Fagpressenytt

IFØLGE ODELSJENTA Ragnhild Nordbø velger hun ofte minste motstands vei i livet. Og valget om å overta familiegården handlet om nettopp det. Likevel stod hun på starten av 2000-tallet i bresjen for kampen om at gårds- og seterost skulle regnes som like trygt å spise som den industrielle, sammen med Pascale Baudonnel. Lillesøster Turid Nordbø er født 12 år etter Ragnhild. Til tross aldersforskjellen og at Ragnhild flyttet hjemmefra tidlig, fant de hverandre på somrene i oppveksten på Jelsetra.

KLOKKEN ER sju om morgenen og vi er inne i fjøset på Jelsetra i Trollheimen, omtrent en halvtimes kjøring fra gården i Rennebu. Det er en av de kaldeste julimorgener i år. Geitene står utenfor, de tripper og breker, som for å si at de er klare for å komme inn. Ikke bare er det maten som frister, jurene har spreng og kroppene vil i le. Turid slipper inn de første fem geitene, flere av dem presser på, men de må vente til neste etappe. - Vi har bare to mjølkemaskiner, og 25 geiter, så vi må gjøre det etappevis. Ikke alle geitene mjølker like raskt, så jeg mjølker de tre raskeste med den ene og de to treigeste med den andre. Sånn sett blir de stort sett ferdige samtidig, forteller Turid og veileder en av geitene, Trollemor, opp til riktig bås.

RAGNHILD HAR tatt på seg skaut og arbeidsklær, og gjør slanger og spann klare til å mjølke sine kyr. Hun har nettopp fyrt opp i ovnen som varmer vannet til ysteriet. - En av kyrne våre, Høstøy, har fått et sår på den ene spenen, forteller hun med en bekymret mine, og går ned på huk og studerer det. - Det ser bedre ut i dag. Vi prøver å mjølke den, det er bra for blodsirkulasjonen og for den naturlige helbredelsen, men vi gjør det helt til sist, og tar ikke denne mjølka med inn i produksjonen.
Søstrene tar hovedansvar for sine egne dyr her på setra. - Det er enklere sånn. Vi kjenner dyra våre best og det har en del fordeler, som