Ivan Vakulenko ligger på gulvet i midtgangen, rett ut på ryggen, mellom de tomme seteradene.
Mens bussen ruller på polsk asfalt, i retning Ukraina, lukker han øynene. Puster dypt. Dette må han bare løse.
Det er 53 seter i bussen, men akkurat nå er det 57 flyktninger som vil være med til Norge. Kanskje må han peke på noen og si: Du får ikke være med. Denne bussen er full.
Det er dette han har fryktet mest. For der nede ved grensa kommer han til å møte blikkene til små barn som har sett byen sin brenne og pappa vinke farvel.
Ivan er en ganske vanlig 39 år gammel tannlege i Oslo. I Ukraina, hvor han er født og oppvokst, har han foreldre, søsken og slektninger. Nå er han ikke sikker på hvordan de har det, eller om de lever.
Hver kveld har han og kona gått i demonstrasjonstog i Oslo og ropt utenfor den russiske ambassaden. Holdt hardt i det ukrainske flagget, hørt opprop og laget plakater.
Men det er ikke nok for Ivan.
Et sterkt behov for å gjøre noe, noe mer konkret, har økt i styrke. Som hos andre ukrainere, andre nordmenn, ja, folk over hele verden.
Men hva er det egentlig som hjelper når det er krig og du bare er et menneske?
Da Ivan fikk spørsmål om å være sjef på en buss som skulle hente flyktninger fra Ukrainas grense til Norge, trengte han ikke betenkningstid.
Morgenen etter sto han blant frivillige og frelste på et industriområde i Østfold.
Dag 1, klokka 12.15
Google Maps viser at raskeste vei fra Råde utenfor Fredrikstad til grensebyen Dorohusk i Polen er 1797 kilometer. Det er dit bussen skal.
Om mindre enn to døgn er de framme, om alt går etter planen.
Annie Évike Jensen har ansvaret for pakkingen av alt som skal med.
Det er en liten menighet, Frikirken i Råde, som arrangerer og finansierer bussturen for å hente flyktninger. Planen er at de også skal levere ut medisiner og tepper.
Men det aller viktigste er barna de skal hente. Små og foreldreløse, fra et barnehjem i Ukraina. Det er i hvert fall det alle tror de skal.
Under en time før avreise kjenner ikke Ivan seg nervøs. Han gruer seg ikke.
- Jeg føler ingenting. Jeg er tom. Jeg vil bare gjøre denne jobben.
Han speider etter bussen, den burde vært her nå.
Klokka 12.30
En voksen kar griper tak i oss, inni lokalet der frivillige ordner matvarer. Mannen er russer og har noe han må si.
- Jeg hater denne krigen. Det er som en bror angriper en annen bror.
Mannen er blank i blikket og sier det er vanskelig å sove om natta nå. Av hensyn til familien i Russland ber han om å få være anonym.
Det siste timene har han kjørt rundt til lokale kjøpmenn og hentet varer som er donert til turen. Det hjelper å hjelpe. Men når kvelden kommer, må han likevel ta en sovepille.
Klokka 12.45
I en stor pappeske ligger 110 matpakker. To doble skiver i hver, én med sjokoladepålegg, én med ost og skinke.
- Mora mi har smurt på seg senebetennelse i natt, humrer Terje Hellesjø.
Kjeks, kaffe, suppeposer, knekkebrød, pepperkaker, nøtter, spekeskinke, godteri. Matvarer som ikke trenger kjøleskap står etter hvert ferdig pakket og fordelt i 50 bæreposer.
Mens Ivan venter på bussen, ringer han Utlendingsdirektoratet, UDI. Det
