Fysioterapeuten
27.10.2021
Kjersti Kathinka Baklid, MSc., rehabilitering og habilitering, OsloMet - storbyuniversitetet. Fysioterapeut, Drammen kommune. kjersti.kathinka.baklid@drammen.kommune.no .
Tone Dahl-Michelsen, PhD., førsteamanuensis, Institutt for fysioterapi, OsloMet - storbyuniversitetet.
tonedami@oslomet.no.
Bakgrunn
Befolkningen i Norge lever stadig lengre, samtidig som flere overlever sykdom og flere får kroniske livsstilsrelaterte sykdommer. Mange lever med flere sykdommer samtidig, eller med sykdom og/eller skade som reduserer funksjonsnivået deres betydelig [1, 2]. Den demografiske utviklingen medfører en kompleksitet som gjør at tjenestene ikke kommer i mål med enkelttiltak. I dagens helse- og sosialpolitikk er fokus på samarbeid på tvers av yrkes- og organisatoriske grenser sterkt økende, og rehabilitering og tverrprofesjonelt samarbeid er to sentrale satsningsområder [3-5]. De siste tiårene har tilnærmingen i rehabiliteringsfeltet flyttet hovedfokuset fra å behandle sykdom og patologi til å redusere funksjonsnedsettelse og optimalisere selvstendighet [6]. Tilnærmingen kommer tydelig til utrykk i definisjonen av rehabilitering slik den utrykkes i Rehabiliteringsforskriften fra 2018:
Habilitering og rehabilitering skal ta utgangspunkt i den enkelte pasient og brukers livssituasjon og mål. Habilitering og rehabilitering er målrettede samarbeidsprosesser som foregår på ulike arenaer mellom pasient, bruker, pårørende og tjenesteytere. Prosessene kjennetegnes ved koordinerte, sammenhengende og kunnskapsbaserte tiltak.
Formålet er at den enkelte pasient og bruker, som har eller står i fare for å få begrensninger i sin fysiske, psykiske, kognitive eller sosiale funksjonsevne, skal gis mulighet til å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltagelse i utdanning og arbeidsliv, sosialt og i samfunnet. [7]
Når det gjelder behovet for rehabilitering, er det store variasjoner når det gjelder hvilke typer tjenester pasientene har behov for. Dette påvirker organiseringen av tjenestene. Helsedirektoratet har gitt retning for en type arbeidsdeling gjennom Nasjonal veileder i rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator [8], der de deler pasientgruppen i tre ut fra rehabiliteringsbehov: Mindre omfattende behov, middels omfattende behov og omfattende behov. Rehabiliteringspasienter med omfattende rehabiliteringsbehov kjennetegnes blant annet av høyt bistandsbehov, vedvarende funksjonssvikt med behov for intensiv habilitering og rehabilitering for å opprettholde eller positivt endre sitt funksjonsnivå, og/ eller motvirke progredierende utvikling [8].
Pasienter med omfattende rehabiliteringsbehov krever en kompleks tverrprofesjonell tilnærming [5, 8-10]. God rehabilitering viser seg derimot å være utfordrende å få til. Når organisatoriske forhold øver press på profesjonsutøvernes arbeidssituasjon settes ofte pasientdeltagelse og individtilpasset intervensjon til side [5, 11, 12].
Når det gjelder rehabilitering på kommunal institusjon, har Helsetilsynet gjennomført landsomfattende tilsyn med rehabilitering i sykehjem for eldre i perioden 2009-2012. Tilsynet avdekket at prosedyrer eller etablert praksis som sikret rehabiliteringstilbud manglet, og at det tverrprofesjonelle samarbeidet ikke fungerte bra nok. I Opptrappingsplanen [4] ble det derfor anbefalt å bygge ut egne enheter med dag-, korttids- og hjemmetjenestetilbud utenfor sykehjemmene med tverrprofesjonell kompetanse og fagmiljø med et klart rehabiliterende siktemål [4, s.21]. I Evaluering av opptrappingsplan [9] fra 2020, fremgår det at det har vært manglende oppfølging og prioritering av rehabiliteringsfeltet, og at godt tverrprofesjonelt samarbeid fremdeles ikke fungerer etter intensjonene, noe som ser ut til å resultere i et fragmentert rehabiliteringstilbud [9].
Forskning innen rehabilitering viser at tverrprofesjonelt samarbeid er utfordrende [10, 12], samtidig som eksplisitte og kontekstuelle beskrivelser av faktorene som fremmer sammenhengen i den komplekse rehabiliteringshverdagen savnes [5]. Hensikten med denne studien er å få frem kunnskap om hva som kjennetegner godt tverrprofesjonelt samarbeid i praksis, og hvordan dette utvikles og fungerer i en kommunal døgnrehabiliteringsavdeling for pasienter med omfattende rehabiliteringsbehov. Vi har utviklet følgende problemstilling:
Hvordan utvikles tverrprofesjonelt samarbeid i en kommunal døgnrehabiliteringsavdeling?
Teoretisk perspektiv
I denne studien tar vi utgangspunkt i Edwards [13] teoretiske perspektiv på tverrprofesjonelt samarbeid. Et sentralt poeng hos Edwards er at summen av den individuelle ekspertisen innenfor hver enkelt profesjon ikke er tilstrekkelig for å utvikle helhetlige tjenester av høy kvalitet i møte pasienter med komplekse utfordringer. De ulike profesjonene må sammen skape noe nytt og bedre gjennom at den enkelte bidrar med sin særegne ekspertise i et åpent, engasjert og dynamisk foranderlig samarbeid [13]. Begrepene relasjonell ekspertise (relational expertise), felles kunnskap (common knowledge) og relasjonell handlekraft (relational agency) er tre sentrale begreper i Edwards teori [14-16].
Når det gjelder relasjonell ekspertise er det sentralt at en som profesjonsutøver lytter, gjenkjenner og engasjerer seg i hva som driver andres og egen profesjon - hva som er hensikten bak hva en velger eller ønsker å gjøre. Ut fra dette finner en sammen frem til utvidet, felles handlingsformål, eller med Edwards ord «Joint Object of Activity» [16]. I felles kunnskap handler det om å etablere felles grunn og gjøre til kjenne felles verdier og motiver, for deretter å forme tjenestene. Felles innsikt og forståelse er sentralt [13]. Med relasjonell handlekraft viser Edwards til en gruppes evne til å løfte kompliserte utfordringer opp på et høyere nivå - preget av selvstendig og likestilt dialog, i en retning mot felles intensjon eller formål [13, 15].
Design, materiale og metode
Studien er designet som en single case-studie. Designet ble valgt fordi det egner seg til å komme i dybden på fenomenet som studeres, og til å illustrere en praksis; i vårt tilfelle tverrprofesjonelt samarbeid i en kommunal døgnrehabiliteringsavdeling [17, 18].
Opptrappingsplanen [4], Evaluering av opptrappingsplanen [9] og Rehabiliteringsveilederen [8] har kommet med en del anbefalinger i forhold til struktur og organisering av kommunale rehabiliteringsenheter/rehabiliteringsavdelinger. I denne studien er valg av rehabiliteringsavdeling strategisk i den forstand at den ble valgt ut på bakgrunn av at den i egen presentasjon på kommunenes nettsider arbeider i tråd med disse anbefalingene. Kort sagt hadde avdelingen en viss størrelse, og en tydelig profil med tanke på re
Gå til mediettonedami@oslomet.no.
Bakgrunn
Befolkningen i Norge lever stadig lengre, samtidig som flere overlever sykdom og flere får kroniske livsstilsrelaterte sykdommer. Mange lever med flere sykdommer samtidig, eller med sykdom og/eller skade som reduserer funksjonsnivået deres betydelig [1, 2]. Den demografiske utviklingen medfører en kompleksitet som gjør at tjenestene ikke kommer i mål med enkelttiltak. I dagens helse- og sosialpolitikk er fokus på samarbeid på tvers av yrkes- og organisatoriske grenser sterkt økende, og rehabilitering og tverrprofesjonelt samarbeid er to sentrale satsningsområder [3-5]. De siste tiårene har tilnærmingen i rehabiliteringsfeltet flyttet hovedfokuset fra å behandle sykdom og patologi til å redusere funksjonsnedsettelse og optimalisere selvstendighet [6]. Tilnærmingen kommer tydelig til utrykk i definisjonen av rehabilitering slik den utrykkes i Rehabiliteringsforskriften fra 2018:
Habilitering og rehabilitering skal ta utgangspunkt i den enkelte pasient og brukers livssituasjon og mål. Habilitering og rehabilitering er målrettede samarbeidsprosesser som foregår på ulike arenaer mellom pasient, bruker, pårørende og tjenesteytere. Prosessene kjennetegnes ved koordinerte, sammenhengende og kunnskapsbaserte tiltak.
Formålet er at den enkelte pasient og bruker, som har eller står i fare for å få begrensninger i sin fysiske, psykiske, kognitive eller sosiale funksjonsevne, skal gis mulighet til å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltagelse i utdanning og arbeidsliv, sosialt og i samfunnet. [7]
Når det gjelder behovet for rehabilitering, er det store variasjoner når det gjelder hvilke typer tjenester pasientene har behov for. Dette påvirker organiseringen av tjenestene. Helsedirektoratet har gitt retning for en type arbeidsdeling gjennom Nasjonal veileder i rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator [8], der de deler pasientgruppen i tre ut fra rehabiliteringsbehov: Mindre omfattende behov, middels omfattende behov og omfattende behov. Rehabiliteringspasienter med omfattende rehabiliteringsbehov kjennetegnes blant annet av høyt bistandsbehov, vedvarende funksjonssvikt med behov for intensiv habilitering og rehabilitering for å opprettholde eller positivt endre sitt funksjonsnivå, og/ eller motvirke progredierende utvikling [8].
Pasienter med omfattende rehabiliteringsbehov krever en kompleks tverrprofesjonell tilnærming [5, 8-10]. God rehabilitering viser seg derimot å være utfordrende å få til. Når organisatoriske forhold øver press på profesjonsutøvernes arbeidssituasjon settes ofte pasientdeltagelse og individtilpasset intervensjon til side [5, 11, 12].
Når det gjelder rehabilitering på kommunal institusjon, har Helsetilsynet gjennomført landsomfattende tilsyn med rehabilitering i sykehjem for eldre i perioden 2009-2012. Tilsynet avdekket at prosedyrer eller etablert praksis som sikret rehabiliteringstilbud manglet, og at det tverrprofesjonelle samarbeidet ikke fungerte bra nok. I Opptrappingsplanen [4] ble det derfor anbefalt å bygge ut egne enheter med dag-, korttids- og hjemmetjenestetilbud utenfor sykehjemmene med tverrprofesjonell kompetanse og fagmiljø med et klart rehabiliterende siktemål [4, s.21]. I Evaluering av opptrappingsplan [9] fra 2020, fremgår det at det har vært manglende oppfølging og prioritering av rehabiliteringsfeltet, og at godt tverrprofesjonelt samarbeid fremdeles ikke fungerer etter intensjonene, noe som ser ut til å resultere i et fragmentert rehabiliteringstilbud [9].
Forskning innen rehabilitering viser at tverrprofesjonelt samarbeid er utfordrende [10, 12], samtidig som eksplisitte og kontekstuelle beskrivelser av faktorene som fremmer sammenhengen i den komplekse rehabiliteringshverdagen savnes [5]. Hensikten med denne studien er å få frem kunnskap om hva som kjennetegner godt tverrprofesjonelt samarbeid i praksis, og hvordan dette utvikles og fungerer i en kommunal døgnrehabiliteringsavdeling for pasienter med omfattende rehabiliteringsbehov. Vi har utviklet følgende problemstilling:
Hvordan utvikles tverrprofesjonelt samarbeid i en kommunal døgnrehabiliteringsavdeling?
Teoretisk perspektiv
I denne studien tar vi utgangspunkt i Edwards [13] teoretiske perspektiv på tverrprofesjonelt samarbeid. Et sentralt poeng hos Edwards er at summen av den individuelle ekspertisen innenfor hver enkelt profesjon ikke er tilstrekkelig for å utvikle helhetlige tjenester av høy kvalitet i møte pasienter med komplekse utfordringer. De ulike profesjonene må sammen skape noe nytt og bedre gjennom at den enkelte bidrar med sin særegne ekspertise i et åpent, engasjert og dynamisk foranderlig samarbeid [13]. Begrepene relasjonell ekspertise (relational expertise), felles kunnskap (common knowledge) og relasjonell handlekraft (relational agency) er tre sentrale begreper i Edwards teori [14-16].
Når det gjelder relasjonell ekspertise er det sentralt at en som profesjonsutøver lytter, gjenkjenner og engasjerer seg i hva som driver andres og egen profesjon - hva som er hensikten bak hva en velger eller ønsker å gjøre. Ut fra dette finner en sammen frem til utvidet, felles handlingsformål, eller med Edwards ord «Joint Object of Activity» [16]. I felles kunnskap handler det om å etablere felles grunn og gjøre til kjenne felles verdier og motiver, for deretter å forme tjenestene. Felles innsikt og forståelse er sentralt [13]. Med relasjonell handlekraft viser Edwards til en gruppes evne til å løfte kompliserte utfordringer opp på et høyere nivå - preget av selvstendig og likestilt dialog, i en retning mot felles intensjon eller formål [13, 15].
Design, materiale og metode
Studien er designet som en single case-studie. Designet ble valgt fordi det egner seg til å komme i dybden på fenomenet som studeres, og til å illustrere en praksis; i vårt tilfelle tverrprofesjonelt samarbeid i en kommunal døgnrehabiliteringsavdeling [17, 18].
Opptrappingsplanen [4], Evaluering av opptrappingsplanen [9] og Rehabiliteringsveilederen [8] har kommet med en del anbefalinger i forhold til struktur og organisering av kommunale rehabiliteringsenheter/rehabiliteringsavdelinger. I denne studien er valg av rehabiliteringsavdeling strategisk i den forstand at den ble valgt ut på bakgrunn av at den i egen presentasjon på kommunenes nettsider arbeider i tråd med disse anbefalingene. Kort sagt hadde avdelingen en viss størrelse, og en tydelig profil med tanke på re
