Artikkelen presenterer erfaringer til personer med kjønnsidentitetstematikk, med det formål å øke kunnskapen om disse personers utfordringer til aktører på ulike velferdsstatsarenaer1). Én viktig erfaring er nemlig at kunnskapsnivået om kjønnsidentitetstematikk er foruroligende lavt blant slike aktører. Et annet formål er å vise det store mangfold i erfaringer og livsvalg til denne gruppen, samt å sammenfatte erfaringer langs dimensjoner som forhold til kjønn og kjønnskategoriene og strategier for å tre inn i verden. Artikkelen bygger på resultater fra et forskningsprosjekt om levekår, livssituasjon og livskvalitet til personer med kjønnsidentitetstematikk, heretter referert til som transpersoner der betegnelsen angir hele spektret av personer med kjønnsidentitets-utfordringer. Forskningen er finansiert av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, ved det nasjonale kunnskapssenteret for seksuell orientering og kjønnsidentitet (LHBT kompetansesenteret) (Van der Ros 2013a). Kjønnsidentitetstematikk betegner opplevelse av manglende samsvar mellom kroppens kjønn, kjønn tillagt ved fødselen ut fra tegn på kroppen, og egen oppfatning av ens kjønn, individets kjønnsidentitet, også kalt kjønnsinkongruens. I medisinsk terminologi omtales dette også som kjønnsidentitetsforstyrrelse, og ubehaget som kan følge av slik inkongruens betegnes som kjønnsdysfori. Det forekommer ulike former for ubehag, og ubehaget erfares i ulik styrke, hvor samfunnets toleranse for og statens håndtering av kjønnsmangfold spiller en betydelig rolle. Større innsikt i de mange utfordringer kjønnsinkongruens medfører for den enkelte og for deres familier, vil kunne bidra til å skaffe transpersoner likeverdige levekår og mer tilfredsstillende behandling i velferdsstaten. Transpersoners erfaringer med og i helsevesenet er et kapittel for seg, for stort til denne artikkelen.
Transpersoners «inntreden i verden» handler om å være den (som) en er og å vise seg slik en forstår seg selv (uttrykket er inspirert av Engdahl, 2010). Det henleder tankene til skuespilleren som etter forestillingen trer inn på scenen igjen, nå som seg selv, for å ta imot applausen. Implisitt ligger ønsket om en applaus for transpersoners styrke og mot til å uttrykke seg som den hun/han/hen/ze opplever seg å være. «Hen» og «ze» er kjønnsalternative uttrykk, der «hen» henviser til personer som identifiserer seg som både hun og han, og «ze» er pronomen for de som ikke ønsker å forholde seg til noen kjønnsbetegnelse, eller forholder seg avvisende til kjønn som identitetsmarkør.
I artikkelen presenteres transpersoners erfaringer og strategivalgene for å tre inn i ulike typer verdener. De utgjør noen av de mest avgjørende i transpersoners liv, og rommer håndtering av (minst) to former for inkongruens: for det første manglende samsvar mellom kroppslig kjønn og selverfart kjønnsidentitet. For det andre transpersoners manglende samsvar mellom egen oppfatning av ens kjønnsidentitet som mann eller kvinne, som flerkjønnet, ikke-kjønnet eller kjønns-nonkonform, og andres meninger om ens kjønn. Jeg kaller det henholdsvis «interne» og «eksterne» former for inkongruens. To spørsmål trer fram i denne sammenheng: Hvem er jeg, og hvem får bestemme hvem jeg er og får uttrykke meg som? I denne artikkelen presenteres svar på det første spørsmålet. Når det gjelder svar på det andre spørsmålet, står erfaringer i og med helsesektoren sentralt, og er presentert annetsteds (Van der Ros, 2013a, b).
Artikkelens hovedtema er erkjennelsen av ens kjønnsidentitetstematikk, håndteringer av denne erkjennelsen og erfaringer med å tre inn i verden i de/t kjønnsuttrykk som samsvarer med egen/egne kjønnsidentitet/er. Avslutningsvis sammenfattes resultatene i en modell for sentrale posisjoner i transspektret.
Kjønn er et valg
Et første sentralt spørsmål for personer med kjønnsidentitetstematikk er, som nevnt, hvem jeg er, i betydning «Hvilke/t kjønn opplever jeg meg å være (identitet), som jeg vil vise meg i/som (performativt), uavhengig av det kroppslig kjønn jeg har og uavhengig av hvilke/t kjønn andre tillegger meg (gjør meg til), og hvilken kjønnstilhørigheten oppnår jeg i relasjon med andre (Almås & Benestad, 1996)?». Spørsmålet angir noen av kjønnsbegrepets mange dimensjoner: kjønn som noe vi er, vi har, vi gjør, vi gjøres til, tilhører, og (må) forhandle om å gjøre. Kjønn er et omstridt tema i transpersoners hverdag. Transpersoner må forholde seg til dissonansen mellom sitt kroppslige kjønn og sin kjønnsidentitet. Men transpersonen får ikke være alene om valget: mange blander seg inn og har meninger og ønsker om hvilket kjønn barnet, foresatte, eller partner/ektefelle er og/eller skal få uttrykke seg i/som. Andre mener å vite bedre, eller å kunne teste medisinsk eller psykologisk hva som er det «riktige» kjønnsvalg for en person der kjønnsidentitet er tema. Staten har tildelt én institusjon i Norge, Oslo Universitetssykehus, monopol på transpersoners tilgang til utredning og medisinsk behandling.
Transforskere anvender ulike grep for å beskrive utviklingen av transpersoners kjønnsidentitet fra gryende erkjennelse til avklart og åpen kjønnsidentitet. Noen framstiller prosessene som faser, andre forskere peker på sentrale tidspunkter i livet, «milepæler» der det skjer en omdreining mot å våge å utrykke seg som den en selv oppfatter seg å være, og til personen velger å leve i autentisk kjønnsutfoldelse (Beemyn & Rankin, 2011, Davy, 2011, Devon, 2004, Rubin, 2004, Lev, 2003, Bolin, 1988). Jeg analyserer materialet med utgangspunkt i to dimensjoner: individets forhold til kjønn som identitetsmarkør og til kjønnskategorisering som praksis. Det er viktig å huske på at transpersoners muligheter og begrensninger og deres valg, er kontekstavhengige og samfunnsskapte. Spesielt generasjonsforskjeller i transspektret illustrerer dette poeng tydelig. Mitt fokus er på to innslag: den gryende erkjennelsen av kjønnsidentitetstematikken, og når individet tar sjansen på å uttrykke seg åpenlyst i sin egen kjønnsforståelse.
Datamaterialet er samlet inn gjennom tre fokusgruppesamtaler på fem timer hver der i alt 19 personer deltok. Fokusgruppene behandlet tre hovedtemaer: erkjennelse, erfaringer til unge voksne og erfaringer med helsesektoren i kjønnsidentitetsspørsmål. Informantgruppen viser stor variasjon når det gjelder kjønnsidentiteter og forhold til kjønnskategorier og har svært uensartete erfaringer med å tre inn i verden. Informantrekrutteringen gikk via transpolitiske organisasjoner, Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS), som er «pasientorganisasjonen for kjønnsopererte kvinner og menn», lavterskel-tilbudet Stensveen Ressurssenter og informasjon på transrelevante websider. Informanter med interesse for prosjektet sendte en beskrivelse av sin situasjon og begrunnet sitt ønske om å delta. Vi valgte deltakere ut fra kriterier som alder, transposisjon, retning på transformasjon, geografi og yrke. Forskningsfilosofien er emansipatorisk, og vi forsker med framfor på personer med kjønnsinkongruens. Informantene har vært med underveis i diskusjoner om fortolkning av datamaterialet. I tillegg ble prosjektet fulgt tett av en svært transkompetent referansegruppe med deltakere fra oppdragsgiver, transorganisasjonene, pasientorganisasjonen, samt sexologisk og spesifikk trans-ekspertise.
Mange av informantene opplever sin kjønnsidentitet og sitt kjønnsuttrykk som flytende. Jeg anvender deres egne kjønnsbetegnelser. Det går fram av tabellen at datamaterialet domineres av mann-til-kvinne-personer (MtK); 12 av 19 informanter. Syv informanter er kroppslige kvinner, det vil si kjønn tillagt ved fødselen, hvorav fire har fått diagnose transseksualisme ved OUS, én av disse er uten en slik diagnose. To ønsker ikke å forholde seg til kjønn som identitetsmarkør. De tre personene i materialet som betegner seg som transvestitter er født med mannskropp og har primær kjønnsidentitet som mann. Aldersspennet blant informantene er 17-67 år; den eldste er født rett etter annen verdenskrig og den yngste midt på 1990-tallet. Vi får således vurdert noen generasjonsforskjeller. Hovedtyngden befinner seg i alderen 35-45 år. Geografisk kommer de fra Vest-, Sør- og Østlandet, og fra store og små byer og fra bygde-Norge.
Fra erkjennelse til transposis
