Den norske tannlegeforenings Tidende
16.08.2018
På tannhelseområdet flytter staten penger fra stønader til ulike tiltak i Den offentlige tannhelsetjenesten. Hvor lenge kan dette fortsette uten at tiltakene evalueres?
Staten bidrar økonomisk på tannhelsefeltet gjennom tilbudet i Den fylkeskommunale tannhelsetjenesten og gjennom stønadsordningen i Helfo. Dette innebærer rammeoverføringer til fylkene, der tilbudet til befolkningen styres av hvor mye penger som ligger i potten og administrasjon knyttet til disse. Tilbudet til de prioriterte gruppene skal være gratis, men innholdet i tilbudet er ikke fastlagt fra sentrale myndigheter. Staten bidrar også med stykkprisfinansiering gjennom stønadsordningen, der pengene følger pasientene som er definert inn i ordningen, og der staten aldri kan vite på forhånd hva kostnadene blir. Denne ordningen innebærer egenandeler for pasientene, og den gjelder bare dersom pasientene ikke har rettigheter etter annet lovverk. Personer med vedtak om hjemmesykepleie mister med andre ord sine stønadsrettigheter fordi de får nye, kostnadsfrie, rettigheter etter Lov om tannhelsetjenesten. I 2017 ble én av fire med denne rettigheten undersøkt/ behandlet i Den offentlige tannhelsetjenesten (1). Gruppe C i tannhelsetjenesteloven var forøvrig én av gruppene som ble trukket frem i anmodningsvedtaket i 1998, der Stortinget ba regjeringen vurdere å opprette regionale odontologiske kompetansesentre. Med utgangspunkt i årets statsbudsjett kan det være interessant å se bakover i tid for å forstå hvordan forskjellige regjeringer, de to siste fra borgerlig side, har prioritert tannhelsetjenesten.
Kapittel 2711 beskriver satsingen innen stønadsordningen, mens kapittel 770 beskriver tiltak som stort sett skjer i regi av Den offentlige tannhelsetjenesten.
2018
Årets statsbudsjett (2) bygger blant annet på regnskapstallene fra 2016. Brutto driftsutgifter for fylkeskommunene var da 3,4 mrd. kroner, en økning på 3,7 % fra 2015. Dette inkluderte ifølge budsjettet «helsefremmende og forebyggende tannhelsearbeid, drift av regionale odontologiske kompetansesentre og tannbehandling til voksne som selv betaler for behandlingen». Videre kan vi lese: «Netto driftsutgifter utgjorde om lag 2,4 mrd. kroner. Det meste av inntektene utgjøres av egenbetaling fra voksne pasienter.» 1 milliard i reduserte kostnader av brutto 3,4 milliarder, gjennom behandling av voksne uten rettigheter, utgjør 29 %. Fylkeskommunene har ifølge loven et ansvar for hele befolkningen, både hva gjelder allmenn- og spesialisttannhelsetjenester. Men; er det virkelig så mange pasienter i Norge som ikke har et privat tilbud? Vi snakker om rundt 20 % av pasientmassen som mottar behandling fra Den offentlige tannhelsetjenesten.
Fra folketrygden ble det utbetalt 2,341 milliard kroner i stønad til tannbehandling i 2016. Regjeringen skriver: «I oppfølgingen av St. meld. Nr. 35 (2007 - 2008) Tilgjengelighet, kompetanse og sosial utjevning, framtidas tannhelsetjenester (3), jf. Innst. S. nr. 155 (2007 - 2008), prioriterer regjeringen i budsjettsammenheng følgende innsatsområder; geografisk
Gå til medietStaten bidrar økonomisk på tannhelsefeltet gjennom tilbudet i Den fylkeskommunale tannhelsetjenesten og gjennom stønadsordningen i Helfo. Dette innebærer rammeoverføringer til fylkene, der tilbudet til befolkningen styres av hvor mye penger som ligger i potten og administrasjon knyttet til disse. Tilbudet til de prioriterte gruppene skal være gratis, men innholdet i tilbudet er ikke fastlagt fra sentrale myndigheter. Staten bidrar også med stykkprisfinansiering gjennom stønadsordningen, der pengene følger pasientene som er definert inn i ordningen, og der staten aldri kan vite på forhånd hva kostnadene blir. Denne ordningen innebærer egenandeler for pasientene, og den gjelder bare dersom pasientene ikke har rettigheter etter annet lovverk. Personer med vedtak om hjemmesykepleie mister med andre ord sine stønadsrettigheter fordi de får nye, kostnadsfrie, rettigheter etter Lov om tannhelsetjenesten. I 2017 ble én av fire med denne rettigheten undersøkt/ behandlet i Den offentlige tannhelsetjenesten (1). Gruppe C i tannhelsetjenesteloven var forøvrig én av gruppene som ble trukket frem i anmodningsvedtaket i 1998, der Stortinget ba regjeringen vurdere å opprette regionale odontologiske kompetansesentre. Med utgangspunkt i årets statsbudsjett kan det være interessant å se bakover i tid for å forstå hvordan forskjellige regjeringer, de to siste fra borgerlig side, har prioritert tannhelsetjenesten.
Kapittel 2711 beskriver satsingen innen stønadsordningen, mens kapittel 770 beskriver tiltak som stort sett skjer i regi av Den offentlige tannhelsetjenesten.
2018
Årets statsbudsjett (2) bygger blant annet på regnskapstallene fra 2016. Brutto driftsutgifter for fylkeskommunene var da 3,4 mrd. kroner, en økning på 3,7 % fra 2015. Dette inkluderte ifølge budsjettet «helsefremmende og forebyggende tannhelsearbeid, drift av regionale odontologiske kompetansesentre og tannbehandling til voksne som selv betaler for behandlingen». Videre kan vi lese: «Netto driftsutgifter utgjorde om lag 2,4 mrd. kroner. Det meste av inntektene utgjøres av egenbetaling fra voksne pasienter.» 1 milliard i reduserte kostnader av brutto 3,4 milliarder, gjennom behandling av voksne uten rettigheter, utgjør 29 %. Fylkeskommunene har ifølge loven et ansvar for hele befolkningen, både hva gjelder allmenn- og spesialisttannhelsetjenester. Men; er det virkelig så mange pasienter i Norge som ikke har et privat tilbud? Vi snakker om rundt 20 % av pasientmassen som mottar behandling fra Den offentlige tannhelsetjenesten.
Fra folketrygden ble det utbetalt 2,341 milliard kroner i stønad til tannbehandling i 2016. Regjeringen skriver: «I oppfølgingen av St. meld. Nr. 35 (2007 - 2008) Tilgjengelighet, kompetanse og sosial utjevning, framtidas tannhelsetjenester (3), jf. Innst. S. nr. 155 (2007 - 2008), prioriterer regjeringen i budsjettsammenheng følgende innsatsområder; geografisk
