Etter terrorangrepene 22. Juli 2011 (22/7) har norsk politi vært gjenstand for mye debatt. Fra håndteringen av 22/7, til politiets beredskapsarbeid mer generelt, og diskusjoner om hvordan fremtidens politi bør organiseres (les: politireformen).
Et viktig grunnlagsdokument for alle debattene har vært rapporten fra 22.juli-kommisjonen (NOU 2012). Politiet og overordnede myndigheter har i det store og hele lagt kommisjonsrapporten til grunn i sitt reform- og omstillingsarbeid. Dette til tross for kritiske merknader fra flere hold. Det er på høy tid at rapportens analyse, vurderinger og konklusjoner blir lagt under lupen . Her vil jeg gjøre det ved å se nærmere på én formulering fra rapporten, Ressursene som ikke fant hverandre, Den ble mye brukt i diskusjonene av politiaksjonen ved Utøya. I rapporten er formuleringen overskriften på ett underkapittel (s. 134-136). En nærmere gjennomgang av kommisjonens begrunnelse for formuleringen illustrerer, etter min oppfatning, noen av begrensningene ved kommisjonens analyse .
Helge Renå, kronikkforfatter.
Tekniske hindre
Samtidig, kommisjonens fremstilling av politiets utrykning til Utøya viser tydelig hvordan de tekniske systemene fungerte som direkte hindre for effektivt samvirke mellom politidistriktene og mellom ledernivåene. I så måte gir det mening å snakke om ressursene som ikke fant hverandre, men konkret i underkapittelet med samme tittel henviser formuleringen til kommisjonens vurdering om at politiet ikke evnet å sikre seg gripbare båtressurser og koordinere egne mannskaper godt nok (s. 134). Dette skyldes flere forhold, ifølge kommisjonen, særlig fremheves fravær[et] av felles kommunikasjonsplattf
