Dagens nettsteder, tidsskrifter og forum som omtaler barnehagens virksomhet har publisert opptil flere debattinnlegg og kronikker av barnehagelærere som prøver å forsvare sin profesjon og profesjonelle yrkesutøvelse i samfunnet. Slik jeg ser det, råder det manglende forståelse for barnehagelæreryrket og hva arbeidet i barnehagen faktisk innebærer blant våre kjære landsmenn. Jeg mener det er vårt ansvar som barnehagelærere å vise yrkesstolthet og bruke vårt profesjonelle fagspråk slik at vi oppnår den anerkjennelsen vi fortjener.
Første ledd i utdanningsløpet
Barnehagesektoren har hatt stor utvikling de siste årene, både som utdanningsfelt og forskningsfelt. Barnehagen har dermed fått en tydeligere posisjon i samfunnet og blitt løftet frem som den første og grunnleggende delen av utdanningsløpet, noe som har resultert i stadig nye og høyere krav til oss barnehagelærere. Det kreves bl.a. økt kvalitet av det pedagogiske innholdet og et kompetanseløft blant de ansatte i barnehagen. Likevel blir barnehagen oppfattet som et oppholdssted for barna. Begrepet barnehagetante (som har utgått på dato) henger igjen, og dårlige hersketeknikker og spørsmål regjerer hos «hvermannsen».
Jeg kan forstå at personer som passerer barnehagen i løpet av en dag tenker at «alle kan jobbe i barnehage.» Spesielt når de ser oss på uteområdet eller gjennom vinduene, og vi bare står eller sitter der og ser på barna, mens barna leker. Det eneste de hører er et mangfold av barnestemmer, skrik og latter, og kanskje litt gråt. Noen tenker også at vi har en avslappende jobb når de passerer oss på den tiden det er stille på uteområdet, muligens under et måltid eller i sovetiden for de minste, og når de på en ordentlig blåmandag må vike for barnegruppen på tur som kommer hånd i hånd, på rekke og rad i de kuleste refleksvestene. Da er det ikke absurd at det stilles spørsmål om det er nødvendig med utdannelse i barnehagen, når de selv mener at hvem som helst kan passe på og leke med barn. Men nå skal jeg gi den kloke «hvermannsen» et dyp
