Etter en rekrutteringsprosess, ble Edvardsen valgt ut, i 2013 fikk hun godkjent Hektor og ble narkotikahundefører.
- Det var en drøm for meg få å jobbe som narkotikahundefører. I 2014 var vi den eneste narkotikaekvipasjen i Innlandet politidistrikt. Det ble det mange beslag og bistandsoppdrag. Vi gikk spor, fant fyllekjørere, innbruddstyver og narkotika, og opplevde vi var til stor nytte. Jeg sa til kollegaene at de gjerne måtte ringe når som helst, så skulle vi komme, selv om vi ikke hadde noen beredskapsturnus. Når jeg la meg for natten, skrudde jeg opp ringevolumet, for å være sikker på å høre telefonen når noen ringte. Og det gjorde de, til alle døgnets tider, sier hun til Politiforum.
Så kollega bli skutt
En lørdag formiddag høsten 2015, rammet skjebnen. Edvardsen var en del av patruljen som fikk oppdraget med å sjekke ut en melding om en ruset person, med adresse på Ottestad, i et boligområde rett utenfor Hamar.
Der havnet Edvardsen midt i et drama som på sekunder ble en kamp om liv og død. I hendelsen, som Politiforum tidligere har omtalt, så Edvardsen nesten rett inn i løpet på en pistol som ble avfyrt og traff en kollega i brystet.
En annen kollega skjøt og drepte gjerningsmannen rett foran øynene til hundeføreren, i en trang gang inne i en boligblokk.
Mens kollegaen kjørte til sykehuset med den skadde politimannen, satt Edvardsen alene igjen med den drepte gjerningsmannen. Inntrykkene fra hendelsen gjorde at politibetjenten i ettertid slet med å sove og å håndtere livet.
- Jeg var skvetten, redd og gråt mye. Det kom frem bilder i hodet hele tiden, der jeg så hvordan personen falt med blodet fossende ut av hodet. Kroppen min var i konstant beredskap. Jeg fikk gåsehud og vondt i magen bare jeg skulle pakke inn i bilen for å starte ett vaktsett. Det var en kraftanstrengelse å bare klare å kjøre forbi Ottestad. Høye lyder ble assosiert med skudd og lukta av blod og krutt, sier Edvardsen i dag.
Hun fikk i tillegg skyldfølelse for kollegaen som var skadd, og som hun ikke fikk hjulpet.
- Jeg gjorde meg tanker om hvorfor det var jeg som taklet hendelsen dårligst av oss tre. Jeg som hverken ble skutt eller var den som skjøt gjerningsmannen, sier Edvardsen.
En ny tragedie
Etter hendelsen jobbet Edvardsen som vanlig, men med fast makker og fokus på narkotikaoppdrag. Hun slapp også å gå nattevakter i håp om å få søvn og energi tilbake, og fikk hjelp av en krisepsykolog med erfaring fra politiet. Etter hvert kom hun seg til hektene igjen.
Så rammet tragedien.
Natt til 1. januar 2017, litt over ett år etter skyteepisoden i Ottestad, hadde Edvardsen bistått politiet på Trysil. Hektor hadde funnet 200 gram amfetamin, og de fikk gjort pågripelser. Stuptrøtt, glad, stolt og fornøyd kom hun hjem.
På tur hjem, traff hun faren, som bodde i nabohuset. Stolt fortalte hun om en vellykket jobb og en flink hund etter nattens jobbing. Mer om hvordan hunden hadde jobbet, skulle hun fortelle, bare hun fikk sovet ut.
Så, midt i sin dypeste søvn, ble hun brått vekket. Hennes 55 år gamle far var død. Hjertet hadde stanset. Farens dødsfall kom i en sårbar oppbyggingsfase etter hendelsen i Ottestad. Edvardsen gikk i kjelleren igjen, og ble delvis sykemeldt.
I dag er hun åpen på at hun har gått jevnlig til psykolog for å få behandling for posttraumatiske stressymptomer. 3,5 år etter skyteepidoden, har Edvardsen fremdeles nytte av å få profesjonell hjelp til å håndtere hendelsen.
- Det går stadig lengre tid mellom hver gang jeg flashbacks, og jeg synes hjelpen jeg får er god, sier hun.
Eskalerende konflikt
Edvardsen fortsatte å jobbe som narkotikahundefører. I forkant av regodkjenningen av Hektor et stykke ut i 2017, var Edvardsen i ferd med å forsøke å få godkjent sin nye hund Touch som narkotikahund. Men sensorene mente at det ikke var mer å jobbe med, og hunden ble strøket.
- Fagleder hund kunne bestemt at hunden kunne prøves på nytt etter tre måneder, slik andre hundeførere tidligere har fått lov til, hevder Edvardsen.
Men hun forholdt seg til faglederens beslutning, og omskolerte Touch til å bli jakthund. Når Touch var ute, ønsket faglederen at Hektor skulle regodkjennes.
- Jeg hadde håpet å gå ut 2017 med Hektor. Så jeg spurte om jeg kunne få gå ut året uten godkjent hund. Faglederen bestemte imidlertid at godkjenningen kun gjaldt frem til datoen regodkjenningen ble satt til, og sa at hunden ville bli trukket på dagen om hun ikke stilte til regodkjenning.
Edvardsen svarte at dette var merkelig, og viste til at en slik dispensasjon tidligere hadde blitt gitt til andre hundeførere. Men faglederen sto på sitt, og i telefonsamtalen dem imellom henviste han til retningslinjer fra Politihøgskolen.
- Der og da innrømmer jeg at jeg ble frustrert, og at jeg sa ting til fagleder hund jeg ikke burde sagt.
