natur-miljo nbs-nytt nettverk nff-magasinet njf-magasinet nnn-arbeideren norsk-landbruk norsk-skogbruk ntl-magasinet optikeren parat parat-stat politiforum posthornet psykisk-helse psykologiskno religionerno ren-mat samferdsel seilmagasinet seniorpolitikkno sikkerhet skog skolelederen sno-ski sykepleien synkron tannhelsesekreteren teknisk-ukeblad Tidsskrift for Norsk psykologforening traktor transit-magasin transportarbeideren uniforum universitetsavisa utdanning vare-veger vvs-aktuelt