Klarinetten hyler, fiolinen hveser, det rasler i strenger og albuen pløyer seg vei over tangentene. Slik høres Chopin ut når Nils Henrik Asheim tar styringen ved tangentene.
Før han går over den røde løperen for å ta imot Spellemannprisen, drøyer vi på vorspielet. Her er så god sushi og scampi, dessuten mange kjendiser å se på, kledd i sølv og oransjemønstrede dresser. Midt i dette mingler Nils Henrik, organisten, pianisten, komponisten, som lager musikk uten de høye salgstall, som ikke krever den store oppmerksomheten. Kledd i diskré hvit skjorte, men dristig nok til å skrive om på Chopins masurkaer. Med utgivelsen Mazurka - remaking Chopin har Nils Henrik varslet en ny besettelse med klassisk repertoar. Å skrive videre på klassikerne. Chopin denne gangen, Grieg neste, dessuten har han fire-fem oppfølgere i hodet.
Fra før har han infiltrert Musevisa i et Bach-orgelstykke, han har komposisjoner over Mikkel rev og Bæ bæ lille lam på rullebladet, og er viden kjent for sine improvisasjoner.
- Hvorfor denne trangen til å gjøre om på allerede flott musikk, er det ikke litt frekt egentlig?
- Jeg liker å si at jeg tror Chopin ville likt det. Vi pakker det samme ut som han har pakket inn. Men det er jo ekstremt det jeg har gjort, det er klart dette er helligbrøde. Chopin-innspillingen er et ærlig statement for noe jeg virkelig tror på. Klassisk interpretasjon er for strengt, for i sin tid ble musikken neppe spilt som en skrivemaskin. Grammofonen har dessuten ført med seg en perfeksjonistkultur som ikke bare er av det gode. Det har skygget for at musikk må ha et budskap.
Utskjelt og hyllet
Sist jeg så Nils Henrik Asheim, for mer enn ti år siden, sto han midt på kirkegulvet i domkirken i Oslo og tok imot skjennepreken fra en som ikke likte det han hadde komponert.
Oslo domkor øver på verket Salmenes bok, det er glissandoer, kvarttoner, krevende intervallsprang, mye detaljarbeid uten at hver og en helt hører hva komponisten har tenkt. Og like brutalt som en av klusterklangene, reiser tenoren seg og forlater øvelsen i sinne.
- Det er heldigvis ikke hverdagslig å oppleve. Ikke nå lenger. Det var mer vanlig før da ny musikk var en særhet. Men jeg innrømmer at jeg jakter på å bli forstått. Og ja, spellemannpris er å bli forstått, sier Nils Henrik i mylderet av artister.
Men han sier at han ikke tenker for mye på virkningen av det han gjør. Da ender man opp med musikk for terapisituasjoner, påstår han.
- Jeg forstår at folk vil ha musikk til avslapning, underholdning og konsum. Men det er der min musikk ikke passer så godt inn, sier han.
Ingen sier noe. Det er mye bråk rundt oss, høyttalerbeskjeder, musikk og prat. Men så:
- Med ny musikk kan man våge å
