Artikkelen er basert på en undersøkelse om erfaringene til kvinner som har levd med partnervold under graviditeten og ett år etter fødselen. Kunnskap om hvordan de gravide kvinnene opplever partnervold, og de konsekvenser volden har for dem og barnas situasjon er av stor betydning for å iverksette tidlig intervensjon. Det er av vital betydning å minimalisere stressfaktorer i barnets første og mest sårbare fase (NOU 2012:5).
Om lag fire prosent av kvinner som har født barn utsettes for vold under svangerskapet (Haaland, Clausen & Schei, 2005). Graviditet beskytter ikke mot partnervold, og felles barn øker faren for at kvinner også utsettes for vold etter bruddet (Vatnar, 2010). Thoresen og Hjemdals prevalensstudie (2014) viste at omtrent like mange menn (16,3 prosent) som kvinner (14,4 prosent) opplever mindre alvorlig partnervold, men flere kvinner (8,2 prosent) enn menn (1,9 prosent) rapporterer om alvorlig vold fra partner/tidligere partner. Studien viste dessuten at to tredjedeler av dem som var utsatt for alvorlig vold fra partner også var utsatt for kontrollerende atferd fra partner. Om lag to prosent av barnebefolkningen utsettes for høyfrekvent vold av en voksen i familien, og hver tiende har vært vitne til fysisk vold mellom foreldre (Mossige & Stefansen, 2007). Noen studier viser også at partnervold øker risikoen for at barna også utsettes for vold og forskning har vist at så mange som 40 prosent av barn som eksponeres for vold mellom foreldre, selv utsettes for fysisk vold (Appel & Holden, 1998).
Følgende tre hovedspørsmål ligger til grunn for artikkelen:
1) Hvordan opplever gravide kvinner partnervold?
2) Hvilke konsekvenser har volden for kvinnene?
3) Hvilke konsekvenser har volden og kvinnenes reaksjoner for barnas omsorgssituasjon?
Tidligere forskning
Vi vet at voldsutsatthet under graviditet oppleves spesielt vanskelig og er et komplekst problem for kvinnene, men også fra et profesjonelt perspektiv (Edin, Dahlgren, Lalos & Högberg, 2010). Fordi vold er et samfunnsmessig tabu, er det viktig å sette det på dagsordenen da dette kan bidra til å anerkjenne de voldsutsattes erfaringer (Leira, 2003). Leira viser at tabuisering gir et kulturelt forbud mot å se, høre og fortelle og kan føre til at voldsutsatte møtes med forakt. Voldsutsatthet er ofte forbundet med ambivalente og tvetydige følelser hos den gravide (Edin et al. 2010). Å leve med fysisk og seksuell vold er ille, men psykisk vold i svangerskapet er like vondt. Det er krevende å håndtere, og det fører til tap av selvfølelse (loss of self), tap av kontroll (being controlled) og det oppleves ødeleggende (destruction) (McCosker, Barnard & Gerber, 2003).
Partnervold kan svekke foreldrenes omsorgskompetanse, det vil si deres holdninger og handlinger ovenfor barna (Levendosky & Graham-Bermann, 2001). Omsorgskompetansen kan variere hos den enkelte i takt med indre følelsesmessige forhold, slik som redsel, glede, angst og overskudd, og med ytre forhold, slik som press, stress, familiesituasjon, støtte og livskriser (Bunkholdt & Sandbæk, 2008). Barneomsorg utøves innenfor et familiemiljø og et parforhold og samvirker med kvaliteten på dette. Et slikt perspektiv er i overenstemmelse med økologiske perspektiver, slik Levendosky og Graham-Bermann (2001) anvendte i sin studie av partnervold. Deres studie viste at partnervold har en negativ effekt på barnas utvikling, både direkte, gjennom barnas egen opplevelse av volden, og indirekte fordi volden stresser og traumatiserer mødrene, som derved får svekket omsorgsatferd. Vold kan ødelegge vitale tilknytningsprosesser mellom barna og deres foresatte (McIntosh, 2003). Hos små barn skal det svært lite til før stresshormoner aktiveres og vedvarende høyt stressnivå hos de minste kan føre til varige endringer i nervesystemet i hjernen. Undersøkelser viser at sped- og førskolebarn derfor er mest sårbare for vold (McIntosh, 2003). Vold kan føre til komplikasjoner og alvorlige skader for det ufødte og nyfødte barnet, med økt risiko for prematur fødsel og lav fødselsvekt (Shah & Shah, 2010). Partnervold under graviditeten synes dessuten å gjøre det mindre sannsynlig at moren ammer barnet (Silverman, Decker, Reed & Raj, 2006). Amming knytter bånd mellom mor og barn, og morsmelk kan redusere forekomst og alvorlighetsgrad av sykdommer hos barna (Holmsen, Løland, Bærug & Nylander, 2011).
Voldsutsatte mødre får lite sosial støtte fra andre på grunn av partneres kontrollerende atferd, i tillegg til at de er særlig sårbare for andre negative livshendelser (Levendosky & Graham- Bermann, 2001). Partnervold har derfor store og inngripende konsekvenser for gravide kvinner og for deres barn og kan i verste fall være dødelig. Vold i nære relasjoner er et omfattende samfunnsproblem, det er i strid med norsk lov og er et angrep på grunnleggende menneskerettigheter. I tillegg til omkostningene for den enkelte, har volden store samfunnsøkonomiske kostnader i form av økt behov for hjelpetiltak i skolen, psykisk og fysisk helsehjelp, barneverntiltak, krisehjelp, samt økt behov for politiressurser (Vista Analyse, 2012). Mange har beveget seg vekk fra å bruke begrepene; barn er «vitne til vold» eller «er utsatt for vold» til å benytte «barna lever med vold» når det handler om voldsutøvelse i barnas familie (Øverlien, 2010; 2012). Også svært små barn jobber aktivt for å forstå og håndtere de utfordringene de står i som følger av volden (McIntosh, 2003, Øverlien, 2010; 2012). Vi støtter oss til en slik forståelse i denne artikkelen, men velger likevel å benytte begrepet partnervold.
Metode
Datamaterialet er utviklet fra kvalitative intervjuer med seks voldsutsatte kvinner 1) (Jensen, 2011). Fordi det var krevende å finne informanter ble snøballmetoden benyttet. Den første informanten ble rekruttert via en som hadde hørt om studiet, og som fortalte at hun kjente en kvinne til som intervjuer fikk kontakt med. De neste informantene ble rekruttert via ansatte i hjelpeapparatet. En ble rekruttert fra et foreldre- og barn- senter, og de tre neste ble rekruttert innenfor andrelinjetjenesten i barnevernet. Alle de seks kvinnene har hatt kontakt med hjelpeapparatet.
Tidsrammen ble definert som svangerskapets ni måneder og ett år etter fødselen. I denne artikkelen defineres vold som enhver handling rettet mot en annen person, som gjennom denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, får denne personen til å gjøre noe mot sin vilje, eller slutte å gjøre noe han eller hun vil (Isdal, 2000).
Hvert intervju varte mellom halvannen og to timer. Informantene ble bedt om å fortelle om sin opplevelse med volden og krenkelsene de ble utsatt for under graviditeten, om situasjoner der de opplevde å være redde, og å fortelle hva som hendte før, under og etterpå, og om situasjonen til barna mens volden pågikk. Alle intervjuene ble tatt opp på analogt lydbånd og transkribert, og materialet utgjorde samlet sett 200 sider etter transkribering.
Prosjektet ble drøftet med Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste, og det ble avklart at godkjenning derfra ikke var nødvendig. Datamaterialet ble anonymisert ved transkripsjon, alle direkte og indirekte personopplysninger ble slettet eller omkodet/grovkategorisert. Ellers er vanlige regler for anonymisering, informert samtykke og konfidensialitet fulgt. Med en erkjennelse om at intervjuet kunne framkalle sterke følelser hos informantene ble de oppfordret til å ta kontakt med personer som sto dem nær, eller å ta kontakt med hjelpeapparatet hvis de følte det nødvendig. I selve intervjusituasjonen ble det tatt pauser og brukt god tid. Ved intervjusituasjonen hadde alle forlatt partneren og etter hva vi er kjent med levde de trygt.
Datamaterialet ble analysert induktivt. Vi analyserte innholdet i intervjumaterialet og startet med å identifisere viktige aspekter (en eller flere setninger, hele avsnitt). Så klassifiserte vi enhetene som handlet om samme tema i en kategori, slik Thagaard (2010) beskriver er temasentrerte tilnærminger. Vi sammenliknet informasjonen om hvert tema fra de ulike informantene. På denne måten klassifiserte vi de ulike hovedkategoriene. Sitater som best beskriver innholdet i kategoriene er så hentet fra datamaterialet. I tråd med Silvermans (2006) anbefalinger benyttet vi, så langt det var mulig, informantenes egne
