Det svært kortfattede kapitlet om justispolitikk i Hurdalsplattformen inneholder mest om politi og straff, men det er i alle fall angitt ett kulepunkt som spesielt angår advokaters situasjon.
Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens meninger.
I dette punktet, som står på side 66 i dokumentet, heter det blant annet at at regjeringen vil redusere søksmålsrisikoen for særlig utsatte grupper. Det kunne like gjerne stått at utsatte grupper nå skal slippe å få kvalifisert bistand, hvis de må betale selv.
Arbeiderpartiets nyvalgte parlamentariske leder Rigmor Aasrud har tidligere tatt til orde for makspriser på advokattjenester, på utvalgte rettsområder. Det er grunn til å tro at budskapet er det samme i Hurdalsplattformen, selv om det er vagt formulert. Når det i samme punkt står at det skal bli enda lettere for domstolene å redusere urimelige salærkrav, styrkes antagelsen om at regjeringen vil de utsatte gruppenes advokatutgifter til livs.
Et A-, B- og C-lag av advokater
Maksprisene vil selvfølgelig hemme advokatenes mulighet til å kompensere for at offentlig salærsats er altfor lav til å gi reell inntjening.
Det er derfor betimelig å gi politikerne en realitetsorientering, før det sysles videre med tanker om prisreguleringer som først og fremst er egnet til å undergrave at utsatte grupper får nødvendig rettshjelp.
Det er liten tvil om at vi har et A-lag og et B-lag, samt kanskje også et C-lag av advokater i Norge. Advokater flest vet selvsagt at dette ikke nødvendigvis handler om faglig dyktighet eller om hvor vanskelige rettsområder advokatene arbeider på. Eksempelvis er skatterett og trygderett ganske sammenlignbare rettsområder juridisk sett og med hensyn til kompleksitet, men nokså ulike når det gjelder inntjeningsmuligheter.
A-laget har kunder med evne og vilje til å betale mer for tjenestene enn B-lagets kunder kan drømme om å være i stand til, og hos A-laget består det et mer naturlig forhold mellom sakens økonomiske betydning og hva som etter rettsøkonomiske prinsipper vil være forsvarlige kostnader.
Også store verdier innenfor trygderetten
Også for trygdeklienter kan saken dreie seg om store verdier, selv om dette kan være vanskelig å oppdage ved første øyekast. For eksempel vil en sak om uføretrygd for en 47 år gammel person dreie seg om tjue år med uføretrygd. Denne trygden vil med dagens G nominelt utgjøre mellom 4,8 og 8,4 millioner kroner, fordelt over 20 år.
En skattebesparelse i samme størrelsesorden vil typisk dreie seg om et skattegrunnlag på 20 millioner kroner eller mer.
Med dette som utgangspunkt, skulle det ikke være noe galt med betalingsviljen hos klienter som søker bistand i en uføresak. Problemet for dem er betalingsevnen, som påvirker prisene.
Prisen påvirkes av andelen fri rettshjelp-saker
Prisene på advokattjenester til egenbetalende klienter påvirkes også av andelen saker med fri rettshjelp i advokatens portefølje. Advokater som praktiserer innen trygderett eller andre områder som dekkes av fri rettshjelp, vil som følge av lav offentlig salærsats måtte kompensere for den svake inntjeningen i disse sakene, ved å operere med høyere priser til klienter som betaler selv.
Når staten over mange år har unnlatt å regulere opp offentlig salærsats i tråd med den generelle prisstigningen på varer og tjenester, går det altså ut over klienter som ikke kvalifiserer til fri rettshjelp. Denne sammenhengen tror jeg politikerne ofte glemme
