Fysioterapeuten
27.10.2021
Innledning
Kløften mellom helsepersonells perspektiv på sykdom og lidelser og pasientens sykdomserfaringer er mye diskutert, og levende beskrevet i Oliver Sacks' «One leg to stand on»(1). I denne boka skildrer Sacks, som selv var nevrolog og forfatter, egne rehabiliteringserfaringer etter at han falt og skadet seg på fottur i de norske fjellene. Skaden var ganske omfattende, og resulterte i at Sacks mistet kontakten med det ene benet - han kunne ikke stå, ikke gå, og den fysisk sterke og aktive mannen ble sengeliggende i en lang periode. Skaden ble av helsepersonell definert som en lokal muskellesjon. Selv beskrev Sachs skaden som mye mer omfattende; den rammet ikke bare muskulaturen i beina, men også han som person. Han mistet seg selv. Denne avstanden mellom helsepersonells (inkludert fysioterapeuters) verden og sin egen verden som pasient, går som en rød tråd gjennom hele historien og topper seg ved Sacks avreise fra rehabiliteringssenteret. Da får han tilfeldigvis innblikk i sin egen journal og oppdager at hans rehabiliteringsprosess der blir beskrevet som uten betydelige hendelser - «uneventful». «De er sprø», hevder Sacks: «They're mad», og videre: «Recovery is events, a series of wonderful, unpredictable events ... or rather advents - the advent of new and unimaginable powers - events, advents. Which are births or re-births» (ibid, p. 125).
Medisin og helsefagene blir ofte kritisert for å være mer opptatt av avvik i kroppslige strukturer og organer enn pasientens sykdomserfaringer (2-4). Fra et terapeutperspektiv vil bedring derfor kunne forstås som en biologisk tilhelingsprosess, som i Sacks tilfelle forløp uten dramatikk. Mens kroppsstrukturer og organer er generelle og like for alle, så er folks sykdomserfaringer spesifikke og individuelle, knyttet til personens identitet, livsprosjekter og sosiale liv. Fra pasientens perspektiv kan bedring fortone seg som en endeløs kronglete vei i forsøk på å forstå det som har hendt, finne ut av situasjonen som har oppstått og i anstrengelser for å håndtere den innvirkningen sykdommen eller skaden har på han eller hennes liv. Bedring kan slik sett, som Sachs beskriver (1), fortone seg som en prosess bestående av uforutsigbare og viktige øyeblikk, hvor den som er syk eller skadet henter nye krefter og styrke til å stå på og jobbe videre.
Nå gikk det bra med Oliver Sacks. Han ble frisk. Gjenopptok sine tidligere aktiviteter og fortsatte sitt virke der han slapp. Men for mange pasienter fortoner en rehabilitering seg annerledes; mange blir ikke bra, en kur er ikke innen rekkevidde, og pasientene må fortsette å leve med de plagene de har på en eller annen måte. Et eksempel er pasienter med kronisk sykdom eller langvarige lidelser, slik som personer med langvarige muskel-skjelettplager.
I fysioterapi er det anbefalt å bruke en biopsykososial eller pasientrettet tilnærming til personer med langvarige muskel-skjelettplager, og spesielt i tilfeller hvor smertene er uspesifikke og ikke lar seg forklare ut fra objektive kriterier (5, 6).
Pasientsentrert tilnærming og fysioterapi
Pasientsentrert tilnærming ble introdusert i medisin og helsefagene for å redusere kløften mellom medisinens og pasientens verden (7). Mye er blitt skrevet om hva pasientsentret tilnærming betyr og innebærer for klinisk praksis, og selv om definisjonen varierer, synes det å være en enighet om at pasientsentrert tilnærming innebærer å se pasienten som person med et emosjonelt og sosialt liv (7-9). Det innebærer å prøve å sette seg inn i hvilken betydning sykdom og plager har for den det gjelder i den situasjonen han eller hun befinner seg. Det handler om å lytte til pasienten, skape en terapeutisk allianse, og trekke pasienten aktivt inn i beslutninger som gjelder eget behandlingsopplegg. I fysioterapi blir pasientsentrert behandling særlig knyttet til myndiggjøring av pasienten gjennom å sette egne mål for behandlingen og gjennom å trekke pasientene aktivt inn i beslutninger underveis i behandlingen (8, 10, 11).
Selv om intensjonene er gode, viser det seg i klinisk praksis å være vanskelig å kombinere de to ulike, og vidt forskjellige perspektivene; terapeutens på den ene siden, som er forankret i objektive og målbare data, og pasientens erfaringsperspektiv på den andre siden, som er subjektiv og individuell (12, 13). I fysioterapi blir denne utfordringen gjerne satt i sammenheng med terapeutenes forankring og opplæring innenfor en biomedisinsk tenkning og tradisjon (14-17). Fysioterapeuter har primært kunnskap om den fysiske kroppen. De kan vurdere bevegelse og fysisk funksjon og tilpasse tiltak rettet mot å utbedre denne, men føler seg ofte usikre når de skal forholde seg til pasientens sosiale og emosjonelle liv. Flere studier peker på motstridene interesser mellom terapeut og pasient, og at terapeutene har en tendens til å trekke pasientene over på «sin side» og prøve å få pasientene til å forstå plagene sine fra terapeutens ståsted (14, 16, 18-21). Konklusjonen blir gjerne at fysioterapeuter må bedre sine kommunikasjonsferdigheter med pasientene (15, 16).
Det som imidlertid savnes her er en dypere forståelse av hvorfor fysioterapeuter mangler denne kommunikasjonsferdigheten og en diskusjon om den kløften som foreligger mellom terapeutens og pasientens verden.
Hensikten med denne artikkelen er å bidra til ny innsikt og diskusjon om hva pasientsentrert fysioterapi kan være - generelt - og i dette tilfelle, for pasienter med langvarige muskel-skjelettsmerter spesielt. Jeg starter med å ta utgangspunkt i begrepet den individuelle pasienten som ligger nedfelt i pasientrettet tilnærming, og hvordan pasienten som person blir forstått i fysioterapipraksis. Her støtter jeg meg ti
Gå til medietMedisin og helsefagene blir ofte kritisert for å være mer opptatt av avvik i kroppslige strukturer og organer enn pasientens sykdomserfaringer (2-4). Fra et terapeutperspektiv vil bedring derfor kunne forstås som en biologisk tilhelingsprosess, som i Sacks tilfelle forløp uten dramatikk. Mens kroppsstrukturer og organer er generelle og like for alle, så er folks sykdomserfaringer spesifikke og individuelle, knyttet til personens identitet, livsprosjekter og sosiale liv. Fra pasientens perspektiv kan bedring fortone seg som en endeløs kronglete vei i forsøk på å forstå det som har hendt, finne ut av situasjonen som har oppstått og i anstrengelser for å håndtere den innvirkningen sykdommen eller skaden har på han eller hennes liv. Bedring kan slik sett, som Sachs beskriver (1), fortone seg som en prosess bestående av uforutsigbare og viktige øyeblikk, hvor den som er syk eller skadet henter nye krefter og styrke til å stå på og jobbe videre.
Nå gikk det bra med Oliver Sacks. Han ble frisk. Gjenopptok sine tidligere aktiviteter og fortsatte sitt virke der han slapp. Men for mange pasienter fortoner en rehabilitering seg annerledes; mange blir ikke bra, en kur er ikke innen rekkevidde, og pasientene må fortsette å leve med de plagene de har på en eller annen måte. Et eksempel er pasienter med kronisk sykdom eller langvarige lidelser, slik som personer med langvarige muskel-skjelettplager.
I fysioterapi er det anbefalt å bruke en biopsykososial eller pasientrettet tilnærming til personer med langvarige muskel-skjelettplager, og spesielt i tilfeller hvor smertene er uspesifikke og ikke lar seg forklare ut fra objektive kriterier (5, 6).
Pasientsentrert tilnærming og fysioterapi
Pasientsentrert tilnærming ble introdusert i medisin og helsefagene for å redusere kløften mellom medisinens og pasientens verden (7). Mye er blitt skrevet om hva pasientsentret tilnærming betyr og innebærer for klinisk praksis, og selv om definisjonen varierer, synes det å være en enighet om at pasientsentrert tilnærming innebærer å se pasienten som person med et emosjonelt og sosialt liv (7-9). Det innebærer å prøve å sette seg inn i hvilken betydning sykdom og plager har for den det gjelder i den situasjonen han eller hun befinner seg. Det handler om å lytte til pasienten, skape en terapeutisk allianse, og trekke pasienten aktivt inn i beslutninger som gjelder eget behandlingsopplegg. I fysioterapi blir pasientsentrert behandling særlig knyttet til myndiggjøring av pasienten gjennom å sette egne mål for behandlingen og gjennom å trekke pasientene aktivt inn i beslutninger underveis i behandlingen (8, 10, 11).
Selv om intensjonene er gode, viser det seg i klinisk praksis å være vanskelig å kombinere de to ulike, og vidt forskjellige perspektivene; terapeutens på den ene siden, som er forankret i objektive og målbare data, og pasientens erfaringsperspektiv på den andre siden, som er subjektiv og individuell (12, 13). I fysioterapi blir denne utfordringen gjerne satt i sammenheng med terapeutenes forankring og opplæring innenfor en biomedisinsk tenkning og tradisjon (14-17). Fysioterapeuter har primært kunnskap om den fysiske kroppen. De kan vurdere bevegelse og fysisk funksjon og tilpasse tiltak rettet mot å utbedre denne, men føler seg ofte usikre når de skal forholde seg til pasientens sosiale og emosjonelle liv. Flere studier peker på motstridene interesser mellom terapeut og pasient, og at terapeutene har en tendens til å trekke pasientene over på «sin side» og prøve å få pasientene til å forstå plagene sine fra terapeutens ståsted (14, 16, 18-21). Konklusjonen blir gjerne at fysioterapeuter må bedre sine kommunikasjonsferdigheter med pasientene (15, 16).
Det som imidlertid savnes her er en dypere forståelse av hvorfor fysioterapeuter mangler denne kommunikasjonsferdigheten og en diskusjon om den kløften som foreligger mellom terapeutens og pasientens verden.
Hensikten med denne artikkelen er å bidra til ny innsikt og diskusjon om hva pasientsentrert fysioterapi kan være - generelt - og i dette tilfelle, for pasienter med langvarige muskel-skjelettsmerter spesielt. Jeg starter med å ta utgangspunkt i begrepet den individuelle pasienten som ligger nedfelt i pasientrettet tilnærming, og hvordan pasienten som person blir forstått i fysioterapipraksis. Her støtter jeg meg ti
