Fontene forskning
24.06.2026
Barn og unges deltagelse i beslutningstaking er nedfelt i Grunnloven og er sentralt i folkehelsearbeidet.
Kommunale ungdomsråd er lovpålagt og skal muliggjøre ungdoms deltagelse i kommunale beslutningsprosesser. Samtidig har kommunene svake føringer for hvordan ungdomsråd skal organiseres. I denne studien har vi fulgt medlemmer i et ungdomsråd som fikk ansvar for å arrangere fritidsaktiviteter for jevnaldrende og diskuterer hvordan deltagelse i ungdomsråd og ansvar for fritidsaktiviteter for ungdom kan bidra til mestring og myndiggjøring for medlemmer av ungdomsråd. Datamaterialet er basert på ikke-deltagende observasjoner fra ungdomsrådsmøter, fokusgruppe- og gruppeintervju med til sammen ni medlemmer (1519 år). Funnene viser at medlemmene i ungdomsrådet erfarte å jobbe sammen mot felles mål og å bli tatt på alvor av de voksne lederne. Videre erfarte de styrket selvtillit og ferdigheter, og stolthet over å bidra med noe for andre. Funnene diskuteres i lys av myndiggjøring som teoretisk perspektiv.
Denne artikkelen retter søkelyset mot ungdomsråd som arena for deltagelse og myndiggjøring av ungdom. Barn og unges deltagelse i beslutningstaking følger av Barnekonvensjonen (1989, art. 12) og er nedfelt i Grunnloven (1814, § 104). I henhold til Kommuneloven (2018, § 5-12) skal alle norske kommuner ha et ungdomsråd eller tilsvarende. Ungdomsrådene skal være ungdommens talerør overfor beslutningstakere og politikere, og har en rådgivende rolle i kommunen (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, 2021). Ungdomsrådene skal representere ungdommens interesser, bidra med innspill i kommunale beslutnings- og planleggingsprosesser, og kan selv ta opp saker som gjelder ungdom. Hvordan kommunene organiserer ungdomsrådene, hva slags opplæring medlemmene får og hva de involveres i, varierer imidlertid mye (Proba, 2022).
I folkehelsesammenheng er barn og ungdoms deltagelse i beslutningsprosesser fremhevet som en måte å styrke mestring og tilhørighet, redusere ulikheter mellom grupper og utvikle mer hensiktsmessige tiltak som bedre møter deres behov (Flodgren et al., 2025; Meld. St. 15 (20222023)). Studier fra USA har vist at ungdom som deltar i beslutningsprosesser i skolen, i fritidsaktiviteter og organisasjoner i lokalsamfunnet, kan få styrket mestringstro, ferdigheter og kompetanse (Dworkin et al., 2003; Larson et al.,
2019). Det er derfor hensiktsmessig å utforske hvordan medlemmer i ungdomsråd kan få styrket beslutningskompetanse og mestringstro slik at det kan være en arena for ungdommers deltagelse og myndiggjøring.
FORSKNING PÅ UNGDOMSRÅD
Til tross for gode politiske intensjoner, er ungdomsråd kritisert for i liten grad å styrke deltagelse blant ungdom, og for at ungdomsråd har begrenset innflytelse og beslutningsmyndighet (Matthews & Limb, 2003; Ødegård, 2007). I saker som krever politisk behandling, deltar ungdomsråd vanligvis i høringer som finner sted sent i beslutningsprosessen, og de blir sjelden invitert til å delta i startfasen av en prosess (Bygdås & Hagen, 2022; Hagen, 2021). Det er derfor risiko for at ungdomsrådet kun fungerer som en rådgivende instans i voksenstyrte prosesser (Ødegård, 2007).
At ungdom får mulighet til å utvikle relevante ferdigheter og kompetanse, kan styrke deres mestringstro, noe som er nødvendig for å ønske og kreve endringer (Hagen, 2021). Hva slags saker og oppgaver ungdomsrådet involveres i, og når i prosessen de deltar, kan ha betydning for deres engasjement og mulighet til å påvirke. I internasjonal kontekst fremheves det at ungdomsrådene bør få oppgaver som er engasjerende og viktige for dem selv og deres posisjon i lokalsamfunnet (Augsberger et al., 2024). I en studie fra USA, der ungdomsråd deltok i en budsjetteringsprosess og identifiserte ungdommers behov i lokalsamfunnet, opplevde medlemmene prosessen som engasjerende (Augsberger et al., 2019). Denne studien fremhever at ungdommene underveis tilegnet seg ulike ferdigheter som de brukte for å engasjere og involvere jevnaldrende i budsjetteringsprosessen. Collins et al (2016) understreker at medlemmene selv bør få komme med ideer når ungdomsråd tillegges oppgaver, og at de voksne bør støtte dem, snarere enn å presentere egne forslag som medlemmene kun får velge eller gjennomføre. I Norge er det ulikt fra kommune til kommune hva slags saker ungdomsrådet involveres i. Det kan være saker som skal behandles politisk, men også andre oppgaver og aktiviteter (Proba, 2022).
En annen kritikk er at ungdomsråd ikke representerer flertallet av ungdom, men snarere en «elite», og spesielt politisk aktive ungdommer (Matthews & Limb, 2003; Nairn et al., 2006). Internasjonale studier viser likevel at medlemmer i ungdomsråd har ulik bakgrunn og at det er uheldig å betrakte ungdomsrådsmedlemmer som noe annet enn «vanlig» ungdom (Augsberger et al., 2018; Faulkner, 2009). I Norge er det hovedsakelig jevnaldrende som velger medlemmer til ungdomsrådene (Bygdås & Hagen, 2022).
En undersøkelse fra Proba (2022) viser at medlemmer i ungdomsrådene har ulik bakgrunn, og at ungdomsrådskoordinatorer i liten grad omtaler manglende representativitet som et problem. En måte å styrke representativiteten i ungdomsrådene er å sørge for samarbeidsarenaer og forbindelseslinjer til annen ungdom, basert på tillitsfulle relasjoner mellom jevnaldrende. En undersøkelse fra Rambøll (2024) viser at ungdomsråd i enkelte saker innhenter synspunkter fra andre ungdommer, blant annet gjennom elevråd eller uformelle samtaler med venner og bekjente. Samtidig er det lite systematikk i hvordan ungdomsrådene innhenter synspunkter fra andre (Proba, 2022; Rambøll, 2024). Studier fra Norge og USA viser at flere ungdomsråd har begrenset kontakt med ungdom i lokalsamfunnet og at rådene ofte mangler ordninger eller metoder for å komme i kontakt med ulike ungdomsgrupper (Collins et al.,
2016; Proba, 2022; Rambøll, 2024). To internasjonale studier, Augsberger et al. (2017) og Augsberger et al. (2019), fremhever at interaksjon og inkludering av andre unge i beslutningsprosesser gir ungdomsrådsmedlemmer mulighet til å utvide sine sosiale nettverk og styrke sin sosiale kompetanse. Internasjonale studier har foreslått bruk av ungdomshus og sosiale medier for å sikre god kommunikasjon mellom ungdomsråd og andre ungdommer (Augsberger et al., 2019; Feringa & Tonkens, 2017). Finlay (2010) foreslår tettere samarbeid med andre ungdomsorganisasjoner, for eksempel elevråd.
Denne artikkelen bygger på en studie der vi har fulgt medlemmer i et ungdomsråd som fikk ansvar for å arrangere fritidsaktiviteter for jevnaldrende. I artikkelen diskuterer vi hvordan erfaringer fra denne prosessen kan bidra til å styrke medlemmenes handlingskompetanse, politiske mestringstro og myndiggjøring. Forskningsspørsmålet er: Hvordan kan deltagelse i ungdomsråd og ansvar for fritidsaktiviteter for jevnaldrende bidra til økt mestring og myndiggjøring for medlemmer av ungdomsråd? Vi vil drøfte funnene i lys av myndiggjøring (empowerment) som teoretisk perspektiv og relevant forskning.
MYNDIGGJØRING SOM TEORETISK PERSPEKTIV
Myndiggjøring, eller empowerment på engelsk, viser til prosesser der enkeltindivider eller grupper tilegner seg makt og har mulighet til å ta beslutninger i eget liv (Christens, 2012; Zimmerman, 2000). For å oppnå makt til å ta beslutninger, må formelle, institusjonelle rettigheter være til stede, slik ungdomsråd kan være et eksempel på (Andersen, 2004). For at ungdom skal bli i stand til å ta beslutninger som har betydning i livet, er det imidlertid ikke tilstrekkelig å gi dem formelle rettigheter, de må i tillegg få mulighet til å styrke sin beslutningskompetanse og mestringstro. Det er gjennom erfaringer med å ha reell innflytelse at ungdom kan utvikle kunnskaper, ferdigheter og tro på egen kapasitet og handlingskompetanse til å skape endring (Andersen, 2004; Kosberg, 2024). Myndiggjøring betegner prosesser hvor ungdom styrkes gjennom erfaringer med å påvirke beslutninger (Andersen, 2004; Kosberg, 2024). Myndiggjøring av befolkningen kan foregå både på individ- og gruppenivå. På gruppenivå kan myndiggjøring handle om å bygge relasjoner og legge til rette for likeverdig dialog mellom ulike aktører, og gi marginaliserte grupper større kontroll og mulighet for innflytelse (Christens, 2012). Larson og kolleger (2005) trekker frem at mulighet til å delta og påvirke beslutninger i aktiviteter ungdom selv opplever som engasjerende vil styrke myndiggjøring. Deltagelse i engasjerende aktiviteter kan gi ungdom mulighet til å utforske sine interesser, ta initiativ, utvikle samarbeidsferdigheter og kompetanse, mestringstro og mening (Dworkin et al., 2003;
Larson et al., 2005). Studier har også vist at positiv emosjonell energi er viktig for å myndiggjøre ungdom (Kosberg, 2024; Zimmerman, 2000). Gallagher et al.
(2015) har i tillegg pekt på at engasjerende fellesskap som kan skape bånd til jevnaldrende, er viktig i myndiggjøring av unge. Wong et al. (2010) og Augsberger et al. (2017) trekker frem samarbeidet med voksne ledere som kan fungere som rollemodeller, gi støtte, anerkjennelse og positive utfordringer for å bygge kompetanse og selvtillit hos ungdom. Hagen (2021) og Wong et al. (2010) peker på at det kan hindre myndiggjøring dersom voksne ledere ikke tar ungdommenes beslutninger på alvor. Myndiggjøringsprosesser på individ- og gruppenivå kan påvirke hverandre, og myndiggjøring på gruppenivå kan styrke både enkeltindivider og gruppen som helhet (Christens, 2012; Zimmerman, 2000). I studien forstår vi myndiggjøring som prosesser som styrker handlingskompetanse og mestringstro blant ungdom.
METODE
I denne kvalitative studien utforsker vi et ungdomsråds deltagelse i et fritidsprosjekt. Studien er basert på ikke-deltagende observasjon (Spradley, 1980), fokusgruppe og gruppeintervju med ungdomsrådsmedlemmer. Studien ble gjennomført i 2018.
Studiens kontekst
Kommunen hvor prosjektet fant sted, hadde i 2017 omtrent 35 000 innbyggere, hvorav omtrent 5000 var ungdom mellom ti og nitten år. En kartlegging i kommunen viste blant annet at en stor del av ungdommene i kommunen ikke deltok i organiserte fritidsaktiviteter, og at mange unge oppsøkte helsetjenesten for psykiske plager. Kommunens ledere ønsket å styrke lavterskeltilbud blant ungdom for å fremme deltagelse, inkludering og sosiale møteplasser. Kommunen opprettet et un
Les opprinnelig artikkelDenne artikkelen retter søkelyset mot ungdomsråd som arena for deltagelse og myndiggjøring av ungdom. Barn og unges deltagelse i beslutningstaking følger av Barnekonvensjonen (1989, art. 12) og er nedfelt i Grunnloven (1814, § 104). I henhold til Kommuneloven (2018, § 5-12) skal alle norske kommuner ha et ungdomsråd eller tilsvarende. Ungdomsrådene skal være ungdommens talerør overfor beslutningstakere og politikere, og har en rådgivende rolle i kommunen (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, 2021). Ungdomsrådene skal representere ungdommens interesser, bidra med innspill i kommunale beslutnings- og planleggingsprosesser, og kan selv ta opp saker som gjelder ungdom. Hvordan kommunene organiserer ungdomsrådene, hva slags opplæring medlemmene får og hva de involveres i, varierer imidlertid mye (Proba, 2022).
I folkehelsesammenheng er barn og ungdoms deltagelse i beslutningsprosesser fremhevet som en måte å styrke mestring og tilhørighet, redusere ulikheter mellom grupper og utvikle mer hensiktsmessige tiltak som bedre møter deres behov (Flodgren et al., 2025; Meld. St. 15 (20222023)). Studier fra USA har vist at ungdom som deltar i beslutningsprosesser i skolen, i fritidsaktiviteter og organisasjoner i lokalsamfunnet, kan få styrket mestringstro, ferdigheter og kompetanse (Dworkin et al., 2003; Larson et al.,
2019). Det er derfor hensiktsmessig å utforske hvordan medlemmer i ungdomsråd kan få styrket beslutningskompetanse og mestringstro slik at det kan være en arena for ungdommers deltagelse og myndiggjøring.
FORSKNING PÅ UNGDOMSRÅD
Til tross for gode politiske intensjoner, er ungdomsråd kritisert for i liten grad å styrke deltagelse blant ungdom, og for at ungdomsråd har begrenset innflytelse og beslutningsmyndighet (Matthews & Limb, 2003; Ødegård, 2007). I saker som krever politisk behandling, deltar ungdomsråd vanligvis i høringer som finner sted sent i beslutningsprosessen, og de blir sjelden invitert til å delta i startfasen av en prosess (Bygdås & Hagen, 2022; Hagen, 2021). Det er derfor risiko for at ungdomsrådet kun fungerer som en rådgivende instans i voksenstyrte prosesser (Ødegård, 2007).
At ungdom får mulighet til å utvikle relevante ferdigheter og kompetanse, kan styrke deres mestringstro, noe som er nødvendig for å ønske og kreve endringer (Hagen, 2021). Hva slags saker og oppgaver ungdomsrådet involveres i, og når i prosessen de deltar, kan ha betydning for deres engasjement og mulighet til å påvirke. I internasjonal kontekst fremheves det at ungdomsrådene bør få oppgaver som er engasjerende og viktige for dem selv og deres posisjon i lokalsamfunnet (Augsberger et al., 2024). I en studie fra USA, der ungdomsråd deltok i en budsjetteringsprosess og identifiserte ungdommers behov i lokalsamfunnet, opplevde medlemmene prosessen som engasjerende (Augsberger et al., 2019). Denne studien fremhever at ungdommene underveis tilegnet seg ulike ferdigheter som de brukte for å engasjere og involvere jevnaldrende i budsjetteringsprosessen. Collins et al (2016) understreker at medlemmene selv bør få komme med ideer når ungdomsråd tillegges oppgaver, og at de voksne bør støtte dem, snarere enn å presentere egne forslag som medlemmene kun får velge eller gjennomføre. I Norge er det ulikt fra kommune til kommune hva slags saker ungdomsrådet involveres i. Det kan være saker som skal behandles politisk, men også andre oppgaver og aktiviteter (Proba, 2022).
En annen kritikk er at ungdomsråd ikke representerer flertallet av ungdom, men snarere en «elite», og spesielt politisk aktive ungdommer (Matthews & Limb, 2003; Nairn et al., 2006). Internasjonale studier viser likevel at medlemmer i ungdomsråd har ulik bakgrunn og at det er uheldig å betrakte ungdomsrådsmedlemmer som noe annet enn «vanlig» ungdom (Augsberger et al., 2018; Faulkner, 2009). I Norge er det hovedsakelig jevnaldrende som velger medlemmer til ungdomsrådene (Bygdås & Hagen, 2022).
En undersøkelse fra Proba (2022) viser at medlemmer i ungdomsrådene har ulik bakgrunn, og at ungdomsrådskoordinatorer i liten grad omtaler manglende representativitet som et problem. En måte å styrke representativiteten i ungdomsrådene er å sørge for samarbeidsarenaer og forbindelseslinjer til annen ungdom, basert på tillitsfulle relasjoner mellom jevnaldrende. En undersøkelse fra Rambøll (2024) viser at ungdomsråd i enkelte saker innhenter synspunkter fra andre ungdommer, blant annet gjennom elevråd eller uformelle samtaler med venner og bekjente. Samtidig er det lite systematikk i hvordan ungdomsrådene innhenter synspunkter fra andre (Proba, 2022; Rambøll, 2024). Studier fra Norge og USA viser at flere ungdomsråd har begrenset kontakt med ungdom i lokalsamfunnet og at rådene ofte mangler ordninger eller metoder for å komme i kontakt med ulike ungdomsgrupper (Collins et al.,
2016; Proba, 2022; Rambøll, 2024). To internasjonale studier, Augsberger et al. (2017) og Augsberger et al. (2019), fremhever at interaksjon og inkludering av andre unge i beslutningsprosesser gir ungdomsrådsmedlemmer mulighet til å utvide sine sosiale nettverk og styrke sin sosiale kompetanse. Internasjonale studier har foreslått bruk av ungdomshus og sosiale medier for å sikre god kommunikasjon mellom ungdomsråd og andre ungdommer (Augsberger et al., 2019; Feringa & Tonkens, 2017). Finlay (2010) foreslår tettere samarbeid med andre ungdomsorganisasjoner, for eksempel elevråd.
Denne artikkelen bygger på en studie der vi har fulgt medlemmer i et ungdomsråd som fikk ansvar for å arrangere fritidsaktiviteter for jevnaldrende. I artikkelen diskuterer vi hvordan erfaringer fra denne prosessen kan bidra til å styrke medlemmenes handlingskompetanse, politiske mestringstro og myndiggjøring. Forskningsspørsmålet er: Hvordan kan deltagelse i ungdomsråd og ansvar for fritidsaktiviteter for jevnaldrende bidra til økt mestring og myndiggjøring for medlemmer av ungdomsråd? Vi vil drøfte funnene i lys av myndiggjøring (empowerment) som teoretisk perspektiv og relevant forskning.
MYNDIGGJØRING SOM TEORETISK PERSPEKTIV
Myndiggjøring, eller empowerment på engelsk, viser til prosesser der enkeltindivider eller grupper tilegner seg makt og har mulighet til å ta beslutninger i eget liv (Christens, 2012; Zimmerman, 2000). For å oppnå makt til å ta beslutninger, må formelle, institusjonelle rettigheter være til stede, slik ungdomsråd kan være et eksempel på (Andersen, 2004). For at ungdom skal bli i stand til å ta beslutninger som har betydning i livet, er det imidlertid ikke tilstrekkelig å gi dem formelle rettigheter, de må i tillegg få mulighet til å styrke sin beslutningskompetanse og mestringstro. Det er gjennom erfaringer med å ha reell innflytelse at ungdom kan utvikle kunnskaper, ferdigheter og tro på egen kapasitet og handlingskompetanse til å skape endring (Andersen, 2004; Kosberg, 2024). Myndiggjøring betegner prosesser hvor ungdom styrkes gjennom erfaringer med å påvirke beslutninger (Andersen, 2004; Kosberg, 2024). Myndiggjøring av befolkningen kan foregå både på individ- og gruppenivå. På gruppenivå kan myndiggjøring handle om å bygge relasjoner og legge til rette for likeverdig dialog mellom ulike aktører, og gi marginaliserte grupper større kontroll og mulighet for innflytelse (Christens, 2012). Larson og kolleger (2005) trekker frem at mulighet til å delta og påvirke beslutninger i aktiviteter ungdom selv opplever som engasjerende vil styrke myndiggjøring. Deltagelse i engasjerende aktiviteter kan gi ungdom mulighet til å utforske sine interesser, ta initiativ, utvikle samarbeidsferdigheter og kompetanse, mestringstro og mening (Dworkin et al., 2003;
Larson et al., 2005). Studier har også vist at positiv emosjonell energi er viktig for å myndiggjøre ungdom (Kosberg, 2024; Zimmerman, 2000). Gallagher et al.
(2015) har i tillegg pekt på at engasjerende fellesskap som kan skape bånd til jevnaldrende, er viktig i myndiggjøring av unge. Wong et al. (2010) og Augsberger et al. (2017) trekker frem samarbeidet med voksne ledere som kan fungere som rollemodeller, gi støtte, anerkjennelse og positive utfordringer for å bygge kompetanse og selvtillit hos ungdom. Hagen (2021) og Wong et al. (2010) peker på at det kan hindre myndiggjøring dersom voksne ledere ikke tar ungdommenes beslutninger på alvor. Myndiggjøringsprosesser på individ- og gruppenivå kan påvirke hverandre, og myndiggjøring på gruppenivå kan styrke både enkeltindivider og gruppen som helhet (Christens, 2012; Zimmerman, 2000). I studien forstår vi myndiggjøring som prosesser som styrker handlingskompetanse og mestringstro blant ungdom.
METODE
I denne kvalitative studien utforsker vi et ungdomsråds deltagelse i et fritidsprosjekt. Studien er basert på ikke-deltagende observasjon (Spradley, 1980), fokusgruppe og gruppeintervju med ungdomsrådsmedlemmer. Studien ble gjennomført i 2018.
Studiens kontekst
Kommunen hvor prosjektet fant sted, hadde i 2017 omtrent 35 000 innbyggere, hvorav omtrent 5000 var ungdom mellom ti og nitten år. En kartlegging i kommunen viste blant annet at en stor del av ungdommene i kommunen ikke deltok i organiserte fritidsaktiviteter, og at mange unge oppsøkte helsetjenesten for psykiske plager. Kommunens ledere ønsket å styrke lavterskeltilbud blant ungdom for å fremme deltagelse, inkludering og sosiale møteplasser. Kommunen opprettet et un
