Ren Mat
07.12.2021
Vi gir dem ofte dyr mat, noen ganger kosttilskudd. Vi steller dem og vasker dem. Kjærlighet får de også. Vi har over en halv million av dem i Norge. Hvorfor bruker vi ikke ulla deres til tekstiler?
DU HAR SIKKERT gjettet det allerede. Vi snakker selvsagt om hund, canis lupus familiaris, menneskets beste venn. Ull fra hund har et navn, chiengora, chien fra det franske ordet for hund.
Det finnes rundt to millioner sau i Norge, 2500 alpakkaer, 4000 kasjmirgeiter og 560 000 hunder. Bruken av hundeull er mildt sagt uvanlig. Er det litt bemerkelsesverdig, med tanke på hvor mye hundeiere investerer i hunden og dens helse, derav også pelskvalitet? I alle fall i et ressursperspektiv?
SELV HAR JEG en finsk lapphund, en brukshund avlet for å gjete rein og passe på familien. Den skal tåle et liv på vidda, og ligge i snøen og vokte når gradestokken sprenges av minusgrader. En fyldig manke beskytter nakken, en stor hale med kraftig pelsvekst kan slynges rundt kroppen for å holde varmen og ikke minst har hunden den livsviktige dobbeltpelsen; kraftige dekkhår og store mengder myk underull med litt «crimp». Luft isolerer, som vi vet.
Tidlig på sommeren falt det av store dotter med den mykeste ulla. Luktfri var den også. I starten prøvde jeg å kompostere det, men det var håpløst. Skulle en ha prøvd å få laga garn da? Underull fra hund er jo svært mykt, og sies å være varmere enn saueull. Jeg valgte å spare på det, og tenkte ikke mer på det, før jeg nevnte det for venner.
DET ER IKKE tvil om at bruk av hundeull trigger reaksjoner. En venn lurte på hva det neste var: «Skal du klippe av deg håret og strikke genser også da?» Eller: «Du vet at du får permanent stempel som that crazy dog lady?». Mens en annen venn som jobber innen tekstilbransjen kunne fortelle at hundeull vurderes blant anerkjente norske designere.
Hvorfor har vi en aversjon mot å bruke ull fra kjæledyr? Hvorfor føles det feil, kanskje til og med ubehagelig og ekkelt?
Det koker ned til spørsmål
Gå til medietDet finnes rundt to millioner sau i Norge, 2500 alpakkaer, 4000 kasjmirgeiter og 560 000 hunder. Bruken av hundeull er mildt sagt uvanlig. Er det litt bemerkelsesverdig, med tanke på hvor mye hundeiere investerer i hunden og dens helse, derav også pelskvalitet? I alle fall i et ressursperspektiv?
SELV HAR JEG en finsk lapphund, en brukshund avlet for å gjete rein og passe på familien. Den skal tåle et liv på vidda, og ligge i snøen og vokte når gradestokken sprenges av minusgrader. En fyldig manke beskytter nakken, en stor hale med kraftig pelsvekst kan slynges rundt kroppen for å holde varmen og ikke minst har hunden den livsviktige dobbeltpelsen; kraftige dekkhår og store mengder myk underull med litt «crimp». Luft isolerer, som vi vet.
Tidlig på sommeren falt det av store dotter med den mykeste ulla. Luktfri var den også. I starten prøvde jeg å kompostere det, men det var håpløst. Skulle en ha prøvd å få laga garn da? Underull fra hund er jo svært mykt, og sies å være varmere enn saueull. Jeg valgte å spare på det, og tenkte ikke mer på det, før jeg nevnte det for venner.
DET ER IKKE tvil om at bruk av hundeull trigger reaksjoner. En venn lurte på hva det neste var: «Skal du klippe av deg håret og strikke genser også da?» Eller: «Du vet at du får permanent stempel som that crazy dog lady?». Mens en annen venn som jobber innen tekstilbransjen kunne fortelle at hundeull vurderes blant anerkjente norske designere.
Hvorfor har vi en aversjon mot å bruke ull fra kjæledyr? Hvorfor føles det feil, kanskje til og med ubehagelig og ekkelt?
Det koker ned til spørsmål