Politiforum
14.06.2019
OLA THUNE BLE HENTET TILBAKE TIL KRIPOS FOR Å RYDDE OPP ETTER BIRGITTE TENGS-SAKEN. NÅ FORTELLER HAN FOR FØRSTE GANG OM HVA SOM MØTTE HAM.
Det er mandag 10. februar 1997, og medienes oppmerksomhet er rettet mot Haugesund. To dager tidligere siktet politiet en ung mann for drapet på 17-åringen Birgitte Tengs. Det er 21 måneder siden hun ble drept, og både politiet og lokalsamfunnet er lettet over gjennombruddet i saken. Samtidig er sjokket stort når det kommer for en dag at det er fetteren til ungjenta som er pågrepet.
I rettssal 1 på Karmsund sorenskriverkontor denne morgenen, skal han fremstilles for varetektsfengsling. Fengslingsmøtet skal avsluttes før politiets pressekonferanse klokken 14.00. Kravet er fire ukers varetekt med brev- og besøksforbud.
Under fengslingsmøtet tar påtaleleder, politiinspektør Gro Rossehaug, ordet. Snart begår hun en skjebnesvanger feil: I rettssalen denne mandagen, starter hun med å lese opp grunnlaget for siktelsen i sin helhet. Deretter beskriver Rossehaug grundig et tenkt hendelsesforløp og påpeker sprik i vitneforklaringer, før hun omtaler åstedet i detalj.
Påtalelederen forteller hvordan Birgitte Tengs ble kvalt og voldtatt. Hvordan ungjenta ble utsatt for omfattende stump vold; om et 44 meter langt slepespor og en 23 kilo tung, blodtilsølt stein.
Politiets tekniske spor er blottlagt. Alt dette mens den siktede fetteren, og mannen som skal avhøre ham, Kripos-betjent Stian Elle, sitter og hører på.
VILLE IKKE OFRE STIAN ELLE
Fire år senere lå rennommeet til den legendariske «mordkommisjonen» - etterforskningsavdelingen hos Kripos - i ruiner. Fetteren ble først dømt for drapet, så frikjent i lagmannsretten, og i etterkant ble både politiet og påtalemyndigheten gransket av SEFO. Ikke minst hadde politiet, og Kripos i særdeleshet, vært gjenstand for en offentlig skittentøysvask uten sidestykke.
Svært mye av kritikken rammet Kripos-etterforsker Stian Elle og hans avhør av fetteren. «Hjernevask», «avhørsfelle» og «manipulasjon» var noen av ordene som ble brukt for å beskrive Elles innsats, som ledet til en tilståelse fetteren senere trakk.
Elle sto igjen som syndebukken; som symbolet på alt som var galt med politiets arbeidsmetoder. Dette ble et vanskelig dilemma for Kripos. Skulle de verne enkeltpersoner eller ivareta organisasjonens rykte? Hva var den beste veien videre for Kripos og etterforskningsavdelingen?
Dette var våren 2001, og stillingen som leder for avdelingen sto ledig. Da stillingen ble lyst ut, var privatetterforsker Ola Thune, som forlot Kripos ni år tidligere, en av søkerne. Thune ble oppfordret til å søke, og fikk jobben.
- Jeg fikk etter hvert et inntrykk av at jeg ble hentet inn for å rydde opp etter Birgitte Tengssaken, selv om dette ikke ble uttalt direkte. «Mordkommisjonen» hadde blitt avkledd, og jeg kom til en avdeling som lå med brukket rygg. Det var behov for en ryddegutt. Og det ble meg, sier Thune til Politiforum i dag.
Han har ikke snakket offentlig om hjemkomsten til Kripos og den interne gjennomgangen av Birgitte Tengs-saken før nå. Etter å ha lest Politiforums reportasje om Stian Elle fra februar, tar Thune nå bladet fra munnen. Han har lenge reagert på slagsiden saken har hatt i offentligheten, særlig rundt Elles rolle. Elle var fortsatt ansatt hos Kripos da Thune kom tilbake.
- Det ble mer enn antydet overfor meg at man måtte ofre Elle. Både i Kripos og i fagmiljøene innen avhør ønsket man å skape avstand til det som hadde skjedd i Birgitte Tengs-saken. Elle var blitt symbolet på alt som hadde gått galt. Han ble også fremstilt som budbærer for de såkalte tilståelsesfokuserte og manipulerende siktetavhørene som noen mente hadde vært normen for norske politietterforskere i flere tiår. Det oppsto begreper som «Elle-metoden» når det ble snakket om hvordan avhør ikke skulle utføres, og selv hans aller nærmeste kolleger vendte ham ryggen. Jeg tror ikke jeg tar munnen for full når jeg sier at Elle rett og slett ble frosset ut av det gode selskap, sier Thune.Han ønsker ikke å si noe om hvem som var pådrivere i dette.
- Jeg reagerte på det som foregikk, selv om det nok gikk en stund før jeg helt forsto hvilken betydning Birgitte Tengs-saken hadde fått for Kripos generelt, og for Stian Elle spesielt. Uansett var det utenkelig å tillegge en underordnet tjenestemann skyld for noe som eventuelt hadde gått galt under en etterforskning. I så fall var det et lederansvar, sier Thune.
Han slapp å involvere seg i Elles videre skjebne på Kripos. Da Thune formelt tiltrådte i jobben i januar 2002, hadde Elle allerede bestemt seg for å slutte. Noen måneder senere begynte han i sin nye karriere på lensmannskontoret på Karmøy.
Der jobbet Elle fram til han tok sitt eget liv fem år senere.
GJENNOMGIKK SAKEN
I Kripos tok Thune fatt på jobben med å bygge opp igjen etterforskningsavdelingen, hvor han selv hadde jobbet som profilert etterforsker fra 1979 til 1992. Han ble sjokkert over det som møtte ham.
- Jeg kjente knapt avdelingen igjen, sier Thune. - Vi gjorde noen medarbeiderundersøkelser, og resultatene var slett ikke bra. Det enestående samholdet, målbevisstheten og motivasjonen som jeg kjente så godt fra tidligere, hadde endret seg. Hele kulturen var annerledes. Tilliten til ledelsen var frynsete, og skapte uro og frustrasjon. Vi hadde flust med dyktige medarbeidere, slik at dette nok først og fremst var et ledelsesproblem, slik jeg så det. Uansett var det aller viktigste å bygge opp avdelingen igjen, fortsetter han.
Utfordringene var sammensatte, men Birgitte Tengs-saken sto sentralt og ble et naturlig utgangspunkt i oppryddingsarbeidet.
- Den var som et åpent sår som aldri var blitt leget, sier Thune.
Saken hadde også vært katalysatoren for omveltende endringer av politiets avhørsmetodikk. Strategien var å evaluere etterforskningen og kaste lys over hvorfor det hadde gått som det gjorde. Som en del av gjennomgangen, avholdt Kripos et internseminar på Havna Hotell på Tjøme.
- Seminaret handlet ikke bare om Birgitte Tengs-saken, men den var hovedtemaet, forteller Thune.
Elle var invitert, men kunne ikke komme. Hans nærmeste leder under Birgitte Tengs-saken, etterforskningsleder Ståle Finsal, var til stede. Thune hadde på forhånd selv gjennomgått og analysert sakens dokumenter. Åstedsrapporten, de kriminaltekniske og rettsmedisinske undersøkelsene, protokollene etter siktetavhørene, de sentrale vitneavhørene, siktelsen - alt skulle gjennomgås med argusøyne.
- Åpenhet og mer inngående kjennskap til saken, og at alle på avdelingen fikk anledning til å stille spørsmål og utveksle synspunkter, var åpenbart nyttig. Personlig var jeg ikke lenger i tvil om at saken ble preget av flere alvorlige feil.
Jeg var heller ikke i tvil om hvem som hadde ansvaret. Og det var ikke Stian Elle.
I vår har Thune på nytt sett på dokumentene fra Birgitte Tengs-saken, for å gjenoppfriske minnene fra gjennomgangen i 2002.
- Jeg husket det overordnede, som kokte ned til at det var svært vanskelig å kontrollere fetterens tilståelse. Problemet var altså ikke selve avhørene eller tilståelsen, men at man ikke i tilstrekkelig grad kunne overprøve riktigheten av forklaringen opp mot andre bevis eller omstendigheter, som for eksempel funn på åstedet, obduksjonsfunn, eller lignende. Etter å ha lest dokumentene på nytt er jeg sikker på at dette er kjernen i det som ble utfordringene i saken, både under etterforskningen og i rettsforhandlingene. Det ble gjort en rekke, alvorlige og til dels uopprettelige feil som etterforskningsledelsen, altså påtalemyndigheten, må bære ansvaret for. Men hvor har politiets påtaleansvarlige, statsadvokaten og riksadvokaten vært etter at kritikken begynte å hagle?
Thune lar spørsmålet henge i luften.
EN AVGJØRENDE FEIL
Birgitte Tengs ble drept natt til 6. mai 1995, sannsynligvis rundt halv ettiden om natta. 17-åringen ble funnet død klokka 09.45 neste morgen, ille tilredt i et buskas ved Gamle Sundvegen på Karmøy.
Politiinspektør Rossehaug hadde jourvakt denne dagen, og fire timer etter likfunnet, var hun på plass på åstedet. Fungerende politimester Per Kleverud bestemte raskt at Rossehaug skulle ha påtaleansvaret i saken, til tross for at hun ikke hadde noen erfaring fra lignende saker. Dette var i tråd med de generelle, uskrevne retningslinjene ved Haugesund politikammer den gangen, som pekte på jourhavende som ansvarlig - en tilfeldig praksis som på den tiden var standard i rundt en tredjedel av datidens 54 politidistrikter
Gå til medietI rettssal 1 på Karmsund sorenskriverkontor denne morgenen, skal han fremstilles for varetektsfengsling. Fengslingsmøtet skal avsluttes før politiets pressekonferanse klokken 14.00. Kravet er fire ukers varetekt med brev- og besøksforbud.
Under fengslingsmøtet tar påtaleleder, politiinspektør Gro Rossehaug, ordet. Snart begår hun en skjebnesvanger feil: I rettssalen denne mandagen, starter hun med å lese opp grunnlaget for siktelsen i sin helhet. Deretter beskriver Rossehaug grundig et tenkt hendelsesforløp og påpeker sprik i vitneforklaringer, før hun omtaler åstedet i detalj.
Påtalelederen forteller hvordan Birgitte Tengs ble kvalt og voldtatt. Hvordan ungjenta ble utsatt for omfattende stump vold; om et 44 meter langt slepespor og en 23 kilo tung, blodtilsølt stein.
Politiets tekniske spor er blottlagt. Alt dette mens den siktede fetteren, og mannen som skal avhøre ham, Kripos-betjent Stian Elle, sitter og hører på.
VILLE IKKE OFRE STIAN ELLE
Fire år senere lå rennommeet til den legendariske «mordkommisjonen» - etterforskningsavdelingen hos Kripos - i ruiner. Fetteren ble først dømt for drapet, så frikjent i lagmannsretten, og i etterkant ble både politiet og påtalemyndigheten gransket av SEFO. Ikke minst hadde politiet, og Kripos i særdeleshet, vært gjenstand for en offentlig skittentøysvask uten sidestykke.
Svært mye av kritikken rammet Kripos-etterforsker Stian Elle og hans avhør av fetteren. «Hjernevask», «avhørsfelle» og «manipulasjon» var noen av ordene som ble brukt for å beskrive Elles innsats, som ledet til en tilståelse fetteren senere trakk.
Elle sto igjen som syndebukken; som symbolet på alt som var galt med politiets arbeidsmetoder. Dette ble et vanskelig dilemma for Kripos. Skulle de verne enkeltpersoner eller ivareta organisasjonens rykte? Hva var den beste veien videre for Kripos og etterforskningsavdelingen?
Dette var våren 2001, og stillingen som leder for avdelingen sto ledig. Da stillingen ble lyst ut, var privatetterforsker Ola Thune, som forlot Kripos ni år tidligere, en av søkerne. Thune ble oppfordret til å søke, og fikk jobben.
- Jeg fikk etter hvert et inntrykk av at jeg ble hentet inn for å rydde opp etter Birgitte Tengssaken, selv om dette ikke ble uttalt direkte. «Mordkommisjonen» hadde blitt avkledd, og jeg kom til en avdeling som lå med brukket rygg. Det var behov for en ryddegutt. Og det ble meg, sier Thune til Politiforum i dag.
Han har ikke snakket offentlig om hjemkomsten til Kripos og den interne gjennomgangen av Birgitte Tengs-saken før nå. Etter å ha lest Politiforums reportasje om Stian Elle fra februar, tar Thune nå bladet fra munnen. Han har lenge reagert på slagsiden saken har hatt i offentligheten, særlig rundt Elles rolle. Elle var fortsatt ansatt hos Kripos da Thune kom tilbake.
- Det ble mer enn antydet overfor meg at man måtte ofre Elle. Både i Kripos og i fagmiljøene innen avhør ønsket man å skape avstand til det som hadde skjedd i Birgitte Tengs-saken. Elle var blitt symbolet på alt som hadde gått galt. Han ble også fremstilt som budbærer for de såkalte tilståelsesfokuserte og manipulerende siktetavhørene som noen mente hadde vært normen for norske politietterforskere i flere tiår. Det oppsto begreper som «Elle-metoden» når det ble snakket om hvordan avhør ikke skulle utføres, og selv hans aller nærmeste kolleger vendte ham ryggen. Jeg tror ikke jeg tar munnen for full når jeg sier at Elle rett og slett ble frosset ut av det gode selskap, sier Thune.Han ønsker ikke å si noe om hvem som var pådrivere i dette.
- Jeg reagerte på det som foregikk, selv om det nok gikk en stund før jeg helt forsto hvilken betydning Birgitte Tengs-saken hadde fått for Kripos generelt, og for Stian Elle spesielt. Uansett var det utenkelig å tillegge en underordnet tjenestemann skyld for noe som eventuelt hadde gått galt under en etterforskning. I så fall var det et lederansvar, sier Thune.
Han slapp å involvere seg i Elles videre skjebne på Kripos. Da Thune formelt tiltrådte i jobben i januar 2002, hadde Elle allerede bestemt seg for å slutte. Noen måneder senere begynte han i sin nye karriere på lensmannskontoret på Karmøy.
Der jobbet Elle fram til han tok sitt eget liv fem år senere.
GJENNOMGIKK SAKEN
I Kripos tok Thune fatt på jobben med å bygge opp igjen etterforskningsavdelingen, hvor han selv hadde jobbet som profilert etterforsker fra 1979 til 1992. Han ble sjokkert over det som møtte ham.
- Jeg kjente knapt avdelingen igjen, sier Thune. - Vi gjorde noen medarbeiderundersøkelser, og resultatene var slett ikke bra. Det enestående samholdet, målbevisstheten og motivasjonen som jeg kjente så godt fra tidligere, hadde endret seg. Hele kulturen var annerledes. Tilliten til ledelsen var frynsete, og skapte uro og frustrasjon. Vi hadde flust med dyktige medarbeidere, slik at dette nok først og fremst var et ledelsesproblem, slik jeg så det. Uansett var det aller viktigste å bygge opp avdelingen igjen, fortsetter han.
Utfordringene var sammensatte, men Birgitte Tengs-saken sto sentralt og ble et naturlig utgangspunkt i oppryddingsarbeidet.
- Den var som et åpent sår som aldri var blitt leget, sier Thune.
Saken hadde også vært katalysatoren for omveltende endringer av politiets avhørsmetodikk. Strategien var å evaluere etterforskningen og kaste lys over hvorfor det hadde gått som det gjorde. Som en del av gjennomgangen, avholdt Kripos et internseminar på Havna Hotell på Tjøme.
- Seminaret handlet ikke bare om Birgitte Tengs-saken, men den var hovedtemaet, forteller Thune.
Elle var invitert, men kunne ikke komme. Hans nærmeste leder under Birgitte Tengs-saken, etterforskningsleder Ståle Finsal, var til stede. Thune hadde på forhånd selv gjennomgått og analysert sakens dokumenter. Åstedsrapporten, de kriminaltekniske og rettsmedisinske undersøkelsene, protokollene etter siktetavhørene, de sentrale vitneavhørene, siktelsen - alt skulle gjennomgås med argusøyne.
- Åpenhet og mer inngående kjennskap til saken, og at alle på avdelingen fikk anledning til å stille spørsmål og utveksle synspunkter, var åpenbart nyttig. Personlig var jeg ikke lenger i tvil om at saken ble preget av flere alvorlige feil.
Jeg var heller ikke i tvil om hvem som hadde ansvaret. Og det var ikke Stian Elle.
I vår har Thune på nytt sett på dokumentene fra Birgitte Tengs-saken, for å gjenoppfriske minnene fra gjennomgangen i 2002.
- Jeg husket det overordnede, som kokte ned til at det var svært vanskelig å kontrollere fetterens tilståelse. Problemet var altså ikke selve avhørene eller tilståelsen, men at man ikke i tilstrekkelig grad kunne overprøve riktigheten av forklaringen opp mot andre bevis eller omstendigheter, som for eksempel funn på åstedet, obduksjonsfunn, eller lignende. Etter å ha lest dokumentene på nytt er jeg sikker på at dette er kjernen i det som ble utfordringene i saken, både under etterforskningen og i rettsforhandlingene. Det ble gjort en rekke, alvorlige og til dels uopprettelige feil som etterforskningsledelsen, altså påtalemyndigheten, må bære ansvaret for. Men hvor har politiets påtaleansvarlige, statsadvokaten og riksadvokaten vært etter at kritikken begynte å hagle?
Thune lar spørsmålet henge i luften.
EN AVGJØRENDE FEIL
Birgitte Tengs ble drept natt til 6. mai 1995, sannsynligvis rundt halv ettiden om natta. 17-åringen ble funnet død klokka 09.45 neste morgen, ille tilredt i et buskas ved Gamle Sundvegen på Karmøy.
Politiinspektør Rossehaug hadde jourvakt denne dagen, og fire timer etter likfunnet, var hun på plass på åstedet. Fungerende politimester Per Kleverud bestemte raskt at Rossehaug skulle ha påtaleansvaret i saken, til tross for at hun ikke hadde noen erfaring fra lignende saker. Dette var i tråd med de generelle, uskrevne retningslinjene ved Haugesund politikammer den gangen, som pekte på jourhavende som ansvarlig - en tilfeldig praksis som på den tiden var standard i rundt en tredjedel av datidens 54 politidistrikter
