Denne vitenskapelige artikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 19.august 2021. Studien er i tråd med Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) sine retningslinjer (Referanse 914651). Ingen interessekonflikter oppgitt.
Merknad: Delt 1.forfatterskap mellom Baklid og Dahl-Michelsen.
Sammendrag
Hensikt: Å undersøke hvordan tverrprofesjonelt samarbeid utvikles i en kommunal døgnrehabiliteringsavdeling.
Design, materiale og metode: Single case-studie. Det empiriske materialet er samlet inn via fokusgruppeintervju. I fokusgruppen deltok fysioterapeut, ergoterapeut, hjelpepleier, lege og sykepleier. Analysen er tematisk, og Edwards teori om tverrprofesjonelt samarbeid utgjør den teoretiske rammen for analysene.
Funn: Funnene presenteres som fire tema: 1) Rehabiliteringspotensiale, forventningsavklaring og felles målsetting, 2) Praktisk samarbeid og felles kunnskap, 3) Pårørende som bidragsytere og samarbeidspartnere, krevende avgjørelser og sorgarbeid og 4) Profesjonsbriller, rehabiliteringsbriller og felles tverrprofesjonell kunnskap. Funnene viser hvordan relasjonell ekspertise, felles kunnskap og relasjonell handlekraft etableres som felles tverrprofesjonell plattform der summen blir større enn det enkelte utøverne bringer inn. Studien viser også at involvering av pasient og pårørende inngår som en viktig del av det tverrprofesjonelle samarbeidet.
Konklusjon: Felles kunnskap som alle profesjonsutøverne deler, er en sentral premiss i det tverrprofesjonelle samarbeidet. Kunnskapen utgjør noe mer enn det den enkelte profesjon representerer og pasient og pårørende involveres i samarbeidet. Tverrprofesjonelt samarbeid fordrer at den enkelte profesjonsutøver evner å bidra inn i en slik felles kunnskapsproduksjon.
Nøkkelord: tverrprofesjonelt samarbeid, relasjonell ekspertise, felles kunnskap, relasjonell handlekraft, kommunal døgnrehabilitering.
Abstract
Interprofessional collaboration in a municipal 24-hour rehabilitation unit. A qualitative study of the professionals' experiences
Purpose: To investigate how interprofessional collaboration is developed in a municipal 24-hour rehabilitation unit.
Design, material and method: Single case study. The empirical material is conducted using focus group interview. The focus group included a physiotherapist, occupational therapist, auxiliary nurse, doctor and nurse. The analysis is thematic, and Edward's theory of interdisciplinary collaboration constitutes the theoretical framework for the analyses.
Findings: The findings are presented as four topics: 1) Rehabilitation potential, clarification of expectations and common goal, 2) Practical collaboration and common knowledge, 3) Next of kin as contributors and partners, demanding decisions and grief work and 4) Professional glasses, rehabilitation glasses and common interdisciplinary knowledge. The findings show how relational expertise, common knowledge and relational agency are established as a common interprofessional platform where the sum is larger than the contribution from each of the professionals. The study also shows that patient and next of kin involvement is an important part of the interdisciplinary collaboration.
Conclusion: Common knowledge that all professionals share is a central premise in the interdisciplinary collaboration, the knowledge constitutes something more than what the individual profession represents, and the patient and next of kin are involved in the collaboration. Interprofessional collaboration requires that the individual professional is able to contribute to such a common knowledge production.
Key-words: inter-professional collaboration, relational expertise, common knowledge, relational agency, municipal 24-hour rehabilitation unit.
Bakgrunn
Befolkningen i Norge lever stadig lengre, samtidig som flere overlever sykdom og flere får kroniske livsstilsrelaterte sykdommer. Mange lever med flere sykdommer samtidig, eller med sykdom og/ eller skade som reduserer funksjonsnivået deres betydelig [1, 2]. Den demografiske utviklingen medfører en kompleksitet som gjør at tjenestene ikke kommer i mål med enkelttiltak. I dagens helse- og sosialpolitikk er fokus på samarbeid på tvers av yrkes- og organisatoriske grenser sterkt økende, og rehabilitering og tverrprofesjonelt samarbeid er to sentrale satsningsområder [3-5]. De siste tiårene har tilnærmingen i rehabiliteringsfeltet flyttet hovedfokuset fra å behandle sykdom og patologi til å redusere funksjonsnedsettelse og optimalisere selvstendighet [6]. Tilnærmingen kommer tydelig til utrykk i definisjonen av rehabilitering slik den utrykkes i Rehabiliteringsforskriften fra 2018:
Habilitering og rehabilitering skal ta utgangspunkt i den enkelte pasient og brukers livssituasjon og mål. Habilitering og rehabilitering er målrettede samarbeidsprosesser som foregår på ulike arenaer mellom pasient, bruker, pårørende og tjenesteytere. Prosessene kjennetegnes ved koordinerte, sammenhengende og kunnskapsbaserte tiltak.
Formålet er at den enkelte pasient og bruker, som har eller står i fare for å få begrensninger i sin fysiske, psykiske, kognitive eller sosiale funksjonsevne, skal gis mulighet til å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltagelse i utdanning og arbeidsliv, sosialt og i samfunnet. [7]
Når det gjelder behovet for rehabilitering, er det store variasjoner når det gjelder hvilke typer tjenester pasientene har behov for. Dette påvirker organiseringen av tjenestene. Helsedirektoratet har gitt retning for en type arbeidsdeling gjennom Nasjonal veileder i rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator [8], der de deler pasientgruppen i tre ut fra rehabiliteringsbehov: Mindre omfattende behov, middels omfattende behov og omfattende behov. Rehabiliteringspasienter med omfattende rehabiliteringsbehov kjennetegnes blant annet av høyt bistandsbehov, vedvarende funksjonssvikt med behov for intensiv habilitering og rehabilitering for å opprettholde eller positivt endre sitt funksjonsnivå, og/ eller motvirke progredierende utvikling [8].
Pasienter med omfattende rehabiliteringsbehov kre
