Langvarig og individuell oppfølging etter plassering i institusjon kan være et nyttig tiltak for å snu de negative prognosene og styrke ungdommenes muligheter for å klare seg godt på egenhånd i fremtiden (Bakketeig, 2009; Clausen & Kristofersen, 2008). Forskning viser at ungdom som er fulgt opp gjennom barnevernet og som siden mottar ettervern klarer seg bedre enn ungdom som ikke har mottatt ettervern (Backe-Hansen et al. 2014; Stein, 2008). I en forskningsrapport om ettervernstilbudet i barnevernet stiller Paulsen et al. (2020) en rekke kritiske spørsmål til hvordan ordningen praktiseres, og de påpeker at systembetingelsene ikke ligger til rette for at barnevernstjenesten kan gi god, langsiktig og tilpasset ettervern. I rapporten kommer det frem at selv om den øvre aldersgrensen for å motta hjelp fra barnevernet er 23 år (25 år f.o.m 1. januar 2020), er det få ungdommer som får tiltak fra barnevernet etter fylte 21 år. Ungdomstiden er en livsfase hvor ungdom veksler mellom å klare seg selv og å søke støtte. Paulsen et al. påpeker at ungdom i barnevernet ikke opplever å ha mulighet til denne nødvendige vekslingen, og anbefaler å utvikle ettervernstilbud som sikrer ungdommene mulighet til fleksible og gradvise overganger.
Formålet med denne studien var å utforske hvilke erfaringer ungdom som har mottatt videre oppfølging i familiehjem eller hybel har med disse ettervernstilbudene. Dette har vi undersøkt ved å intervjue seks ungdommer som hadde samtykket til videre oppfølging i familiehjem og/eller hybel i regi av ruskollektivet de tidligere var plassert i. På bakgrunn av dette vil vi drøfte følgende problemstilling: Hva opplever ungdom med alvorlige rusproblemer som særlig viktig når de får videre oppfølging i familiehjem eller hybel som et ledd i ruskollektivenes tiltakskjede?
BAKGRUNN
Ruskollektiv kan beskrives som et bofellesskap som i større grad ligner en storfamilie enn en tradisjonell institusjon. Ruskollektivene legger stor vekt på fellesskap, samhold og deltakelse i utdannelse, arbeid og ulike aktiviteter. I kollektivet tilbringer voksne og ungdom store deler av døgnet sammen, og de voksne har sammenhengende arbeidsperioder som kan strekke seg til rundt 14 døgn (Helgeland, 2007). Tidligere var det ikke uvanlig at ungdom i kollektiv mottok rusbehandling over en periode på tre år (Helgeland, 2007), mens behandlingstiden i dag ofte er begrenset til et år. Det kreves hardt arbeid å bli rusfri og å holde seg rusfri. Vi antar derfor at innsatsen for ungdommene i tiden etter oppholdet i kollektivet er avgjørende for den enkeltes fremtidsutsikter.
Ettervern er et frivillig tilbud for ungdom som har tiltak gjennom barnevernet. Ettervernet skal tilpasses ungdommens behov og kan bestå av ulike hjelpetiltak, som jevnlige samtaler med saksbehandler, økonomisk bistand, hybel, hjelp med utdanning/arbeid og med fritidsaktiviteter. Barneverntjenesten har også mulighet til å opprettholde plasseringstiltak som fosterhjem eller institusjon som en del av ungdommens ettervern (Clausen & Kristofersen, 2008).
I artikkelen utforsker vi et ettervernstilbud der ungdommene flytter videre i familiehjem eller hybel organisert i nær tilknytning til det ruskollektivet ungdommene var plassert i. Videre behandling i kollektivenes egne oppfølgingstiltak er tuftet på samtykke fra ungdommene selv. Plasseringen er hjemlet i barnevernloven § 4-26 for barn og unge under 18 år, og § 1-3 for unge over 18 år. Når ungdommene flytter til oppfølgingstiltakene, blir de fulgt tett opp av en hybel- og familiehjemskonsulent som er ansatt i ruskollektivet. Konsulenten har ansvaret for rekruttering og oppfølging av familiehjem samt ukentlig oppfølging av ungdommene som bor i familiehjem og på hybel. Konsulenten er en person som jevnlig har deltatt på samling i kollektivet og som ungdommene har lært å kjenne før utflytting. De ungdommene som bor i oppfølgingstiltak er fortsatt under rusbehandling og har i samarbeid med konsulenten utarbeidet sin egen behandlingsplan. Ungdommene deltar jevnlig på behandlingsrettede samlinger i kollektivet hvor behandlingsplanene blir evaluert.
Komprimert og akselerert overgang til voksenlivet
Ungdomstiden er ofte preget av pendling og spenning mellom avhengighet og uavhengighet (Backe-Hansen, 2021; Bary, 2010). Rogers (2011) skriver at overgangsfasen fra barn til ung voksen tidligere ble betraktet som en lineær prosess, hvor en overgang naturlig fulgte neste. Dagens ungdom følger i større grad en ikke-lineær prosess, hvor utflytting fra foreldrehjem, studier og jobbtilknytning kan komme i skiftende rekkefølge, en fase som ofte beskrives som en fase med «jo-jo»-overganger (Biggart & Walther, 2006). Ungdom flest har tett kontakt med sin familie og blir støttet og hjulpet fram mot voksenlivet. Ungdom med tiltak i barnevernet har generelt sett lite foreldrestøtte og må ofte klare seg på egenhånd før de fyller 20 år (Stein, 2008; Paulsen et al. 2020). Stein beskriver overgangen til voksenlivet for barn som har vært i kontakt med barnevernet som komprimert og akselerert. Ungdom som forlater institusjoner eller fosterhjem må ofte gjennomføre overgangen til voksenlivet på et mye tidligere tidspunkt og på langt kortere tid enn sine jevnaldrende. Som gruppe møter unge mennesker med erfaringer fra barnevernstiltak større vanskeligheter enn andre når de skal ta fatt på en selvstendig tilværelse (Paulsen & Thomas, 2018; Stein, 2014; Sulimani-Aiden 2019).
Formålet med oppfølging etter utflytting fra barnevernstiltak er å lette ungdommenes overgang til voksenlivet og å skape et fundament for et meningsfylt og godt liv (Mølholt et al. 2012). Oppfølging av ungdom kan knyttes til perspektivene independence og interdependence som reflekterer to ulike forståelser av ungdoms behov i overgangen til voksenlivet (Bakketeig & Backe-Hansen, 2018). Målsetningen innenfor et independence-perspektiv er at ungdommen skal bli i stand til å klare seg selv etter utskrivning fra institusjonen og mestre utdanning, arbeid og bolig på egenhånd (Mølholt et al. 2012). Et interdependence-perspektiv tar høyde for at ungdoms overgang til voksenlivet er en prosess som tar tid. Interdependence-perspektivet rommer også mulighet for at ungdommen kan få hjelp og støtte av det sosiale systemet i overgangen til voksenlivet, på samme måte som jevnaldrende kan hente hjelp og støtte fra sine foreldre (Bakketeig & Backe-Hansen, 2018).
Sosial støtte
Sosial støtte har vært et særlig fokus i forskning om hvilken betydning ettervern kan ha for ungdom som har hatt tiltak i barnevernet. Sosial støtte er et flerdimensjonalt begrep som kan bety emosjonell støtte, praktisk støtte, informasjon, veiledning og materiell støtte (Hiles et al. 2013; Jack, 1997). Sosial støtte kan også ha en indirekte bufferfunksjon ved å beskytte ungdom mot å ruse seg. Forskning knyttet til ungdom med tiltak i barnevernet fokuserer i stor grad på hvilken form for sosial støtte ungdommene får (Bakketeig & Backe-Hansen, 2018; Höjer & Sjöblom, 2010) og hvem som gir denne støtten (Collins et al. 2010; Marion et al. 2017; Sulimani-Aidan, 2019). Antonucci et al. (2010) peker på at tilgangen til opplevd sosial støtte er viktigere enn om den faktisk blir benyttet. Det synes å være avgjørende for disse ungdommene å ha stabile, positive, tillitsfulle og støttende relasjoner til andre personer (Bakketeig & Backe-Hansen, 2018; Collins et al. 2010; Hiles et al. 2013; Marion et al. 2017;). For å etablere slike relasjoner må støttepersonene være engasjert og støtten må vare over tid (Hiles et al. 2013). Det viser seg at det ofte kan være vanskelig for saksbehandlere i barnevernet å etablere en slik langvarig og tillitsfull relasjon (Marion et al. 2017), det gjelder spesielt for ungdommer med alvorlige rus- og atferdsproblemer som blir plassert i institusjon med tvangsvedtak. Tysnes og Kiik (2019) har intervjuet ungdom som er plassert etter barnevernloven § 4-24. De fant at mange unge har tilbakefall til rus under og etter insti
