«Manglende krav til kvalitet i dataetterforskningen i norsk politi, og manglende vitenskapelig og digital kapital hos de profesjonelle aktørene som skal utfordre de digitale bevisene, gir grunn til bekymring. På bakgrunn av dette stiller jeg derfor spørsmålet om det kan være slik at vurderingen av digitale bevis i for stor grad blir bygget på presumsjoner om kvalitet, og ikke blir gjenstand for tilstrekkelig kritisk vurdering av forsvarere, påtaleansvarlige og dommere. Dersom dette er riktig, kan det i ytterste konsekvens lede til at uskyldige blir dømt», skriver hun i en artikkel i Tidsskrift for strafferett.
Sunde er en av få som forsker på digitale bevis under etterforskning, og hun hevder vi kan for lite om sammenhengen mellom ulike bevistyper og justisfeil.
«Beviset - i form av et dataspor, en bloddråpe eller en sotflekk - har liten bevisverdi i seg selv før det blir fortolket, beskrevet og plassert i en kontekst av et menneske. Antakelsen om et objektivt og pålitelig bevis kan oppstå ved at man glemmer eller feilvurderer den menneskelige faktors betydning for fortolkningen og formidlingen av beviset», skriver hun videre.
Kvalitetsmessige forhold rundt gjennomføring av dataetterforskning, gir grunn til å tro at det kan skje feil i både sikring, analysen og presentasjonen av digitale bevis, frykter Sunde.
Hun peker på at det ikke finnes en forpliktende kvalitetsstandard, ingen krav til sertifisering og ingen minimumskrav til sikring og analyse
