Etter 23 år i etaten nærmer man seg målstreken.
Jeg satt altså litt og dagdrømte om pensjonisttilværelsen som var 6,5 år unna. En liten koie ved vannet, bedre tid til barn og barnebarn, bedre tid til venner og bekjente, lange turer i skog og mark - kanskje en deltidsjobb for å spe på pensjonen?
Jeg hadde jo fått med meg at forhandlinger om pensjon skulle gjenopptas, men i mitt enkle sinn tenke jeg «hvor ille kan det egentlig gå?». Jeg så helt klart for meg at her vil det være overgangsregler som ville gi meg noe lengere tjenestetid.
I mitt stille sinn hadde jeg tenkt maks ett år ekstra.
Jeg ser jo at forventet levealder har gått opp og tenker at vi som gode samfunnsborgere må ta vår del av denne belastningen. I mitt stille sinn hadde jeg tenkt maks ett år ekstra.
Plutselig plinget det inn et nyhetsvarsel på mobilen. «Enighet om særaldersgrenser», sto det. Jeg så bildet av en smilende forbundsleder som var «fornøyd med å ha landet en avtale».
Heldigvis la jeg fra meg telefonen og fortsatte med dagdrømme
