Historie
Når man snakker om nyreligiøsitet eller nyåndelighet, sikter man gjerne til grupper og ideer som for alvor fikk gjennomslagskraft i vestlige samfunn i kjølvannet av 1960-tallets motkulturelle ungdomsopprør. Nyreligiøsiteten har imidlertid lange røtter, både i vestlige religiøse tradisjoner og verdensreligioner som buddhisme og hinduisme.
Fordi det er snakk om fenomener med en betydelig inspirasjon fra etablerte religiøse tradisjoner, kan det synes paradoksalt å snakke om nyreligiøsitet som noe "nytt". Men de aktuelle gruppene, personene og strømningene utgjør i stor grad nye og originale sammenstillinger av ulike ideer. I tillegg representerer nyreligiøsiteten ofte tradisjoner som riktignok kan ha gamle røtter i eksempelvis hinduisme og indianerreligion, men som utgjør nye innslag i den vestlige kultursfære.
En sentral forløper til senere nyreligiøse strømninger var Teosofisk Samfunn, som ble grunnlagt i New York i 1875. Denne bevegelsen illustrerer godt de ovennevnte tendensene til synkretisme og kulturimport, idet teosofien bygde på såvel vestlig mystikk som hinduisme og tantrisk buddhisme. Teosofisk Samfunn har fått en enorm innflytelse på nyreligiøsiteten, og regnes ofte som det første historiske uttrykket på den nyåndelige oppblomstringen i vestlige samfunn (Kraft 2011).
Men det var først på 1960-tallet at nyreligiøst tankegods og praksis for alvor fikk gjennomslag i vesten. Det motkulturelle ungdomsopprøret var tuftet på en sterk skepsis mot etablissementet; foreldregenerasjonens politiske styre, religion og moral. Samtidig var historisk sett fremmede religioner blitt tilgjengeliggjort gjennom nye medier og økt reisevirksomhet. I kombinasjon førte disse faktorene til en voldsom og fargerik oppblomstring av nye religiøse bevegelser, ideer og praksiser blant vestlig ungdom.
Oppslutningen om nye religiøse bevegelser og den mer uorganiserte nyreligiøsiteten har variert betydelig gjennom de siste tiårene. Etter å ha nådd et toppunkt rundt midten av 1970-tallet, ble nyreligiøsiteten på 1980- og 90-tallet i større grad henvist til kulturens og samfunnets randsoner. De senere årene har det imidlertid vært en tendens til nyreligiøs oppblomstring. Både som populærkulturell referanse og som en mer eller mindre organisert bevegelse, later nyreligiøsiteten til å være på fremmarsj. I norsk sammenheng kan veksten eksemplifiseres ved alternativmessene. Den første alternativmessen her til lands ble arrangert i 1993. I dag arrangeres det nærmere femti messer årlig, og miljøet selv anslår at så mye som 100 000 nordmenn besøker messene hvert år (Alternativopplysningen 2011).
Avgrensning og innholdsbestemmelse
Med "nyreligiøsitet" sikter vi på norsk som oftest både til det som i den engelskspråklige faglitteraturen omtales som New Religious Movements og New Age. Det norske begrepsapparatet er altså i utgangspunktet mer grovmasket enn det engelskspråklige. New Religious Movemen
