I rapporten som By- og regions forskningsinstituttet (NIBR) publiserte i 2018, forsterkes en bekymring som vi har hatt lenge: Stadig flere elever får ikke hjelp når de trenger det - og konsekvensene er alvorlige (Tronstad, Nygaard og Bask, 2018). Rapporten belyser først og fremst situasjonen for innvandrere i store byer, at flere sakker akterut og ekskluderes fra viktige arenaer. Samtidig vet vi at frafallet i skolen generelt er et gjenstridig problem og angår etter hvert yngre og yngre elever. Skolen skal favne alle, men i tett samarbeid med foreldre, sosiallærere, assistenter, helsesykepleiere, aktører fra PPT og BUP. Hvorfor får vi det ikke bedre til? Hva er det i samarbeidet som glipper?
Dette var nok noe av bakgrunnen for at det i opplæringsloven paragraf 15-8 ble tilføyd at skolen «skal samarbeide med relevante kommunale tenester om vurdering og oppfølging av barn og unge med helsemessige, personlege, sosiale eller emosjonelle vanskar». I denne artikkelen problematiserer vi hva denne lovendringen kan bety for kommuner og skoler.
Utfordringsbildet
Erstad (2018) gir en oppdatert fremstilling av dagens sammensatte og svært heterogene oppvekstvilkår for barn og unge. Fra Oslo til Frøya er det stor geografisk avstand, men kompleksiteten i barn og unges utfordringer har flere likhetstrekk. Dette er kunnskap som kommunene bør være oppmerksom på i møte med en utfordrende skoledag. Ungdata forteller at ca. 80 prosent av ungdommene er tilpasningsdyktige og fornøyde med hjemmeforhold og skoleliv (Bakken, 2016). I dag er det heller ikke uvanlig med et nært vennskap mellom foreldre og barn. Men hos de siste 20 prosent av ungdommene står det ikke like bra til. Skolene og deres samarbeidspartnere forteller om et sammensatt og svært krevende utfordringsbilde der barn og unge opplever et krysspress for å lykkes. De unge opplever at avstanden mellom den du er og den du ønsker å være utfordrer selvoppfatningen (Rogers, 1982). Disse barn og unge krever en særskilt oppfølging fra skolen og deres samarbeidspartnere. Likevel er det akkurat her, der samarbeidet er så nødvendig, at det glipper.
Den nye lovparagrafen pålegger skolen og andre kommunale tjenester å samarbeide, men departementet ikke har sagt noe om hvordan dette skal gjennomføres i praksis. Det blir slik overlatt til den enkelte kommune og skole å finne gode løsninger, etter vår mening en invitasjon til å tenke nytt og redefinere hva samarbeid betyr. Vi innfører begrepet å samordne og mener med det en metodisk tilnærming som krever tiltak ut over egen fagforståelse. Dette fordrer også en felles forståelse og samtidighet i innsatsen. Slik tolker vi det tverrfaglige samarbeidet som er beskrevet og hjemlet i opplæringsloven paragraf 15-8.
Skolens samarbeidspartnere
Skolen samarbeider med andre profesjoner for å svare på det som barn og unge trenger. Det kan være skolens egen helsesykepleier, spesialpedagog eller rådgiver. I tillegg er det tjenester som deles av mange skoler i kommunen. Disse kan være pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT), barnevernet, politi eller barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP). Interne og eksterne ressurser bistår både eleven og læreren. I 2015 initierte Kunnskapsdepartementet prosjektet 0-24 (2015-2020). Hovedmålsettingen for dette arbeidet er samordning av lovverk og tjenester slik at hjelp til barn og unge blir omforent og mest mulig samtidig. Det er ikke en selvfølge at hjelp til lærer og elev gis til re