Fagpressenytt

... Ingen interessekonflikter oppgitt. Skriftlig samtykke til publisering av sykehistorie og bilder er innhentet fra foresatte og pasient. Klatring har noen idrettsspesifikke krav som skiller seg fra andre idretter. Enkelte spesifikke skader er ikke kjent for helsepersonell fra tidligere. Klatrere er gjerne skeptiske til bruk av helsepersonell, da de ofte ikke føler at de får den hjelpen de trenger grunnet manglende kunnskap i helsevesenet (1). Vi ønsker med denne kasuistikken å belyse en diagnose som lett kan bli oversett. En 15-årig mannlig konkurranseklatrer presenterte en tre til fire måneder lang sykehistorie med økende smerter og hevelse i PIP-ledd 3. finger bilateralt. Han opplevde økende smerter ved klatring på små tak (krimping) (illustrasjon 1). Ingen vesentlig palpasjonsømhet, fast hevelse uten fluktuasjon. Lokal fysioterapeut ble kontaktet, som selv utførte ultralyddiagnostikk (UL). I fysioterapeutens dokumentasjon står: «UL indikerer hevelse rundt flexor og extensor tendon ved PIP, mest høyre side. Forenlig med tenosynovitt i 3. MCP i PIP-leddet (uklar terminologi, forfatters anm.) Det er ingen gapping av sene ved dynamisk testing. Mistenker ikke pulleyskade. Ingen hevelse/væske i kapsel.» Fysioterapeuten finner altså ikke holdepunkter for en annen vanlig klatreskade; pulleyruptur («climbers finger»), men skjelettstrukturer beskrives ikke.
Far kontaktet en av forfatterne for en second opinion. På bakgrunn av kliniske opplysninger og tilsendte fotografier (Illustrasjon 2) ble det i første omgang anbefalt konvensjonell røntgen på mistanke om epifysiolyse. Ved røntgen ble mistanken bekreftet ved at det ble påvist en Salter Harris III epifysiolyse.
Det ble fra tidspunktet far tok kontakt med forfatteren anbefalt å avstå fra klatring og annen fingerintensiv trening. Etter røntgen som bekreftet mistanken om epifysiolyse ble konservativ behandling med restriksjoner opprettholdt i åtte uker. Deretter ble det forsøkt lett klatring på store grep uten smerteprovokasjon. Seks måneder etter smertedebut ble forsiktig tilbakeføring til vanlig trening startet, dog begrenset til to dager i uken og uten tung belastning i krimp og campustrening (Illustrasjon 3). Bruddet viste tegn til langsom tilheling etter åtte uker med konservativ behandling (illustrasjon 4). På tross av manglende tilheling høyre side valgte utøver i samråd med far og trener å starte tilbakeføring til vanlig trening for å delta i konkurranseklatring.
Etter ytterligere seks til åtte uker var utøveren tilbake i tilnærmet full trening.
Med økende rekruttering til klatring som konkurranseidrett de siste to tiår ses også et økende antall unge, høyt presterende utøvere som utvikler smerter i fingre etter tidlig oppstart av klatrespesifikk trening. Det finnes flere mulige differensialdiagnoser ved smert