Revolusjonens arnested
Sidi Bouzid er stedet i det tunisiske innlandet hvor frukt- og grønnsaksselgeren Mohamed Bouazizi i desember 2010 satt fyr på seg selv foran lokaladministrasjonen. Med det startet protestbølgen som fikk navnet Den arabiske våren.
Revolusjonen resulterte i at diktator Ben Ali og familie flyktet fra landet. I 2011 ble det holdt valg til nasjonalforsamling, et valg som ble vunnet av det mange anså for å være et islamistisk parti - Ennahda. Nye parlaments- og presidentvalgene i 2014, førte imidlertid til et maktskifte, og det sekulære Nidaa Tounes overtok regjeringskontorene mens partiets stifter, Beji Caid Essebsi, ble President.
Valgene i 2014 gikk fredelig for seg, Tunisia skinte som en fredelig fakkel i en region som ellers ble preget av borgerkriger, med Syria som det aller grimmeste eksempelet. Det lille landet på Afrikas nordtipp klarte å holde volden fra livet og ble kåret til «The Country of the Year» av The Economist, mens «Den Tunisiske Kvartetten» ble hedret med Nobels Fredspris året etter.
Fremtiden så, for første gang på mange år, lys ut for tunisiere flest, mens resten av verden så et håp for den arabiske verden i det tunisiske eksempelet.
Men så skjedde det. Terrorister angrep Bardot-museet i Tunis i januar 2015, og få månedere senere ble turister massakrert på stranden i Sousse. Idyllen var brutt og plutselig var Tunisia kjent for omverdenen som landet som sendte flest fremmedkrigere til krigen i Syria. Volden endret det som til da hadde vært en bemerkelsesverdig fredelig overgang fra diktatur til demokrati.
Nå, nesten tre år etter angrepene, risiskerer ungdommen fra Sidi Bouzid livet i båter på vei over Middelhavet. Hva er det som holder på å skje i Tunisia?
Uforholdsmessig store forventninger
- Tunisisk ungdom flykter ikke fordi de må, men fordi de kan, s
