«Alle» vet jo at Lise Davidsen er helt suveren, men hvordan høres hun egentlig ut?
Jeg snakker ikke om å redusere stemmen til et vurderende adjektiv som «flott» eller at hun har «a one-in-a-million voice», som Antonio Pappano, stjernedirigenten og musikksjefen ved Royal Opera House sa. Nei, jeg snakker om en beskrivelse av klangen.
Og ikke bare er spranget fra klang til ord vanskelig, men samtaler om musikalitet blir lett fagnerdete.
Vel, jeg gjør likevel et forsøk på å lage et portrett, altså ikke av Davidsens person, men av hennes stemme, og jeg lover jeg at alt jeg sier kan høres i musikken, av hvem som helst.
Bærende kraft
Det er dog én vesentlig ting du ikke kan høre gjennom en innspilling, nemlig hennes stemmekraft. Den er essensiell for Davidsens storhet. Innspillingene kan gjengi klangfarger, men selve kraften kan ikke helt oppleves med mindre vi er i salen der det blir sunget.
Jeg har hatt privilegiet å høre henne live mange ganger, og opplevelsen fra debuten i Bayreuth står som en av de store opplevelsene i mitt (etter hvert ganske lange) liv som lyttende kritiker. I løpet av de tre forestillingene jeg overvar, hørte jeg ingen annen sanger som kunne måle seg med bærekraften i Davidsens stemme. Styrken handler ikke bare om det hun kan gjøre i høyden. Nettopp hva gjelder å synge med kraft i et lyst register, er det noen andre, selv om de ikke er mange, som kan ta opp konkurransen.
Hva som stiller Davidsen i en egen liga, er at hun har et så komplett og bærende register. Også i mellom- og lavt register kan Davidsen fylle en stor sal. Dette gir henne optimale forutsetninger for å musisere med klang og å frasere. Hun kan sette musikken forrest heller enn å måtte tenke på å bli hørt over et tykt orkester.
At hun i sammenligning med andre sangere fremstår med en slik kraft nettopp i Bayreuth sier ikke så lite. Vi har å gjøre med et mekka for Wagners musikk, og han stiller jo krav til stemmekraft og utholdenhet som ingen annen. Dessuten har jo Bayreuth en helt spesiell status for historiens på sin måte største og uansett mest megalomane komponist.
Bayreuther Festspielhaus ble oppført på initiativ av komponisten selv i 1876 for å gi de beste (u)tenkelige forholdene til å urfremføre Der Ring des Nibelungen. Husets unike historie, samt et budsjett på 32.5 millioner euro (2021), gjør at Bayreuth hvert år samler verdens fremste Wagner-tolkere, og det var altså blant disse som Davidsen utmerket seg.
At jeg begynner å snakke om Davidsen og Wagner forteller dels at Davidsen er god på musikk som krever stor stemmekraft, men aller mest at det er noe med nettopp Wagner som passer hennes stemmekvaliteter og musikalske disposisjon aller best.
Å ta en sal i besittelse
Både på debutplaten (2019) og i debuten i Bayreuth innledet Davidsen med Elisabeths arie «Dich, teure Halle» fra Tannhäuser. Når jeg nå igjen lytter til innspillingen fristes jeg til å legge til et utropstegn etter «Halle!», fordi Davidsen er så sterk og overbevisende.
På Deccas ypperlige opptak, og med et godt lydutstyr, kan du få en forsiktig fornemmelse av hennes kraft, selv om altså fonogrammet per definisjon bare kan fange klangfarge og egentlig ikke lydstyrke. Du vil også høre at en ganske rask, og jeg vil si naturlig, i alle fall for Wagners musikk, vibrato ytterligere hjelper henne til å bære.
Klangen er også like fascinerende som forunderlig i det at du hører et mørke og en dybde i åpningens relativt høye toner. Dette gir klangen substans og er noe helt annet enn vi hører fra mange som bare går på med kraft.
Nettopp dette sporet av klanglig fundament
