Fagpressenytt

Det er bra, men samtidig trist. Trist fordi rehabiliteringsbehovet i Norge generelt er stort og har vært det gjennom mange år uten at det er blitt en «populær» politisk sak. I Nasjonal helse- og sykehusplan 2020-2023 (1) beskrive s i liten grad det økende behovet for rehabilitering vi vil se i årene framover, eller de utfordringer som møter de som planlegger og tilbyr rehabiliteringstjenester. NFF har derfor sammen med 19 andre brukerorganisasjoner, profesjonsorganisasjoner og fagmiljøer innen rehabilitering vært med å utforme et dokument som skisserer utfordringsbildet som ligger til grunn for kravet om en rehabiliteringsreform (2). Dokumentet ble i mine øyne svært bra, og bør deles og formidles til alle politikere og andre beslutningstakere. Egentlig bør det leses av alle for å få et massivt krav om å fortgang i en rehabiliteringsreform.

Rehabilitering som begrep

Definisjonen av rehabilitering er vid, og vi legger nok ulikt innhold i begrepet avhengig av vårt eget ståsted. Selv liker jeg godt WHO sin definisjon:

«Rehabilitering kan defineres som en rekke innsatser som støtter det enkelte menneske, som har eller er i risiko for å få nedsatt funksjonsevne i å oppnå og vedlikeholde best mulig funksjonsevne, inkludert det å fungere i samspill med omgivelsene i samfunnet».

Men når i pasientforløpet starter egentlig rehabiliteringen? Her igjen vil svarene bli mange og varierte. En fysioterapeut på intensivavdelingen vil si at den starter allerede der. En fysioterapeut på fotballaget vil kanskje si den starter i det øyeblikket spilleren hinker av banen med en kne- eller ankelskade, mens en annen kanskje vil svare etter at den akutte behandlingen med RICE er gjennomført. Noen vil kanskje si at rehabiliteringen starter etter at hofteprotesen er satt inn (postoperativt), andre vil si den starter når artrosen er et faktum og man starter en preoperativ