Det foreligger en betydelig mengde nasjonal forskning og litteratur som omhandler barn og unge i skolen. Forskning og litteratur som omhandler barn og unges fritid er ikke like omfattende. Av nyere publikasjoner som behandler dette temaet kan nevnes Sandbæk og Einarsson (2008), Øksnes (2008), Strandbu og Øya (2007), Mjaavatn og Gundersen (2005), Säfvenbom (2005) og Ingebrigtsen og Sæther (2005). Svært få studier berører fritiden til barn og unge som bor i barneverninstitusjoner. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) gjennomførte en brukerundersøkelse i norske barneverninstitusjoner i 2005/2006 (Gautun, Sasaoka og Gjerustad 2006), men denne fokuserte i liten grad på beboernes fritid. Utover NOVAs undersøkelse er det gjort en studie av fritiden og aktivitetsmønstrene til utsatte ungdommer i Oslo, deriblant beboere i ungdomshjem (Säfvenbom 1998) og det er gjennomført et hovedfags-arbeid som belyser barneverninstitusjoners bruk av aktivitet (Studsrød 2000). Dette arbeidet baserte seg på kvalitative data fra seks langtids barneverninstitusjoner for ungdom. Studsrød begrenset sitt fokus til å favne om institusjonens forming av beboernes fritid, eller kanskje riktigere: hvordan relasjonene mellom ungdommene og de ansatte påvirket valg av fritidsaktiviteter og forming av fritid. Om en ser på stortingsmeldinger, veiledere og Norges offentlige utredninger (NOU-er) som omhandler fritid og oppvekstmiljø for barn og unge i Norge, så viser disse at så godt som ingenting er skrevet spesifikt om og for barn og unge som bor i barneverninstitusjoner. Dette er noe overraskende med tanke på den spesielle situasjon disse barna er i hvor staten, representert ved barnevernet, har ansvar for å dekke de behov og å gi den omsorg som den enkelte trenger og har krav på.
Bakgrunn
I en kvalitativ studie som omhandlet barn og unges medvirkning i barneverninstitusjon (Tjelflaat og Ulset 2007) ga beboere uttrykk for at noen burde studere fritiden deres, fordi de opplevde ulike problemer og utfordringer knyttet til denne. Mange mente at det var vanskelig å styre og forvalte fritiden på egenhånd. En god del ungdommer fortalte at de foretrakk spontane, uorganiserte fritidsaktiviteter framfor planlagte og organiserte, og at de i denne forbindelse var på kollisjonskurs med institusjonen og de ansatte, som ønsket mest mulig organisering og planlegging. De signaler som ble gitt i medvirkningsstudien tydet på at en fritidsundersøkelse blant beboere i barneverninstitusjon burde gjennomføres. Barnevernets utviklingssenter (BUS) ved NTNU Samfunnsforskning gjennomførte derfor en studie i 2008 og 2009 (Ulset 2009), hvor hovedmålsettingen var å kartlegge barn og unges fritid/fritidsbruk i barneverninstitusjon, samt å få kunnskap om hvilke faktorer som var med på å forme denne. Sekundær målsetting var å belyse beboernes muligheter til medvirkning i tilknytning til fritiden samt institusjonenes vektlegging av mestringstenkning/mestring i forbindelse med fritid.
Denne artikkelen engasjerer seg fremfor alt i barn og unges rettigheter knyttet til fritid og lek, og barns medvirkning anvendes som innfallsvinkel når sentrale funn fra den ovennevnte studie behandles. Dette gjøres for å belyse og kommentere forholdet mellom barn og unges fritid ved opphold i barneverninstitusjon, perspektivet på barn og unge som subjekter og aktive deltakere i eget liv, deres rettigheter knyttet til lek og fritid i barndommen generelt og ved oppvekst i barneverninstitusjon spesielt. I samband med indre og ytre organisatoriske og strukturelle trekk ved institusjonene diskuteres de ansattes tenkemåter knyttet til fritid. I tillegg belyses forholdet mellom fritid og mestringsopplevelser og institusjonenes satsning på dette området. Artikkelen innledes med en grundig redegjørelse av utvalg og metode som også innbefatter informasjon om type data og hvordan materialet ble behandlet.
Utvalg og metode
Fritidsundersøkelsen rettet seg mot både statlige og private barneverninstitusjoner i fylkene Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag og Møre og Romsdal og ble på forhånd tilrådet av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste AS (NSD), personvernombudet for forskning. Studiens informantgrupper var ungdom mellom 13 og 18 år og barn mellom 7 og 12 år som bodde i barneverninstitusjoner samt ansatte som arbeidet ved dissel). Det ble sendt ut tilpassede informasjonsskriv om undersøkelsen til henholdsvis ledere/ansatte i barneverninstitusjoner, beboere og foreldre/foresatte/barneverntjeneste. Samtykkeerklæringer for innhenting av skriftlig samtykke ble lagt ved informasjonsskrivene til alle beboere og til de foreldre/foresatte som hadde barn under 16 år plassert i institusjon, som barnevernet ikke hadde overtatt omsorgen for. For de beboere under 16 år hvor barnevernet hadde overtatt omsorgen ble det sendt ut informasjonsskriv og samtykkeerklæring til ansvarlig barneverntjeneste. Ungdom over 16 år kunne samtykke til deltakelse på selvstendig basis uten med-samtykke fra foreldre/foresatte/barneverntjeneste. Institusjonslederne fungerte som et bindeledd i informasjonsprosessen ved at de sendte/delte ut skriv og erklæringer, og mottok og oppbevarte de skriftlige samtykkene. Dette var en hensiktsmessig framgangsmåte både rent praktisk og i forhold til å ivareta kravet om anonymitet på en best mulig måte.
Det ble brukt både spørreskjema og semistrukturert intervju som metodisk verktøy i fritidsundersøkelsen. Intervjuene tilførte spørreskjemaene nødvendig substans; ved å møte informantene ansikt til ansikt fikk vi noe mer utdypende informasjon som fortalte oss mer om bakgrunnen for og meningen bak de enkelte «utbredelsessvar» som ble gitt i spørreskjemaundersøkelsen. Spørreskjemaundersøkelsen ble gjennomført høsten 2008, intervjuene ble utført i etterkant av denne. En slik framgangsmåte gjorde det mulig å bruke interessante funn fra de ulike temadeler i spørreskjemaene og gå videre med disse for å få mer utfyllende svar i intervjuene. Det gjorde det også mulig å validere usikre funn og tolkninger fra spørreskjemasvarene, fordi en kunne ta opp ulike spørsmål på nytt og få dobbeltsjekket disse. Svarene som framkom i spørreskjemaene kunne også utløse noen nye spørsmål som var essensielle, og som en hadde mulighet til å stille i forbindelse med intervjuundersøkelsen.
Som informanter i spørreskjemaundersøkelsen ønsket vi beboere som var plassert i langtids barneverninstitusjoner, fordi prosjektets tema krevde at informantene hadde noe erfaring med å bo og leve i en institusjon. Utover dette ble ungdom med vedtak etter både omsorgs- og atferdsparagrafer invitert til å delta. Datamaterialet viste at et stort flertall av beboerne som svarte på spørreskjemaet var plassert etter § 4-4, 5. ledd og § 4-12 i Lov om Barneverntjenester. Det vil si frivillige hjelpetiltak og omsorgsvedtakll). Hovedårsaken til dette flertallet var mest sannsynlig at et langt høyere antall av de barn og unge som bodde i institusjonene var plassert etter hjelpe- og omsorgstiltak, enn etter atferdstiltak.
Vi mottok spørreskjemabesvarelser fra informanter ved 10 av de 20 institusjonene som ble invitert til å delta i undersøkelsen. I alt 28 ansatte, 14 kvinner og 14 menn, ved ti institusjoner, både statlige og private, svarte på spørreskjemaet. 16 beboere, ni jenter og sju gutter, ved sju institusjoner gjorde det sammelll). Ni ansatte og elleve beboere ved fem av de ti institusjonene ble i tillegg intervjuet. De sju institusjonene, som var representert i datamaterialet fra beboerinformantene, var også representert i datamaterialet fra de ansatte. Nesten halvparten av informantene hadde bodd i barneverninstitusjon i over ett år på det tidspunkt de deltok i undersøkelsen. To hadde bodd i samme institusjon i overkant av fem år. Tre hadde hatt opphold i trekvart år. De øvrige i et halvt år eller kortere enn dette. Oppholdstiden blant informantene varierte, men mange hadde lang erfaring med å bo i institusjon. Noen hadde opplevd å bo i mange forskjellige institusjoner, andre hadde opplevd å bo både i fosterhjem og i institusjon. For enkelte var institusjonen blitt et «varig» hjem, og de visste at de skulle bo der frem til myndighetsalder.
Spørreskjema og intervjuguide til ungdomsinformantene ble utformet med tanke på å fange opp deres fritid/fritidsbruk før (opphold i institusjon) og nå (under oppholdet). I tillegg var vi opptatt av å få kunnskap om deres fritidsønsker. En slik utforming la til rette for sammenligninger mellom fortid og nåtid og kunne avdekke eventuelle endringer i ungdommens fritid/fritidsbruk. Den kunne også fortelle noe om forholdet mellom ungdommenes faktiske fritid/fritidsbruk og ungdommenes fritidsønsker. Til ansatteinformantene utformet vi spørreskjema og intervjuguide slik at vi kunne få opplysninger om institusjonenes tenkning rundt - og satsing på fritid og mestring, i hvilken grad de ansatte oppfattet at beboerne var med på å forme sin fritid og hvilke ønsker de hadde for beboernes fritid.
Hvert enkelt intervju ble gjennomført uforstyrret i institusjonene; informant og forsker ansikt til ansikt uten andre personer til stede. Intervjuene varte i alt fra 30 minutter til i overkant av 60 minutter, og i samråd med den enkelte informant ble det tatt lydopptak av disse. Materialet ble hørt gjennom i etterkant, og det ble nedtegnet fyldige notater fra hvert enkelt intervju. Slik ble dataene klargjort for analyse. Klassifikasjon og seleksjon av materialet ble foretatt av samme person som foretok datainnsamling. Vedkommende var innforstått med settingen, noe som ofte er en forutsetning for å kunne gjøre fruktbare klassifikasjoner (Repstad 1998).
I analyse-, tolknings- og rapportskrivingsarbeidet ble det tatt hensyn til informantenes egne fortolkninger. Disse ble til en viss grad justert - og utrustet med et samfunnsvitenskapelig perspektiv og samfunnsvitenskapelige begreper. I realiteten viste det seg å være glidende overganger mellom informantenes og forskerens forklaringer på ungdommenes faktiske fritid/fritidsbruk. Pål Repstad (1998) har tidligere belyst denne myke overgangen mellom «folk flests» og samfunnsforskeres forklaringer på væremåter og samfunnsfenomener og dermed korrigert Cato Wadels (1983) mer kategoriske skille mellom disse. Repstads betraktningsmåte har mye for seg, og den anskueliggjør på mange måter det analyse- og tolkningsarbeidet som ble gjort i fritidsundersøkelsen.
Fritid og lek - barns rettigheter
Barn og unge som barnevernet plasserer utenfor foreldrehjemmet har i tillegg til de rettigheter som står nedfelt i FNs konvensjon om barnets rettigheter (1989) og Lov om Barn og foreldre (1981), spesifikke rettigheter som formidles i Lov om barneverntjenester (1992). I Norge ble barnekonvensjonen ratifisert i 1
