Bedre Skole
28.05.2021
De fleste tiltak mot skolevegring settes i gang først når fraværet er blitt et alvorlig problem. Gjennom å bruke en tredelt modell som tydeliggjør behovet for tidlig intervensjon, vil man kunne hjelpe den unge før problemet har utviklet seg for langt.
Denne artikkelen handler om begynnende skolevegring hos barn og unge og om tidlig intervensjon. Vi forstår skolevegring som at: A) unge viser motvilje mot å gå på skolen, og fraværet leder til langvarig fravær; B) de unge er vanligvis hjemme i skoletiden, og foreldrene er som regel klar over dette; C) de unge blir følelsesmessig opprørte ved tanken på å gå på skolen; D) de viser ikke alvorlig antisosial atferd, selv om de kan vise sterk motstand, dersom foreldrene prøver å overtale dem til å gå på skolen; og E) foreldrene har forsøkt å få den unge på skolen (Berg, 2002).
Tradisjonelt har skolevegring blitt identifisert og problematisert når den unge blir helt borte fra skolen. Det settes da i gang en rekke med tiltak og forsøk både fra hjem, skole og hjelpetjenester for å få den unge tilbake. Forskning og erfaring kan tyde på at det totale skolefraværet ofte er en foreløpig slutt på en lang prosess, der den unge over tid har vist ulike tegn på at oppmøte på skolen er vanskelig. Ofte har det likevel ikke blitt satt i gang tiltak eller intervensjoner som har endret på dette, og resultatet er at de «plutselig» er helt borte fra skolen. Denne prosessen, der de voksne venter til den unge har falt ut av skolen, har av de amerikanske forskerne Paula Graczyk og Christopher Kearney (2014) blitt betegnet som en wait to fail approach. I denne artikkelen ønsker vi å vise et rammeverk man kan jobbe innenfor hvis man ønsker å innta en mer proaktiv holdning til skolefravær.
Tiltakspyramiden og skolefravær
I en artikkel fra 2014 presenterer Graczyk og Kearney en modell der man bruker den såkalte tiltakspyramiden i arbeidet med skolefravær og skolevegring. Tiltakspyramidemodellen er et systematisk og hierarkisk hjelpemiddel for å velge passende (evidensbaserte) tiltak, basert på behov hos den unge, skolen eller familien. Modellen forutsetter en kontinuerlig monitorering og justering av tiltak etter hvordan problemet utvikler seg. Ofte fremstilles tiltakspyramiden som tredelt med universelle, målrettede og intensive intervensjoner (se figur 1).
Mens vi i innledningen påpekte at man tradisjonelt har ventet til den unge har falt ut av skolen, før tiltak blir iverksatt, vil det å se skoleoppmøte og fravær fra skolen i lys av tiltakspyramiden innebære at en også arbeider forebyggende med fravær, har systemer for å fange opp elever med begynnende fraværsproblematikk og har tiltak for dem som er blitt helt borte fra skolen. Slik vi ser det, vil fordelene ved å bruke en slik modell være mange: 1) Man har gjennom forebygging mulighet til å begrense antall elever som utvikler fraværsproblem. 2) Tiltak konsentrert mot det målrettede nivået vil føre til at elever får tilbud om hjelp før de har falt helt ut av skolen. 3) Om den unge likevel faller ut av skolen, har man allerede mye kunnskap og erfaring med hva som virker, og hva som ikke virker. Slik bruker man mindre tid på utredning og unngår kanskje en ytterligere forverring av fraværsproblemet. Konsekvensen av dette er at færre unge utvikler alvorlige fraværsproblem. Det er viktig for alle involverte. Det er også viktig fordi vi per i dag ikke har tiltak som hjelper alle med etablert skolevegring (se for eksempel Maynard et al., 2015), noe som gjør forebygging enda viktigere.
Tidlig intervensjon ved skolevegring
Tidlig intervensjon ved skolevegring handler om å ta tak i fraværsproblemet før det har blitt stort, og idet den unge har begynnende fravær som ikke skyldes sykdom eller andre godkjente grunner. I samtaler med foreldre til skolevegrere har det ofte kommet frem historier der elevens skolegang har vært preget av perioder der den unge har vegret seg, enten ved å unngå bestemte fag (særlig kroppsøving) eller dager (annerledes dager på skolen), eller har hatt vansker med å komme seg på skolen etter helger eller ferier. Fraværet er ofte kombinert med symptomer på engstelse og «vondter» (f.eks. vondt i mage, hode) uten at dette er knyttet til sykdom (Ingul, Havik & Heyne, 2019).
Hvis den unge viser slike tegn, blir spørsmålet: Når skal man reagere? Når skal vi si at et barn har «så høyt fravær» at vi bør utrede og sette inn tiltak? Det finnes ikke noe entydig svar på dette i forskning eller klinisk praksis. I sin artikkel fra 2014 hevder Graczyk og Kearney at mellom 5 og 10 prosent av elevene vil trenge denne typen intervensjon. Vi
Figur 1: Tiltakspyramiden i fraværsarbeid. Det forventes økende kompleksitet og mengde fravær jo høyere man kommer i pyramiden, og derfor også økende krav til intervensjoner og tiltak. Universelle intervensjoner er intervensjoner som rettes mot alle. Målrettede intervensjoner rettes mot individer eller grupper med identifisert risiko som står i fare for å utvikle store vansker. Intensive intervensjoner er behandling eller tiltak rettet mot
Gå til medietTradisjonelt har skolevegring blitt identifisert og problematisert når den unge blir helt borte fra skolen. Det settes da i gang en rekke med tiltak og forsøk både fra hjem, skole og hjelpetjenester for å få den unge tilbake. Forskning og erfaring kan tyde på at det totale skolefraværet ofte er en foreløpig slutt på en lang prosess, der den unge over tid har vist ulike tegn på at oppmøte på skolen er vanskelig. Ofte har det likevel ikke blitt satt i gang tiltak eller intervensjoner som har endret på dette, og resultatet er at de «plutselig» er helt borte fra skolen. Denne prosessen, der de voksne venter til den unge har falt ut av skolen, har av de amerikanske forskerne Paula Graczyk og Christopher Kearney (2014) blitt betegnet som en wait to fail approach. I denne artikkelen ønsker vi å vise et rammeverk man kan jobbe innenfor hvis man ønsker å innta en mer proaktiv holdning til skolefravær.
Tiltakspyramiden og skolefravær
I en artikkel fra 2014 presenterer Graczyk og Kearney en modell der man bruker den såkalte tiltakspyramiden i arbeidet med skolefravær og skolevegring. Tiltakspyramidemodellen er et systematisk og hierarkisk hjelpemiddel for å velge passende (evidensbaserte) tiltak, basert på behov hos den unge, skolen eller familien. Modellen forutsetter en kontinuerlig monitorering og justering av tiltak etter hvordan problemet utvikler seg. Ofte fremstilles tiltakspyramiden som tredelt med universelle, målrettede og intensive intervensjoner (se figur 1).
Mens vi i innledningen påpekte at man tradisjonelt har ventet til den unge har falt ut av skolen, før tiltak blir iverksatt, vil det å se skoleoppmøte og fravær fra skolen i lys av tiltakspyramiden innebære at en også arbeider forebyggende med fravær, har systemer for å fange opp elever med begynnende fraværsproblematikk og har tiltak for dem som er blitt helt borte fra skolen. Slik vi ser det, vil fordelene ved å bruke en slik modell være mange: 1) Man har gjennom forebygging mulighet til å begrense antall elever som utvikler fraværsproblem. 2) Tiltak konsentrert mot det målrettede nivået vil føre til at elever får tilbud om hjelp før de har falt helt ut av skolen. 3) Om den unge likevel faller ut av skolen, har man allerede mye kunnskap og erfaring med hva som virker, og hva som ikke virker. Slik bruker man mindre tid på utredning og unngår kanskje en ytterligere forverring av fraværsproblemet. Konsekvensen av dette er at færre unge utvikler alvorlige fraværsproblem. Det er viktig for alle involverte. Det er også viktig fordi vi per i dag ikke har tiltak som hjelper alle med etablert skolevegring (se for eksempel Maynard et al., 2015), noe som gjør forebygging enda viktigere.
Tidlig intervensjon ved skolevegring
Tidlig intervensjon ved skolevegring handler om å ta tak i fraværsproblemet før det har blitt stort, og idet den unge har begynnende fravær som ikke skyldes sykdom eller andre godkjente grunner. I samtaler med foreldre til skolevegrere har det ofte kommet frem historier der elevens skolegang har vært preget av perioder der den unge har vegret seg, enten ved å unngå bestemte fag (særlig kroppsøving) eller dager (annerledes dager på skolen), eller har hatt vansker med å komme seg på skolen etter helger eller ferier. Fraværet er ofte kombinert med symptomer på engstelse og «vondter» (f.eks. vondt i mage, hode) uten at dette er knyttet til sykdom (Ingul, Havik & Heyne, 2019).
Hvis den unge viser slike tegn, blir spørsmålet: Når skal man reagere? Når skal vi si at et barn har «så høyt fravær» at vi bør utrede og sette inn tiltak? Det finnes ikke noe entydig svar på dette i forskning eller klinisk praksis. I sin artikkel fra 2014 hevder Graczyk og Kearney at mellom 5 og 10 prosent av elevene vil trenge denne typen intervensjon. Vi
Figur 1: Tiltakspyramiden i fraværsarbeid. Det forventes økende kompleksitet og mengde fravær jo høyere man kommer i pyramiden, og derfor også økende krav til intervensjoner og tiltak. Universelle intervensjoner er intervensjoner som rettes mot alle. Målrettede intervensjoner rettes mot individer eller grupper med identifisert risiko som står i fare for å utvikle store vansker. Intensive intervensjoner er behandling eller tiltak rettet mot
