Fagpressenytt

... Ingen interessekonflikter oppgitt. Artikkelen ble først publisert på www.fysioterapeuten.no. Hensikt: Det er mye usikkerhet knyttet til diagnostisering og behandling av pasienter med fibromyalgi (FM). I denne studien kartlegges hvilke medisinske spesialister som utreder pasienter for diagnose, hvilke yrkesgrupper oppsøkes for behandling, og pasienters utbytte av behandling.
Metoder: Deltagerne ble inkludert fortløpende etter hvert som de ble henvist til et pasientundervisningsopplegg innen spesialisthelsetjenesten. Pasientene fylte ut et strukturert spørreskjema om hvilke medisinske spesialister og faggrupper de hadde vært hos og utbytte av behandling. Alvorlighetsgrad av FM ble målt med Fibromyalgia Survey Questionnaire.
Resultater: I studien deltok 130 pasienter (84% kvinner), 44% var fullt/delvis yrkesaktive og 95% hadde alvorlig eller svært alvorlig grad av FM. Tidligere hadde pasientene i gjennomsnitt (standardavvik) blitt utredet hos medisinske spesialister innen to (2) ulike områder og hadde blitt behandlet hos fire (2) ulike yrkesgrupper. Flest hadde vært hos fastlege (98%) og fysioterapeut (87%) i primærhelsetjenesten. Pasientene anga lite utbytte av behandlingene de hadde fått.
Konklusjon: Flere av pasientene var storforbrukere av helsetjenester, og pasientene mente at de hadde hatt begrenset utbytte av behandling. Ettersom primærhelsetjenesten har ansvar for behandling av pasienter med FM, trengs det å tenke nytt om fysioterapi og samarbeid med fastleger i primærhelsetjenesten.
Nøkkelord: Fibromyalgi, bruk av helsetjenester, fysioterapi.

© Author(s) (or their employer(s)) 2021. Re-use permitted under CC BY-NC. No commercial re-use. See rights and permissions (https://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/). Published by Fysioterapeuten.

Innledning
Fibromyalgi (FM) er en kronisk smertetilstand hvor symptomer ikke kan påvises og forklares ved funn på f.eks. blodprøver eller røntgen. Smertene ved FM er vedvarende, generelt utbredt i kroppen og har svingende forløp (1). Pasientene har også utfordringer knyttet til f.eks. uttalt tretthet, søvn- og konsentrasjonsproblemer, depresjon, hodepine, irritabel tarm og nedsatt fungeringsevne (2). FM tenkes være resultat av interaksjon mellom patofysiologiske forandringer i sentralnervesystem, nevroendokrine system, autonome nervesystem, immunsystem og stressregulering, samt genetisk sårbarhet og psykologiske mekanismer (3, 4). FM kan utvikles gradvis ved at smerter kommer og går ulike steder i kroppen for så å ende opp med generelt utbredte, vedvarende smerter og andre plager. Symptomdebut kan også være mer akutt og knyttet til vanskelige hendelser, overbelastning, skader eller traumer (5). En snikende debut gjør at det gjerne tar tid før pasienter synes plagene er så forstyrrende at de oppsøker helsevesenet for å få hjelp, og det samme gjelder for den mer akutte debutformen, da pasienter ofte tenker at plagene vil gå over av seg selv (5).
Når pasienter til slutt oppsøker helsetjenesten, må de gjerne gjennomgå lange utredningsprosesser for å finne ut hva som feiler dem (6). En av grunnene er at symptomene ved FM ligner på symptombilde ved en rekke andre sykdommer - f.eks. ulike revmatiske, metabolske, nevrologiske og psykiatriske tilstander (4). Pasienter kan dermed bli sendt til ulike medisinske spesialister for utredning (7). En undersøkelse blant leger i Europa, Mexico og Sør-Korea viste at det kan ta i gjennomsnitt to år før diagnosen FM settes (7). I mellomtiden kan pasienter «frykte det verste», samtidig som de kan bli beskyldt for å overdrive trivielle plager (5). Ventetid og negative beskyldninger kan føre til usikkerhet og bekymring hos pasientene. For helsepersonell fører negative funn på medisinske undersøkelser til usikkerhet om hva som feiler pasientene, og hvordan de best kan hjelpe dem (5). Paradoksalt nok kan helseprofesjonelles faglige usikkerhet resultere i at pasienter blir oppfattet som «vanskelige» (8). For å få et pusterom fra det leger kan omtale som «heart-sinking» pasienter, henvises gjerne pasientene til fysioterapi (9).

Det er ingen kjent kurativ behandling for FM, og i 2017 publiserte den europeiske revmatologiske organisasjonen European League Against Rheumatism (EULAR) evidensbaserte retningslinjer for behandling av FM (10). Retningslinjene ble utviklet av 18 medlemmer med ulike medisinske spesialiteter, pasienter og sykepleier (ingen fysioterapeut). Med utgangspunkt i systematisk litteraturgjennomgang av effektstudier anbefalte gruppen at diagnose skal avklares raskt slik at behandling kan starte tidlig, og da først og fremst med ikke-medikamentelle behandlinger. Ut fra sterk evidens ble kondisjons- og styrketrening anbefalt som førstevalg. Kognitiv adferdsterapi ble anbefalt for pasienter med depresjon og uhensiktsmessige mestringsstrategier. Ellers foreslo gruppen multimodale behandlinger, akupunktur, hydroterapi og meditative behandlingsformer som qigong, yoga og tai chi. Imidlertid har alle de foreslåtte behandlingstiltakene bare moderat og kortvarig effekt (11). I klinisk praksis viser det seg også at pasienter gjerne ikke følger anbefalingene, da de ikke synes det hjelper, eller erfarer negative virkninger. I en nylig publisert systematisk litteraturstudie påpekes det at pasienter mener helsepersonell mangler kunnskap om FM, og det finnes heller ikke modeller og rutiner for koordinerte tjenester for pasientgruppen (8). I 2017-2019 samarbeidet et tverrfaglig rehabiliteringsteam og to forskere om å utvikle et pasientundervisningsprogram i en revmatologisk spesialisthelsetjeneste, og det nye opplegget ble prøvd ut og funnet meningsfullt og nyttig av både pasienter og helsepersonell (12). Opplegget legger til grunn at stress knyttet til FM og livet i sin alminnelighet er med på å vedlikeholde FM. Det handler således om at pasienter oppdager sammenheng mellom plager, hverdagsliv og ønsker for