Nettverket «Et Langt Liv i Scenekunsten» (Ellis) gjennomførte i august undersøkelsen «Foreldre i kunsten». Dette er den første undersøkelsen hvor forholdene for foreldre og gravide utøvere på scenekunstfeltet har blitt kartlagt.
I undersøkelsen fremgår det blant annet at 1 av 4 gravide scenekunstnere har opplevd diskriminering eller profesjonell ekskludering, mens hele 75 prosent har følt det nødvendig å takke nei til arbeid på grunn av graviditet eller barn.
Uavhengig av ansettelsesforhold: 80 prosent av scenekunstnerne er eller var bekymret for hvordan det å kombinere arbeidet som utøvende kunstner og foreldreskapet skal løses på en god måte.
Silje Onstad Hålien var særlig bekymret under sitt tredje svangerskap. Det hadde vært utfordringer med de to første graviditeten. Men også god tilrettelegging, understreker hun.
Den tredje graviditeten var ikke planlagt. Akkurat hva som ble sagt da hun ga oppdragsgiver beskjed om at hun igjen ventet barn, vil hun ikke ha på trykk. Men Hålien er tydelig på at det ikke var god personalhåndtering. Forlengelsen av kontrakten kom i spill.
- Til slutt endte det godt. Men det å bli utsatt for noe slikt er over grensen, forteller Hålien.
I tillegg var hun spent på hvordan både denne og tidligere graviditeter ville påvirke karrieren og muligheten som frilanser.
- Ville jeg klare balansere graviditet og jobb, eller ville det bety at jeg ble mindre attraktiv på jobbmarkedet? Det har vært mange sånne tanker.
Utfordringene er jo heller ikke over når barn er kommet til verden. Det er store ulikheter blant arbeidsgivere både når det kommer til hvor mye tilrettelegging som gjøres for at barn og familie kan bli med på turné, og hvordan hjemreiser kompenseres dersom familien ikke reiser med.
Hålien priser seg lykkelig for at barnefaren har en fleksibel arbeidsgiver. Uten det vet hun ikke om det hadde vært mulig for henne å fortsette som aktiv danser.
- Jeg vet ikke hvordan kalendertetrisen min skulle gått opp om ikke han kunne vært så fleksib
