Veggene på Steinar Ofsdals kontor er tapetsert med instrumenter han har plukket opp gjennom 60 år som musiker: kinesiske strengeinstrumenter med navn journalisten verken klarer å stave eller uttale, feler, perkusjonsinstrumenter, en båndløs gitar, spesialtilpasset for å spille med folketonalitet. I hjørnet står en gammel sampler fra 80-tallet. I løpet av intervjuet hender det rett som det er at et minne manifesterer seg i en artefakt han plukker ned fra veggen: «Den første tussefløyta jeg kjøpte på landskappleiken i 1968, ja, her er den. Den kjøpte jeg av Egil Storbekken, som det henger et bilde av der.» «Her ser du trekkspillet jeg begynte å spille på da jeg var ti, det var mora mi som kjøpte det til meg».
Man kan spørre seg om det er et kontor eller et museum vi sitter i. Men så blir vi kastet ut, det skal studenter inn og lære om bukkehorn, og vi skjønner at instrumentene på veggene ikke er død fortid. Hit kommer unge musikere for å observere historien og utvikle tradisjonene videre i sitt eget spill. For å spille folkemusikk er det viktig å kjenne musikkens tradisjon og bakgrunn, forklarer Ofsdal.
- Hvem definerer folkemusikken? Jeg sier at det er summen av meningene til alle som driver med den som bestemmer hva folkemusikk er. Man kan ikke nedsette en komité som bestemmer hva folkemusikk er eller ikke skal være. Alle som er uenig med den komiteen vil jo bare gi blanke og gjøre hva de vil likevel. Egentlig er det en ganske grunndemokratisk bevegelse. Men uten å ha gravd seg ned i de gamle tradisjonene og forsøkt å forstå en del detaljer om hva eldre utøvere holdt på med, er man faktisk ikke i stand til å videreutvikle musikken.
Sær musikk med særlig kraft
I folkemusikken er det det tradisjonelle soloslåttespillet som står Ofsdal nærmest.
- Det er helt greit å arrangere folkemusikk på hvilken som helst måte, men jeg har fremdeles til gode å høre noe som har blitt bedre eller gitt meg mer enn originalslåtten. Jeg synes mye av den tradisjonelle folkemusikken er mer spennende enn nye komposisjoner og arrangementer. Det er mye gånoter i nyere komposisjoner, og få som tar utgangspunkt i tradisjonelle taktmønstre som springar, ganger, springleik eller hva som helst. Men det er nok dessverre ofte sånn at det man velger å spille på veien er noe man har laga sjøl, heller enn tradisjonelle låter. Det gjelder også meg sjøl. Jeg kritiserer både gode venner av meg og meg sjøl når jeg sier dette. Med åra har jeg kanskje fått litt sansen for at det er noen som er veldig konservative. Vi trenger skarpe meninger i folkemusikkfamilien. Jeg er vel ganske konservativ sjøl når det gjelder disse sakene.
- Er folkemusikken sær?
- Den er sær på den måten at det krever litt å sette seg inn i den. Slåttemusikken har noen spesielle egenskaper, særlig tretaktslåttene, de tre ujamne slagene som kan være litt forskjellige. Det er et fenomen vi deler med Sverige og Balutsjistan (i grenseområdene mell
