Diabetes
13.09.2022
Tre ganger har diabetesen kommet inn i livet til familien Hauge: I 1973, i 1998 og i 2014. Hvordan takler tre generasjoner diabetes type 1?
Sola skinner over Fyllingsdalen utenfor Bergen. Hjemme hos Kristin Bergitte Hauge er tre generasjoner samlet: Kristins far, Harald, Kristin selv og hennes datter Ellinor.
I sofaen ligger katten Sniffy og sover. Den er så dorsk at familien halvt i spøk, halvt i alvor, lurer på om katten kanskje har fått diabetes, den og. I så fall ville den blitt det fjerde familiemedlemmet med sykdommen.
De tre i sofaen vet mer om diabetes enn de fleste. Kompetansen har de fått etter å ha kjent sykdommen på kroppen. Det begynte med Haralds diagnose som 25-åring, i 1973. At diabetes type 1 skulle prege også de neste to generasjonene, var han heldigvis lykkelig uvitende om, den gangen han ble sendt på sykehus med syreforgiftning.
I årene mellom Haralds diagnose i 1973 og barnebarnet Ellinors diagnose i 2014, har det skjedd en rivende utvikling innen diabetesbehandling og -utstyr. Livet 2med diabetes har vært svært ulikt for Harald, Kristin og Ellinor.
Da Ellinor fikk diabetes som toåring, fikk hun sensor og pumpe, og kan nesten leve som normalt med sin diabetes. Sånn var det ikke for bestefar Harald.
- Det var et strengt kostregime. Og sånne nåler. Harald viser med hendene, som ikke levner noen tvil om at nålene var solide saker.
- Nålene måtte kokes, og blodsukkeret ble kanskje testet hver gang jeg var på kontroll på Haukeland.
Opplæringen var også et kapittel for seg. - Jeg fikk en appelsin jeg skulle stikke på, og det gikk jo greit. Men så skulle jeg prøve på meg selv, og da stoppet det opp. Harald ler.
FIKK SENSOR
Etter å ha hatt diabetes i over førti år, fikk Harald endelig sensor for tre år siden. Det kan han takke datteren Kristin for.
- Pappa hadde ikke sensor, han drev fortsatt og målte blodsukkeret flere ganger om dagen. Han har ordentlige arbeidshender, og det var så vidt han klarte å få ut blod til å måle blodsukkeret. Jeg husker jeg tenkte at «han har hatt diabetes i 45 år, er det noen som virkelig fortjener sensor, så er det søren meg han». Så jeg sa til ham at jeg skal hjelpe deg, slik at du får sensor. Pappa tok det opp med legen sin, og mamma og jeg hjalp med å skrive en begrunnelse. Og da fikk han sensor, sier Kristin.
Når det gjelder diabetesteknologi, har de tre valgt litt ulike løsninger. Harald bruker fortsatt penn, og Kristin byttet fra penn til Omnipod for litt under ett år siden.
- Jeg gjorde et forsøk for 12 år siden med pumpe, men likte det ikke. Så jeg gikk tilbake til penn. Men så tenkte jeg at jeg skulle gi det et nytt forsøk. Jeg synes
Gå til medietI sofaen ligger katten Sniffy og sover. Den er så dorsk at familien halvt i spøk, halvt i alvor, lurer på om katten kanskje har fått diabetes, den og. I så fall ville den blitt det fjerde familiemedlemmet med sykdommen.
De tre i sofaen vet mer om diabetes enn de fleste. Kompetansen har de fått etter å ha kjent sykdommen på kroppen. Det begynte med Haralds diagnose som 25-åring, i 1973. At diabetes type 1 skulle prege også de neste to generasjonene, var han heldigvis lykkelig uvitende om, den gangen han ble sendt på sykehus med syreforgiftning.
I årene mellom Haralds diagnose i 1973 og barnebarnet Ellinors diagnose i 2014, har det skjedd en rivende utvikling innen diabetesbehandling og -utstyr. Livet 2med diabetes har vært svært ulikt for Harald, Kristin og Ellinor.
Da Ellinor fikk diabetes som toåring, fikk hun sensor og pumpe, og kan nesten leve som normalt med sin diabetes. Sånn var det ikke for bestefar Harald.
- Det var et strengt kostregime. Og sånne nåler. Harald viser med hendene, som ikke levner noen tvil om at nålene var solide saker.
- Nålene måtte kokes, og blodsukkeret ble kanskje testet hver gang jeg var på kontroll på Haukeland.
Opplæringen var også et kapittel for seg. - Jeg fikk en appelsin jeg skulle stikke på, og det gikk jo greit. Men så skulle jeg prøve på meg selv, og da stoppet det opp. Harald ler.
FIKK SENSOR
Etter å ha hatt diabetes i over førti år, fikk Harald endelig sensor for tre år siden. Det kan han takke datteren Kristin for.
- Pappa hadde ikke sensor, han drev fortsatt og målte blodsukkeret flere ganger om dagen. Han har ordentlige arbeidshender, og det var så vidt han klarte å få ut blod til å måle blodsukkeret. Jeg husker jeg tenkte at «han har hatt diabetes i 45 år, er det noen som virkelig fortjener sensor, så er det søren meg han». Så jeg sa til ham at jeg skal hjelpe deg, slik at du får sensor. Pappa tok det opp med legen sin, og mamma og jeg hjalp med å skrive en begrunnelse. Og da fikk han sensor, sier Kristin.
Når det gjelder diabetesteknologi, har de tre valgt litt ulike løsninger. Harald bruker fortsatt penn, og Kristin byttet fra penn til Omnipod for litt under ett år siden.
- Jeg gjorde et forsøk for 12 år siden med pumpe, men likte det ikke. Så jeg gikk tilbake til penn. Men så tenkte jeg at jeg skulle gi det et nytt forsøk. Jeg synes
